Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til vår ærede helseminister:

«En 81-årig Fredrikstad-dame sitter igjen med en tannlegeregning på 26 000 kroner etter at hun falt, slo ut tenner og brokonstruksjon. Ektemannen rammes økonomisk fordi han har påtatt seg omsorgen, selv om kona er døgnkontinuerlig institusjonstrengende. Hadde hun fått behandling av offentlig tannlege, vært under omsorg av kommunal hjemmesykepleie eller plassert i institusjon, ville utgifter blitt dekket.

Hva vil statsråden foreta seg som kan muliggjøre refusjon av utgifter?»

Statsråd Tore Tønne: Jeg kan vanskelig behandle en enkeltsak fra Stortingets talerstol, og jeg går ut fra at det heller ikke har vært representanten Hedstrøms mening. Jeg forutsetter at vedkommendes tannlege har undersøkt de muligheter som eventuelt finnes for støtte til tannbehandlingen i det foreliggende tilfellet.

Saken illustrerer imidlertid at vi har mangelfulle støtteordninger når det gjelder hjemmeboende med stort behov for pleie og omsorg. Etter dagens regelverk er offentlig tannlegehjelp i tilfeller som her er nevnt, begrenset til pasienter som enten oppholder seg på institusjon eller får hjemmesykepleie minst én gang pr. uke. I forbindelse med Stortingets behandling av eldremeldingen anmodet Stortinget om at det ble innført tidsavgrensede stimuleringsordninger som gjør det mulig for fylkeskommunene å gi fri tannbehandling til alle pasienter som er avhengige av kommunale hjelpetjenester.

Sosial- og helsedepartementet har i samråd med Statens helsetilsyn foretatt en utredning av hvilke pasientkategorier det kan dreie seg om, og hvor mange som får kommunale hjemmetjenester. I løpet av vinteren 2000 hadde departementet et forslag på høring, og i statsbudsjettet for 2001 har jeg foreslått en forsøksordning i to-tre fylker, som er planlagt å starte i 2001. Det er anslått at kostnadene på årsbasis vil bli om lag 7 mill. kr for dette. Jeg anser det som viktig at dette tjenestetilbudet gis som en oppsøkende virksomhet i regi av fylkeskommunen.

Jeg legger opp til at i de tilfeller hvor det er behov for tannlegehjelp, kan denne dekkes enten av fylkeskommunalt ansatte tannleger eller ved kjøp av tjenester fra privatpraktiserende tannleger.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Det var for så vidt et godt svar ved at han viste at denne saken ikke står helt stille, men at man jobber med det i departementet. For det er jo litt spesielt at en mann over 80 år som sparer samfunnet for betydelige beløp og som en dag må søke akutt hjelp, ikke får noen informasjon av sin private tannlege om mulighetene for refusjon fra det offentlige. Han har gjort en enorm innsats denne gamle mannen, og så stilles han overfor denne regningen. Mener ikke statsråden at trygdekontor, sosialkontor, tannleger og annet helsepersonell må informere bredt om dette, slik at de eldre får kjennskap til sine rettigheter?

Og et spørsmål til: Vi vet jo at andre vesteuropeiske land i stor utstrekning har refusjonsordninger når det gjelder tannkjøttsykdommer og tannbehandling ellers. En tidligere statsminister i Sverige, Olof Palme, sosialdemokrat, vant et valg ved å innføre en «tandvårdsreform». Vurderer man å gjøre tilsvarende ting også her i Norge?

Statsråd Tore Tønne: Jeg er for det første enig i at det virker urimelig at noen som oppfyller kriteriene for f.eks. hjemmesykepleie, men som ikke benytter seg av det og blir tatt i pleie av andre, skal falle utenom en ordning som den som her er nevnt. Urimelige ordninger er det en oppgave for oss å få gjort rimelige, og det er for så vidt også siktemålet med den forsøksordning som jeg nå nevnte.

Jeg er også enig i at først og fremst vedkommendes tannlege, men også andre i helsetjenesten bør informere godt om de muligheter som finnes, og jeg understreker at det også er mulig for fylkeskommunen, om den ønsker det, å yte en bistand som kan gjøre dette mer rimelig.

For øvrig, når det gjelder det andre spørsmålet, tror jeg at jeg hopper over det – bortsett fra at jeg tar med takk imot de råd som vi kan få når det gjelder å vinne neste valg.