Presidenten: Dette spørsmål, fra representanten Ågot Valle til barne- og familieministeren, vil bli besvart av kommunal- og regionalministeren som rette vedkommende.

Ågot Valle (SV): Jeg hadde stilt følgende spørsmål til barne- og familieministeren, men jeg ser fram til at det blir besvart av kommunal- og regionalministeren:

«Ifølge media har asylsøkende kvinner som har flyktet fra kjønnsbasert forfølgelse, vansker med å få opphold. De har blitt voldtatt i krig, eller de har brutt ut av et voldelig ekteskap. De er livredde for konsekvensene dersom de blir sendt tilbake til heimlandet. Her blir de møtt med harde krav til dokumentasjon, til tross for våre erfaringer om at vold mot kvinner er vanskelig å dokumentere.

Vil statsråden ta opp denne problematikken som et ledd i oppfølginga av FNs kvinnekonvensjon?»

Statsråd Sylvia Brustad: Spørsmålet er altså stilt til barne- og familieministeren, men siden utlendingsregelverket er mitt ansvar, skal jeg forsøke å besvare det.

Innledningsvis vil jeg påpeke at utlendingsloven § 4 fastslår at loven skal anvendes, selvfølgelig, i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av, når disse har til formål å styrke utlendingens stilling. FNs kvinnekonvensjon er en slik internasjonal regel, og utlendingsmyndighetene må derfor anvende utlendingslovens regler i samsvar med innholdet i denne. Jeg har ingen grunn til å anta at reglene i utlendingsloven og den praksis som føres, er i strid med denne eller andre konvensjoner.

Når det er sagt, er det viktig å få fram at vilkårene for å få asyl følger av Flyktningkonvensjonen av 1951. Hovedvilkåret for å få asyl er at man ved en retur til hjemlandet må stå i fare for å bli forfulgt, det vil si at det må foretas en vurdering av hvilken fare søkeren vil bli utsatt for i framtida. Etter konvensjonen må forfølgelsesfaren ha oppstått på grunn av nærmere angitte forhold. Det at en søker vil kunne bli forfulgt på grunn av sitt kjønn, vil etter omstendighetene kunne falle inn under konvensjonens begrep «sosial gruppe». Kjønnsrelatert forfølgelse kan derfor omfattes av konvensjonen.

Asylvurderinga er framtidsrettet. Det betyr at det må vurderes om søkeren kan risikere forfølgelse ved retur. Vurderinga er basert på søkerens egen forklaring sammenholdt med myndighetenes kjennskap til forholdene i hjemlandet. Det kreves ikke at opplysninger skal dokumenteres. Dette vil bare være aktuelt i helt spesielle sammenhenger. I alle saker hvor myndighetene kommer til at asylsøkeren ikke har krav på asyl, vurderes det alltid om søkeren skal gis oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. I disse tilfellene foretas det en helhetsvurdering av den aktuelle søkers situasjon, der både forholdene i hjemlandet, opplevelser den enkelte har vært utsatt for, og den generelle livssituasjonen til søkeren inngår.

Ågot Valle (SV): Jeg takker for svaret. Jeg synes statsråden gav en del positive signaler. Det vi er enige om, er jo, tror jeg, at det er klart at vi har forpliktet oss til iallfall å vurdere opphold på grunnlag av kjønnsbasert forfølgelse, gjennom både FNs flyktningkonvensjon og handlingsplanen etter kvinnekonferansen i Beijing og Beijing +5-dokumentet.

Men så er det praksis, slik som vi møter det. Sjøl har jeg møtt fortvilte kvinner som ikke har fått opphold. De har flyktet fordi de har blitt voldtatt eller har brutt ut av et voldelig ekteskap. Personer som kjenner godt til forholdene i hjemlandet, er ikke i tvil om at disse kvinnene risikerer å bli forfulgt når de kommer tilbake igjen. Både MIRA-senteret, NOAS og Amnesty mener at praktiseringa av utlendingsloven her gjør at disse kvinnene har små sjanser til å nå fram og bli trodd.

Jeg ser klare paralleller mellom den mistro disse kvinnene møtes med, og den mistro kvinner som har vært utsatt for vold, møtes med. Jeg er helt sikker på at statsråden er opptatt av disse problemstillingene. Vil statsråden følge opp behandlinga av disse asylsakene og undersøke om praktiseringa er i tråd med Kvinnekonvensjonen og Flyktningkonvensjonen?

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg har ingen grunn til å tro at praktiseringa ikke er i tråd med de regler som gjelder på området, men jeg er, i likhet med representanten Valle, særdeles opptatt av kvinners situasjon også i denne sammenhengen. Jeg vil bare nevne ett punkt som jeg tror helt klart er viktig, og hvor det er viktig at det fungerer i alle saker, og det er å være obs på kvinners situasjon i en del spesielle land, og også den situasjonen som en del har vært i i forhold til vold og overgrep. Det er vi, og det skal vi fortsatt være.

Jeg synes også det er viktig at en prøver å legge vekt på når kvinner kommer til landet, at de i så stor grad som mulig intervjues av kvinner. Det har ikke alltid vært like enkelt når Politiet har hatt ansvaret, rett og slett fordi det ikke har vært så mange kvinner der. Det tror jeg vi skal få håndtert enklere nå når UDI har overtatt ansvaret fra 1. juli, og da tror jeg også det er lettere å få fram de opplysningene som er viktige for å kunne foreta en riktig helhetsvurdering. Jeg har altså ingen grunn til å tro noe annet enn at reglene blir fulgt i forhold til det som er gjeldende regelverk, men dette skal jeg også i fortsettelsen ha i fokus.