Thore Aksel Nistad (Frp): Jeg har følgende spørsmål til samferdselsministeren:

«Ifølge en undersøkelse hos samtlige vegkontor finnes det en rekke «veier til ingensteds». Fra sentralt hold ser det ut til at ingen har den fulle oversikt over disse veiene.

Kan statsråden gjøre et forsøk på en antydning om problemets størrelse og kostnad for en fullførelse av disse «veiene til ingensteds»?»

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Vi har ikke så mange eksempler – derimot få eksempler – på det representanten Nistad omtaler som «veier til ingensteds». Vi har derimot mange eksempler på etappevis utbygging av lengre vegstrekninger. Fordelen ved en slik utbygging er at nytten kommer trafikantene til gode etter hvert som delparsellene blir ferdige. Om det skal legges opp til kontinuerlig utbygging av alle delparsellene på en strekning, er imidlertid et prioriteringsspørsmål. Her må bl.a. nytten av kontinuerlig utbygging vurderes i forhold til hva man oppnår ved å prioritere andre prosjekter først.

Av etappevise utbygginger som har vært mye framme i den offentlige debatten i den senere tid, kan jeg nevne at videreføringen av Ev 134 på strekningen Hegstad– Damåsen i Buskerud er startet opp. Det samme gjelder videreføringen av Rv 4 på strekningen Gjelleråsen– Slattum i Akershus. For Ev 6 Grilstadtunnelen i Sør-Trøndelag arbeides det med et opplegg for å bompengefinansiere fullføringen av det andre tunnelløpet, og i Nasjonal transportplan for perioden 2002-2011 er fullføring av Ev 39 på strekningen Sørås–Hop–Fjøsanger i Hordaland prioritert i første fireårsperiode. Et annet prosjekt som har vært framme i den offentlige debatten, er videreføringen av Lofotens fastlandsforbindelse på Ev 10. I Nasjonal transportplan er prosjektet foreslått startet opp i siste seksårsperiode.

Av finanspolitiske grunner har bevilgningene til veginvesteringer de siste årene ikke vært store nok til å drive alle igangsatte anlegg rasjonelt. For å bedre situasjonen for allerede igangsatte anlegg er det derfor startet opp svært få nyanlegg de siste årene. Likevel ble noen igangsatte anlegg stanset opp, bl.a. Rv 120 Erpestad–Gardermoen i Akershus og Ev 6 Beisfjord bru – Sjømannskirka. Som det framgår av forslag til statsbudsjett for 2001, er det lagt opp til gjenoppstart av disse prosjektene i 2000-2001.

Thore Aksel Nistad (Frp): Jeg var jo klar over at statsråden ikke hadde den fulle oversikten over disse strekningene og disse tunnelene, for jeg hadde et svare strev med å få tak i den. Men jeg spør ikke om de strekningene man driver anleggsvirksomhet på, eller som man har tenkt å ta stykkevis. Det er en hel del tunneler som faktisk er bygd, men stengt i begge ender. Vi har en oppe på Gjelleråsen og en i Narvik, og vi har en vei ute i Dalsfjorden i Sogn og Fjordane. «Dalsfjord-skandalen» er det malt over hele fjellsiden. Det er disse prosjektene jeg spør om, og det er disse jeg har tatt opp tidligere.

Jeg skal ikke spørre igjen, men jeg håper bare at statsråden vil komme med en liste over alt dette, og spør samtidig om det er mulig å fremskaffe en oversikt over kostnadene for disse prosjektene den gangen de ble bygd, for det hadde vært interessant å se hva vi kunne ha fått for alle de millionene som har gått med til disse prosjektene.

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Generelt sett er jeg for at vi nå legger enda mer til rette for rasjonell anleggsdrift. Jeg viser til det jeg sa i hovedsvaret, at det også er årsaken til at vi bør tenke oss godt om ved oppstart av nye prosjekter, sett i forhold til å kunne ha rasjonell anleggsdrift på det vi igangsetter, og det vi bør sluttføre.

Når det er sagt, kan jo årsaken til at anlegg synes halvferdige, være grei. For eksempel når det gjelder Grilstadtunnelen i Trondheim, var det hensiktsmessig å foreta råsprenging på det tidspunkt da man sprengte det andre tunnelløpet, som man nå – som sagt – vil ferdigstille.

For øvrig vil man også her i noen grad være avhengig av fylkesvise prioriteringer. Ett eksempel på det er Dalsfjordbrua. Men det som er viktig, er at vi for fremtiden legger opp til en mest mulig rasjonell anleggsdrift, nettopp for å nytte samfunnets midler best mulig.