Sonja Irene Sjøli (H): Jeg vil få stille følgende spørsmål til helseministeren:

«CatoSenteret i Son trues av nedleggelse. Samtidig ser vi at flere sykehus bygger ut egne rehabiliteringsavdelinger, hvor tilbudet vil koste det offentlige langt mer enn ved de private institusjonene. Årsaken er at sykehusene kan sende regningen for tilbudet i egen regi til staten gjennom ISF-ordningen.

Mener statsråden dette er effektiv bruk av knappe økonomiske ressurser, og hva vil statsråden gjøre for å sikre en mer effektiv ressursbruk?»

Statsråd Tore Tønne: Ved innføring av innsatsstyrt finansiering ble det lagt vekt på at rehabilitering skulle inkluderes i ordningen. Dette var for å sikre tilbudet til pasienter med kroniske tilstander og sammensatt sykdomsbilde. Full effekt av medisinsk behandling vil i mange tilfeller kreve god rehabilitering, og det er viktig å komme i gang med rehabilitering allerede mens man er i sykehus.

Jeg er samtidig opptatt av å fremme en god arbeidsdeling mellom sykehus og øvrige rehabiliteringstilbud. Ny kapasitet i sykehus forutsettes ikke å bli etablert til fortrengsel for allerede etablerte tilbud. Departementet skal bruke sin mulighet til å ivareta dette hensyn ved den forestående behandling av de regionale helseplaner.

Når det gjelder CatoSenterets spesielle situasjon, tar departementet sikte på å bidra til å sikre driften i inneværende år gjennom et særskilt tilskudd på 3,1 mill. kr. Stortinget vil bli orientert om dette i omgrupperingsproposisjonen vedrørende folketrygden. En søknad om godkjenning som spesiell helseinstitusjon er til behandling i departementet. Endelig avklaring av denne saken vil skje på grunnlag av ny forskrift om opptreningsinstitusjoner og spesielle helseinstitusjoner, som nå er under arbeid, og det vil således ikke kunne skje i inneværende år.

Det er derfor etablert et samarbeid mellom CatoSenteret og departementet med sikte på å sikre driftsgrunnlaget for deler av senteret i 2001 gjennom et eget prosjekt. Jeg forutsetter at dette arbeidet vil gi visse avklaringer med hensyn til både pasientgrunnlag og interesse fra potensielle samarbeidspartnere, og på den måten være med på å danne et grunnlag for de endelige beslutninger knyttet til CatoSenterets eventuelle tilknytning til den offentlige helsetjeneste.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg er glad for at det foreløpig er blitt en løsning for CatoSenteret, og ut fra den faglige kvaliteten CatoSenteret har som spesiell opptreningsinstitusjon, og den utveksling og det samarbeid de har med Sunnaas Sykehus når det gjelder kompetanse, mener jeg at CatoSenteret må få en godkjenning som opptreningsinstitusjon. Det er et stort behov for denne type rehabilitering.

Det er også betryggende å høre at helseministeren er opptatt av å fremme en god arbeidsdeling mellom sykehusene og de private rehabiliteringsinstitusjonene, og at kapasiteten i sykehusene ikke skal komme til fortrengsel for de etablerte tilbudene, for det ville være en dårlig ressursutnyttelse. Når sykehusene velger å rehabilitere pasientene i egen regi, koster det opptil sju ganger mer pr. døgn enn i de private rehabiliteringsinstitusjonene.

Ved at rehabiliteringsinstitusjonene tar seg av rehabiliteringen og sykehusene konsentrerer seg om behandling og pleie, får vi utnyttet ressursene best mulig. Mener ikke også helseministeren at dette er helsepolitisk mest riktig, og også at pasientene har best av å komme ut av sykehusmiljøet i en rehabiliteringsfase?

Statsråd Tore Tønne: Jo, jeg mener det representanten Sjøli her peker på til slutt i sitt spørsmål, er riktig ressursutnyttelse, og jeg vil så langt råd er, selvfølgelig tilstrebe den form for arbeidsdeling mellom sykehus og rehabiliteringsinstitusjoner. Jeg vil imidlertid ikke gå så langt som til å si at det her er et helt klart skille ved hvor rehabilitering kan skje. Som jeg sa i mitt første innlegg, er det enkelte ganger viktig at rehabiliteringsarbeidet kommer i gang raskt etter en sykehusbehandling, at det sågar kan skje samtidig med at sykehusbehandling også foregår, og at det slik sett kan være gode grunner for at det også skjer et rehabiliteringsarbeid ved sykehusene. Men som vanlig er det gjerne slik at det ene ikke behøver å utelukke det andre. At vi her skal arbeide for en best mulig ressursutnyttelse, er helt åpenbart.

Sonja Irene Sjøli (H): Jeg takker helseministeren for svaret.

Det er svært lite dokumentasjon når det gjelder hvilken effekt rehabilitering ved de spesielle helseinstitusjonene, de offentlige rehabiliteringsavdelingene og opptreningsinstitusjonene har, og til hvilken pris. Jeg har lyst til å spørre helseministeren om han kan ta initiativ til en faglig og uhildet gjennomgang – altså en evaluering – av disse institusjonene, slik at vi får et samlet og mer helhetlig perspektiv og en oversikt over rehabiliteringstilbudet. Jeg er sikker på at det finnes fagmiljøer som kan foreta en slik evaluering, slik at en kan gi det best mulige tilbud til pasienten, som også er samfunnsøkonomisk best mulig.

Statsråd Tore Tønne: Det er gjort en god del arbeid med hensyn til å sammenligne effekter og kostnader mellom de forskjellige institusjoner, og også sykehus, som arbeider på dette området. Jeg må innrømme at jeg ikke har så god oversikt over resultatene av det arbeidet som er gjort, at jeg her og nå kan bedømme om det er et rimelig behov for å gjennomføre en slik undersøkelse som det representanten Sjøli ber meg ta initiativ til. Men det er helt naturlig å vurdere det, det er ikke noe problem, uten at jeg her og nå vil si at det vil bli gjennomført en slik evaluering. Jeg må vurdere det i forhold til det arbeid som jeg vet allerede er gjennomført på området.