Bjørn Hernæs (H): Jeg vil gjerne få lov til å stille følgende spørsmål til justisministeren:

«Mener statsråden at politiet har gode nok hjemler til å informere nabolag, foreldre, skoler, boligutleiere eller andre det måtte angå spesielt, om personer som tidligere er dømt for alvorlige forbrytelser, eller andre potensielt farlige personer, som for eksempel enkelte kategorier psykiatriske pasienter?»

Statsråd Hanne Harlem: Politiet har i utgangspunktet taushetsplikt om det de gjennom sitt arbeid får vite om andres personlige forhold, f.eks. om at en person er pedofil eller har en alvorlig psykisk lidelse. Men politiet kan likevel gi informasjon om slike taushetsbelagte opplysninger for å forebygge forbrytelser.

Bestemmelsene gir ikke en helt generell adgang til å varsle om taushetsbelagte forhold. Høyesterett fastslo i en kjennelse i 1994 at det må være objektive holdepunkter som gir rimelig grunn til å frykte at en forbrytelse ellers kan bli begått. I tillegg må det være nødvendig å varsle fordi andre handlingsalternativer er utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, og varsling må ikke virke uforholdsmessig i forhold til den informasjonen knytter seg til.

Taushetsplikten er imidlertid ikke til hinder for at politiet generelt går ut og oppfordrer barnehager, skoler og foreldre til å bevisstgjøre barn og unge. Begrensningene gjelder først når det er aktuelt å gå ut og varsle – særlig navngi konkrete pedofile eller andre farlige forbrytere.

Jeg mener at det kan være grunn til å gi varsel om pedofile eller andre potensielt farlige i større utstrekning enn det som gjøres i dag. En undersøkelse som Justisdepartementet foretok i 1998, kan tyde på at politiet har vært tilbakeholdent med å varsle om slike forhold fordi man har vært usikker på i hvilken utstrekning det er hjemmel for å varsle. Justisdepartementet vil derfor i løpet av noen uker sende ut et rundskriv som trekker opp nærmere retningslinjer for når det kan og bør varsles. I rundskrivet vil departementet gi uttrykk for at politiet i større utstrekning enn i dag bør vurdere om det skal gis varsel til aktuelle offentlige institusjoner og eventuelt private om pedofile eller andre potensielt farlige som oppholder seg i nærmiljøet.

Departementet vil videre vurdere om lovgivningen gir en tilstrekkelig vid adgang. Førstestatsadvokat Tor-Geir Myhrer hos Riksadvokaten har på oppdrag fra Justisdepartementet utredet spørsmålet om taushetsplikt er til hinder for samarbeid mellom politiet og andre etater. Departementet vil på bakgrunn av utredningen vurdere om det er behov for lovendringer. Jeg bemerker også at det er i påvente av denne utredningen at man ikke har sendt ut et slikt rundskriv som jeg allerede har nevnt, på et tidligere tidspunkt.

Justisdepartementet har også satt i gang et samarbeid med andre departement for å kartlegge om taushetsplikten er en hindring for samarbeid mellom politiet og andre offentlige etater. Det skal undersøkes om eventuelle hindringer kan løses ved hjelp av praktiske tiltak, som f.eks. informasjon og opplæring, eller om det er behov for lovendringer.

Selv om jeg mener at politiet i noe større utstrekning enn i dag bør varsle om pedofile eller andre potensielt farlige forbrytere som bosetter seg i nærmiljøet, vil jeg advare mot å ha for store forventninger til en slik varsling. Erfaringer i andre land tyder på at varsling ofte fører til at faren forflyttes, f.eks. til nabo-nabolaget. Varsling kan videre gi en form for falsk trygghet, fordi kunnskap om noe ikke kan forhindre at andre farlige situasjoner kan oppstå. Derfor kan andre tiltak være vel så viktig.

Reglene om sikring, som skal avløses av nye regler om særreaksjoner, skal bidra til å beskytte samfunnet mot nye alvorlige forbrytelser. Reglene om at den som søker jobb i barnehage, må vise politiattest, skal forhindre at strafforfulgte seksualforbrytere får jobb hvor de har nær kontakt med barn og unge. Retten har dessuten nylig fått plikt til å vurdere å idømme rettighetstap overfor nærmere angitte seksualforbrytere. Formålet er å hindre at de får arbeid, verv eller liknende hvor de er i nær kontakt med barn. Men fremfor alt er det viktig at vi voksne lærer barna våre hvordan de skal opptre for å unngå farlige situasjoner.

Bjørn Hernæs (H): Statsrådens svar på alle disse tre spørsmålene i dag viser vel nokså klart at vi her står overfor et veldig vanskelig område. Jeg har lyst til både å takke for svaret og gi uttrykk for at jeg ser med spenning og også med forventning frem til nye retningslinjer og de vurderingene som statsråden sier hun er i ferd med å gjøre, også vurderinger av om det blir behov for nye lovhjemler, eller om man kan få klare retningslinjer med de lover man har i dag.

Det jeg har lyst til konkret å si, er at det å få gitt klare hjemler for et område som er så problemfylt, åpenbart ikke er enkelt. Så jeg ville sette pris på om statsråden kanskje kunne presisere litt nærmere om hun ser for seg at det er mulig innenfor dagens lovverk, eller om hun vil komme til Stortinget med forslag til forandringer av lovverket, og særlig med tanke på at politiet har vært tilbakeholdent, om det kan gis retningslinjer som gjør at tilbakeholdenheten blir noe mindre fremtredende.

Statsråd Hanne Harlem: Undersøkelsen fra 1998 avdekket at det var ganske stor forskjell på politidistriktene. Noen politidistrikter var mye mer tilbakeholdne enn andre. Det som i alle fall er sikkert, er at vi gjennom et nytt rundskriv kan trekke opp linjene så langt det er mulig innenfor dagens lovverk, og på den måten sikre at det samme skjer i de andre politidistriktene som i de politidistriktene som i størst grad har benyttet de mulighetene de har. Jeg tror absolutt det er rom for forbedring innenfor det regelsettet vi har. Så får vi da se om det er behov for ytterligere endringer.