John I. Alvheim (Frp): Jeg skal få stille følgende spørsmål til den ærede sosialminister:

«Sosialministeren har skapt store forventninger hos en rekke unge heroinmisbrukere i landet med sitt forslag om at 10-årsgrensen for å ha misbrukt heroin ikke skal være absolutt for å få metadon- eller Subutex-assistert rehabilitering. Dessverre ligger det ikke ekstra penger i statsbudsjettet til en utvidelse av metadon- og Subutex-behandling.

Hvorfor følger ikke statsråden opp sine egne løfter ved å bevilge mer penger til medikamentassistert behandling?»

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Utviklingen av legemiddelassistert behandling har gått svært fort i Norge. Tiltaksapparatet har på kort tid kunnet møte det som i utgangspunktet var et antatt behov. Fylkeskommunene, i samarbeid med fylkeslegene, anslo ved oppstarten kapasitetsbehovet til ca. 750 plasser. Tilbudet ble landsomfattende i 1998. Fra 200 klienter i behandling i 1998 nærmer vi oss nå, mot sluttet av inneværende år, 1 000 klienter i godkjente opplegg for legemiddelassistert rehabilitering. Til sammenligning har Sverige, som har hatt metadonbehandling siden 1966, i dag et tak på 800 klienter.

Tilbudet er også blitt fulgt opp med statlig finansiering: Fra en tildeling i 1998 på 41 mill. kr til dekning av utgifter til et landsomfattende tilbud, er vi i år oppe i det dobbelte, 82 mill. kr. I tillegg dekker staten utgiftene til etablering og drift av de regionale sentrene samt utgifter til medikamenter fullt ut. Dette er ekstraordinære midler som kommer i tillegg til den ordinære oppfølgingen av rusmiddelmisbrukere som kommunene står for.

Den kommunale sosialtjenesten har det helhetlige ansvaret for tiltak blant rusmiddelmisbrukere. Behandling assistert med legemidler er ett av flere tiltak sosialtjenesten kan vurdere. Tilbudet egner seg ikke for alle. Gjennom de nye retningslinjene for legemiddelassistert rehabilitering har jeg bl.a. valgt å myke opp inntakskriteriene ved at kravet om minst ti års opiatmisbruk faller bort. På den måten ønsker vi at det skal legges større vekt på den enkeltes behov og totale livssituasjon enn på misbrukslengde, som kan være vanskelig å dokumentere. Allikevel fastholdes kravet om et langvarig opiatdominert misbruk, og det forutsettes at man har prøvd ordinære behandlings- og rehabiliteringstiltak.

Med en såpass kort historie er det ennå for tidlig å evaluere resultatoppnåelse og effekt av dette behandlingstilbudet. Erfaringene hittil tyder på at en stor andel av klientene har store problemer med å unngå sidemisbruk. Mange av klientene har, som representanten Alvheim vet, store sosiale problemer, og somatisk og psykiatrisk sykelighet er utbredt – problemer som gjerne tydeliggjøres når behandlingen er påbegynt. Dette sier meg at praktisk og psykososial oppfølging rundt den enkelte blir særlig viktig for å lykkes. Krav om dette følges derfor opp i de nye retningslinjene.

Ekstraordinære tilskudd til dette tilbudet er selvfølgelig viktig, særlig i en oppstarts- og etableringsfase. Regjeringen legger også derfor i neste års budsjett opp til en videreføring av tilbudet på dagens nivå, noe som skal kunne sikre rundt 1 000 klienter et behandlingstilbud.

Statlige midler alene er imidlertid ingen garanti for at vi lykkes – erfaringene så langt har vist oss det. Kapasitetsproblemer ved de regionale sentrene kan ikke bare tilskrives økonomi; vi erfarer også problemer med manglende sirkulasjon og varierende grad av oppfølging av klientene i det lokale hjelpeapparatet. Jeg synes derfor at det nå er god grunn til å stoppe opp og se nærmere på hvordan midlene brukes og om tilbudet er organisert på best mulig måte. I neste års budsjett har vi derfor også varslet at departementet vil arbeide med opplegg for en større grad av desentralisering av tilbudet og en klarere forankring i de ordinære helse- og sosialtjenestene. Formålet med dette arbeidet vil være å sikre flere klienter et nødvendig tilbud, samtidig som tilbudet må bli enda bedre for dem som er tatt inn i slik behandling.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker statsråden for svaret og sier meg med en gang enig i at man bør se nærmere på hvordan disse midlene brukes.

En har i dag ca. 700 pasienter under medikamentell rehabilitering med metadon eller Subutex til en kostnad på ca. 160 mill. kr, som er anført i budsjettet for neste år, og som stort sett er det samme beløpet som for inneværende år.

Mitt anslag over hvor mange som burde ha fått tilbud om metadon eller Subutex, er minst 2 000. Den gitte bevilgningen burde kunne være tilstrekkelig for dette om ikke metadonsenteret på Ullevål hadde lagt beslag på en tredjedel av den bevilgede pengesummen. Og da kommer jeg tilbake til sosialministerens svar. Vil sosialministeren gjøre noe med driftskostnadene ved MARIO på Ullevål, slik at pengene kommer pasientene mest mulig til gode, ikke fagpersonalet?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Som jeg sa i mitt første svar, er det faktisk en omorganisering av bruken av penger som er mitt hovedanliggende nå. Om jeg går løs på MARIO på Ullevål eller jeg gjør det på annen måte, er ikke ferdigbehandlet ennå. Det er ganske viktig i denne sammenheng å vite konsekvensene av hva man gjør. Men det som er uendelig mye viktigere, er at vi klarer å få en sirkulasjon, slik at vi ikke innenfor hvert av de fire sentrene får en betydelig opphoping av pasienter som aldri kommer videre, og som dermed står som en propp i et system som burde hatt en gjennomstrømning.

Presidenten: Da går vi til spørsmål 20.