Åse Wisløff Nilssen (KrF): Jeg vil stille følgende spørsmål til sosialministeren:

«Ei jente i Buskerud har forsøkt både tekniske hjelpemidler og helsepersonell i rikt monn, fordi hun må vekkes når hun «faller ut». Det har vist seg at en spesialtrenet hund er det som har fungert best, og som i tillegg har gitt vedkommende større frihet og bedret livskvalitet. Det viser seg imidlertid at det ikke er hjemmel i folketrygdloven for å gi stønad til trening av hjelpehund/servicehund.

Vil statsråden endre loven, slik at også hjelpehund blir godkjent som hjelpemiddel?»

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg forstår spørsmålet slik at det dreier seg om hvorvidt folketrygden kan gi stønad til anskaffelse av hjelpehund eller servicehund til en som ikke er blind eller synshemmet.

Folketrygden kan gi stønad til førerhund til synshemmede. Det er et vilkår at den synshemmede har et rimelig høyt aktivitetsnivå i dagliglivet eller i arbeidslivet for at førerhund skal kunne anses nødvendig og hensiktsmessig. Dersom den synshemmede er i arbeid, er det en forutsetning at hunden kan være med og bli akseptert på arbeidsplassen.

Departementet har oppnevnt et faglig utvalg for førerhundspørsmål som bl.a. skal bistå trygdeetaten i saker om stønad til anskaffelse av førerhund. Utvalget vurderer de faglige forutsetningene for stønad og avgir innstilling overfor trygdekontoret i hver enkelt førerhundsak. Prisen for førerhunder er fastsatt til 170 600 kr pr. hund.

I oktober 1992 bad departementet Rikstrygdeverket om å kartlegge behovet for hjelpehunder og vurdere de økonomiske konsekvensene. Videre bad departementet Rikstrygdeverket vurdere behovet for regelendringer. Rikstrygdeverket tok saken opp med de funksjonshemmedes organisasjoner og det faglige utvalget for førerhundspørsmål. Norges Handikapforbund gav ingen tilbakemelding. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon konkluderte med at behovet for hjelpehunder ikke synes særlig stort blant deres medlemmer. Norsk Epilepsiforbund viste imidlertid interesse for prosjektet, men mente at behovet for hjelpehund var usikkert. Førerhundutvalget mente at det ikke foreligger en så stor søkermasse at det skulle være behov for å etablere en ny institusjon for den slags opplæring. På bakgrunn av tilbakemeldingene trakk Rikstrygdeverket våren 1994 den konklusjon at behovet for hjelpehunder ikke var særlig stort. Departementet var enig.

Når det gjelder forholdet til regelverket, viser jeg til at gjeldende lov og forskrifter krever at hjelpemiddelet må være nødvendig og hensiktsmessig for å løse praktiske problemer i dagliglivet. Det skal i den enkelte sak bl.a. vurderes om et annet og rimeligere hjelpemiddel kan dekke behovet. Etter min oppfatning vil de praktiske oppgavene som det kan være aktuelt å anvende en hjelpehund til, generelt kunne ivaretas med rimeligere alternative hjelpemidler eller tiltak.

Det er ikke hjemmel i dag i folketrygdens regelverk for å gi stønad til anskaffelse av hjelpehund. Jeg vil igjen ta kontakt med funksjonshemmedes organisasjoner for å kunne se på saken på nytt.

Åse Wisløff Nilssen (KrF): Jeg takker statsråden for svaret, selv om jeg nok hadde ønsket at en lovendring kunne ha blitt varslet allerede i dag. Men det er en god begynnelse å ta kontakt med de funksjonshemmedes organisasjoner for å kunne se på saken på nytt.

Det har skjedd en del siden 1994, da Rikstrygdeverket kartla behovet for hjelpehund, ikke minst i forhold til utdanning av hund og bruker for å få samspillet til å fungere optimalt. Derfor er jeg også opptatt av en kvalitetssikring av denne type opplæring, og jeg håper statsråden kan ta også den delen med i det videre arbeidet, både i forhold til FFO, Handikapforbundet og andre organisasjoner.

Det er allerede etablert en gruppe for trening av hjelpehunder. De har utarbeidet etiske retningslinjer og krav til opplæring som virker lovende.

Presidenten: – Statsråden tar med seg de siste ønskene videre.

Da går vi tilbake til spørsmål 9.