Hilde Frafjord Johnson (KrF): Jeg tillater meg å stille også det neste spørsmålet til miljøvernministeren – disse spørsmålene henger jo sammen:

«I forbindelse med den sjette partskonferansen (CO P6) under Klimakonvensjonen i Haag vil spørsmålet om et «tak» for bruk av fleksible gjennomføringsmekanismer stå sentralt.

Vil Norge under forhandlingene arbeide for at de fleksible mekanismene skal være et supplement til nasjonale tiltak, og gå inn for at det opereres med et slikt tak?»

Statsråd Siri Bjerke: I henhold til Kyotoprotokollen skal bruken av de fleksible gjennomføringsmekanismene være et supplement til nasjonale tiltak. Det som diskuteres, er hvordan man skal konkretisere kravet til supplementaritet. I likhet med den forrige regjeringen vil Norge under den sittende regjering ikke gå inn for at det i denne forbindelsen settes et kvantitativt tak på hvor mye landene kan bruke Kyoto-mekanismene.

Norge går inn for en vurdering av hvorvidt landene oppfyller kravet til supplementaritet som skal baseres på en kvalitativ gjennomgang av landenes politikk og virkemiddelbruk. Det er allerede etablert rutiner for rapportering og gjennomgang av informasjon under Klimakonvensjonen som en kan bygge på i denne forbindelse.

EU har i forhandlingene foreslått flere konkrete formler for å sette et kvantitativt tak på bruken av de fleksible gjennomføringsmekanismene. Samtidig har EU selv avtalt en boble der de i praksis tenker seg kvotehandel mellom EU-landene uten kvantitative begrensninger. For mange land utenfor EU oppfattes det som urimelig dersom det skulle være et kvantitativt tak på generell kvotehandel, mens det ikke skal være det på handel innen EU. En stor diskusjon om dette vil derfor bidra til å forsinke og utsette den viktige gjennomføring av Kyotoprotokollen.

Selv om det ikke settes et kvantitativt tak på bruken av de fleksible gjennomføringsmekanismene, vil Norge selvfølgelig ta utgangspunkt i Kyotoprotokollen, som sier at de fleksible gjennomføringsmekanismene skal være et supplement til nasjonale tiltak. En betydelig del av utslippsreduksjonene som vil være nødvendig for å oppfylle forpliktelsen, vil bli gjennomført i Norge. Denne politikken skal konkretiseres gjennom stortingsmeldingen om klimapolitikken, som vi tar sikte på å legge fram våren 2001.

Hilde Frafjord Johnson (KrF): Den forrige regjeringen hadde sin klimapolitikk bygd på tre hovedstolper. Det første var at hovedtyngden av tiltak skulle tas hjemme, med andre ord et slags nasjonalt tak på bruken av fleksible gjennomføringsmekanismer. Det andre var at man ønsket å synliggjøre demonstrerbar fremgang innen 2005, og det tredje var å gå inn på fleksible mekanismer. For å få gjennomslag for bruken av fleksible mekanismer på en kostnadseffektiv måte, er det veldig avgjørende at man gjør de to andre tingene, altså at man synliggjør demonstrerbar fremgang, og at hovedtyngden av tiltakene tas hjemme. Det er det som gjør meg urolig i forhold til svaret fra miljøvernministeren. Dersom man er i en situasjon hvor man ikke synliggjør at man tar hovedtyngden av tiltakene hjemme, og det kan ifølge en artikkel i Dagens Næringsliv i forgårs se ut som om Siri Bjerke kanskje ikke er villig til å forplikte seg til det, risikerer vi en situasjon hvor det kan bli fullt frislepp, og hvor vi ikke får effektivt gjennomførbare fleksible mekanismer. Det er bakgrunnen for at jeg stiller spørsmål ved om vi ikke bør forandre posisjon og gå inn for tak.

Statsråd Siri Bjerke: Jeg er litt overrasket hvis det Hilde Frafjord Johnson nå sier, er uttrykk for en endret posisjon fra Kristelig Folkeparti og eventuelt sentrumshold i synet på tak. Man var jo enig i en flertallsmerknad i Stortinget ved behandlingen av stortingsmeldingen om rikets miljøtilstand senest for én måned siden.

Personlig legger jeg stor vekt på det som tidligere miljøvernminister Guro Fjellanger sier i en artikkel i Dagens Næringsliv i dag. Det er fortsatt gjeldende etter min oppfatning. Hun sier at

«et forsøk på tallfesting vil kunne føre til svært omfattende og vanskelige forhandlingsrunder som gjør at det tar lengre tid å komme til enighet om en endelig tekst».

Jeg er som sagt enig i dette og mener at den tiden har vi ikke. Vi må arbeide for å få et resultat under forhandlingene i Haag som gjør at vi kan få gjennomført klimaavtalen.