Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg har følgende spørsmål til justisministeren:

«En del mennesker som har begått lovbrudd, idømmes også sikring som ledd i å beskytte samfunnet mot nye kriminelle handlinger etter endt soning.

Mener statsråden at dagens lovverk er tilstrekkelig som ledd i å sikre en forsvarlig gjennomføring av sikring ut fra samfunnets krav på beskyttelse?»

Statsråd Hanne Harlem: Dagens lovverk når det gjelder sikring vil i løpet av neste år bli avløst av ny lovgivning om strafferettslige særreaksjoner som allerede er vedtatt av Stortinget. Endringer kommer som følge av en lang prosess, som bl.a. imøtekommer en del av kritikken som er reist mot dagens system.

Selve grunnlaget for sikringsreglene er hensynet til samfunnsbeskyttelsen. Den sterke vektlegging av dette er videreført også i den nye lovgivningen. Den generelle erfaringen med dagens regler tilsier at sikring gjennomføres på en for samfunnet betryggende måte. Det finnes likevel eksempler på at personer under et sikringsregime klarer å begå ny alvorlig kriminalitet. Dette er i seg selv bekymringsfullt og gjør det nødvendig nøye å gjennomgå slike saker for å avdekke hvor årsakene til svikt ligger og eventuelt gjøre noe med disse. Men at svikt forekommer, skyldes ikke nødvendigvis at det er reglene som ikke er tilstrekkelige. Det må gjennom forløpet av en sikringsperiode gjøres regelmessige vurderinger, bl.a. om nivået på sikringstiltakene. Men det vil alltid være samfunnsbeskyttelsen som skal og må tillegges avgjørende vekt.

Selv om reglene klart angir disse hensynene, er det like fullt vanskelige vurderinger som skal gjøres i hvert enkelt tilfelle. Flere instanser er involvert i dette, både påtalemyndighet, kriminalomsorg og i mange tilfeller også psykiatrien. Selve sikringsvilkårene besluttes av Justisdepartementet innenfor rammer gitt av domstolene.

Et sentralt tema i vurderingene er spørsmålet om fremtidig farlighet. Dette er i sin natur vanskelige vurderinger. Erfaringene viser at det gjennomgående gjøres gode vurderinger, og at sviktsakene er få. Det er imidlertid behov for løpende å være opptatt av å styrke kompetansen hos dem som skal foreta vurderingene. Kriminalomsorgen arbeider nå konkret med bruk av anerkjente metoder for risikovurderinger i samarbeid med psykiatriske fagmiljøer.

Den vedtatte lovendringen om nye strafferettslige særreaksjoner skal tre i kraft ved et eget lovvedtak. Under arbeidet med ikrafttredelsesloven vil jeg vurdere om utviklingen siden lovvedtaket i 1997 gjør det nødvendig med enkelte endringer i de allerede vedtatte reglene av hensyn til å styrke samfunnets behov for beskyttelse.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg syns jo at man kan problematisere dette omkring ulike elementer som kan ha betydning for at sikringsdømte på en eller annen måte forgriper seg. Det ene er selve lovverket, og der syns jeg statsråden gir en grei forklaring. Det kan godt tenkes at både dagens lovverk og det nye som vil komme, i seg selv er et verktøy som er velegnet til å hindre at den typen hendelser som man f.eks. så i Bergen, finner sted. Men da står man tilbake med andre forklaringer. Det ene er selve praktiseringen av lovverket. Jeg tenker her spesielt på bruken av taushetsplikt. Det burde ha vært mulig, også innenfor dagens lovverk, å ha en klargjøring overfor ansatte, bl.a. innenfor Kriminalomsorg i frihet, slik at det ikke gav denne type konsekvenser.

Det man også står overfor, er spørsmålet om ressurser til praktiseringen av lovverket. I hvilken grad har vi i dag et oppegående vern av ansatte innenfor fengselsvesenet og Kriminalomsorg i frihet, og ikke minst også ressurser knyttet til psykiatrien, som må ha et tett samspill i forhold til fengselsvesenet? Jeg har lyst til å høre statsrådens betraktninger omkring det – altså andre forklaringsmekanismer enn selve lovverket.

Statsråd Hanne Harlem: Jeg har forståelse for begge synsvinkler, både angående praktisering og ressursspørsmål.

Når det gjelder praktiseringen, er det ingen tvil om at vi stadig må prøve å bli bedre til å vurdere på forhånd. Det er primært et faglig spørsmål. Så er det også et spørsmål om nivået, balansegangen, er riktig. Det må jeg innrømme at jeg synes er vanskelig å vite. Derfor er det viktig å gå gjennom de sakene der vi ser at det har gått galt. Hvorfor endte vurderingen i Bergen slik at man mente det var forsvarlig å frisikre? Hva kan vi lære om hvorvidt balansegangen er riktig eller ikke? I dette tilfellet var den opplagt ikke riktig, men hva var den faglige feilen her?

Når det gjelder ressurser, er det klart at det alltid er et tema. Men akkurat i valget mellom å ta folk fra sikring ut i frisikring, er det ingen tvil om at selve sikringen inne i et fengsel er dyrere enn frisikringen, slik at der bør det definitivt ikke være ressurser som er spørsmålet, men faktisk det å velge den faglig sett beste løsningen.