Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Børge Brende til nærings- og handelsministeren, er overført til miljøvernministeren som rette vedkomande. Spørsmålet vil verta svara på av utviklings- og menneskerettsministeren på vegner av miljøvernministeren, som er bortreist.

Børge Brende (H): Jeg er glad for at i hvert fall utviklingsministeren er i landet og kan besvare spørsmålet:

«Det offentlige, gjennom blant annet SND, har tapt over 30 mill. kroner på gjeldssaneringen etter et halvt års drift ved Scanbio Lysøysund AS. Fabrikken skulle ta imot matavfall og resirkulere det til husdyrfôr, men produserte bare noen prøvepartier før millionene var brukt opp. Bedriften, som skulle løse et miljøproblem med helt ny teknologi, har hele tiden drevet uten utslippstillatelse.

Mener statsråden SND har kvalitetssikret prosjektet godt nok før lånetilsagn ble gitt?»

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Bedriften Scanbio Lysøysund AS, opprinnelig Bjugn Industrier, er et datterselskap av Scanbio ASA. Dette selskapet har siden starten i 1984 drevet med gjenvinning av organisk avfall fra fiskeindustrien. I 1994 startet selskapet arbeidet med planer om å utvide virksomheten til også å omfatte gjenvinning av matavfall fra privathusholdninger, storhusholdninger og næringsmiddelindustri til produksjon av kraftfôr til husdyr. Planene hadde bl.a. utgangspunkt i at forurensingsmyndighetene hadde varslet at det ville bli forbudt å deponere slikt avfall. Det er denne aktiviteten, knyttet til gjenvinning av matavfall, som har fått offentlig støtte.

Miljøverndepartementet gav sommeren 1996 et tilskudd til bedriften på 9 mill. kr over statsbudsjettets kap. 1442 post 70, støtte til gjenvinningstiltak, og senere ytterligere 1,25 mill. kr over samme post. Samtidig gav Miljøverndepartementet en miljøgaranti på 17,9 mill. kr over statsbudsjettets kap. 1442 post 73. Miljøgarantiordningen eksisterte fra 1991 til 1996 på Miljøverndepartementets budsjett.

SND var operatør for ordningen og foretok selv prosjektvurdering, innstilling og oppfølging etter samme kriterier som gjelder for SNDs øvrige ordninger. Det var Miljøverndepartementet som innvilget eller avslo søknadene om garanti etter anbefaling fra SND, mens det var SND som utstedte garantiene.

I saken angående Scanbio Lysøysund forelå det en omfattende innstilling og anbefaling fra SND til Miljøverndepartementet. SNDs innstilling bygde bl.a. på uttalelser fra Statens forurensningstilsyn og Statens landbrukstilsyn, som begge var positive til prosjektet. Mottak av matavfall fra privathusholdninger var planlagt å være en vesentlig del av inntektsgrunnlaget for bedriften. Imidlertid nedla Landbrukstilsynet i november 1996 forbud mot bruk av matavfall fra privathusholdninger, bl.a. på grunn av faren for giftstoffer i fôret.

Anlegget ble åpnet i september 1998. Imidlertid måtte selskapet gå til permittering av de ansatte i januar i år, og frivillig gjeldsforhandling ble åpnet i februar. Garantien ble innfridd med 15,5 mill. kr. Restgarantien på 2,4 mill. kr står ved lag. De statlige tilskuddene har gått tapt.

I spørsmålet vises det til at bedriften drev uten utslippstillatelse. Det må understrekes at det er den enkelte bedrifts ansvar å sørge for å innhente nødvendige offentlige tillatelser. Så vel private kreditorer som offentlige tilskudds- eller långivere må kunne forutsette at bedrifter selv sørger for dette. For øvrig har jeg fått opplyst at bedriften har basert seg på en tidligere utslippstillatelse som var knyttet til lokalene de overtok fra en tidligere sildoljefabrikk. Imidlertid har bedriften nå søkt om egen utslippstillatelse.

Etter min vurdering har SND gjort en tilfredsstillende jobb i kvalitetssikringen av prosjektet som grunnlag for Miljøverndepartementets vurderinger i saken.

Børge Brende (H): S tatsråden hadde en grei gjennomgang av historikken, men da hun konkluderte med at det var en tilfredsstillende saksbehandling fra SNDs side, skvatt jeg litt i stolen. Jeg synes ikke premissene som statsråden la først i sitt innlegg, egentlig tydet på det. For hva er det snakk om? Jo, man skal lage en sildoljefabrikk om til et sted hvor man skal drive resirkulering av matavfall til dyrefôr. Men det var også kjent i forkant at det var store betenkeligheter knyttet til det å gjøre om matavfall fra husholdninger til dyrefôr, bl.a. på grunn av fare for forurensning. Burde det ikke ha ringt en varselklokke hos SND og Miljøverndepartementet da de så at hele prosjektet var basert på noe som det faktisk ikke var gitt utslippstillatelse til, og som det på det tidspunkt heller ikke var anledning til å gi godkjenning til?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg tror det er viktig å skille mellom to ting her. Det ene er utslippstillatelsen og de vanlige rutinene som knytter seg til utstedelse av en utslippstillatelse. Det andre er hvorvidt man har foretatt en tilfredsstillende kvalitetssikring med hensyn til de søknader som bedriften har fått behandlet av ulike offentlige tilsynsmyndigheter.

Når det gjelder utslippstillatelsen, har man fulgt helt vanlige prosedyrer. Det er standard både i Norge og internasjonalt at det er opp til den enkelte bedrift å søke om utslippstillatelse, men det sier seg selv at under dette ligger det en klar forutsetning om at så blir gjort, at Statens forurensningstilsyn ved sine stikkprøver kan og vil forsikre seg om at det gjøres, og at det vil medføre alvorlige konsekvenser dersom ikke nødvendig utslippstillatelse er blitt innhentet. Det er faktisk opp til den enkelte bedrift. Jeg synes det er viktig å skille mellom de to sakene, og det er også dette som er den vanlige rutinen internasjonalt når det gjelder utstedelse av utslippstillatelser.

Når det så gjelder vurderingene av det faglige grunnlaget, vil jeg påpeke at det ikke alltid er slik at en vet hvordan situasjonen for en bedrift vil utvikle seg, selv om en har fått en tilfredsstillende vurdering på forhånd. Jeg synes det også må tas med i denne vurderingen.

Børge Brende (H): Staten har lagt igjen 30 mill. kr i dette prosjektet. På forhånd hadde man ikke søkt om utslippstillatelse, og hadde man fått nei på en slik søknad, hadde 30 mill. kr vært feilinvestert. Men la det ligge, og la oss gå over til kvalitetssikringen.

Når man skal hente inn matavfall fra halve landet og bruke matavfallet til å lage dyrefôr, og man på forhånd ikke har undersøkt om dette matavfallet kan brukes som husdyrfôr, og man satser 30 mill. kr av statens penger, og statsråden ikke er villig til å si at dette er en uheldig kvalitetssikring fra SNDs side, må mitt spørsmål til statsråden bli: Når er man villig til å sette ned foten og si at dette ikke er forsvarlig?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Når det gjelder kvalitetsikringen av prosjektet, som jeg nå vil knytte mine kommentarer til, vil jeg vise til at det var en svært omfattende innstilling og anbefaling som forelå fra SND til Miljøverndepartementet, og som bygde på uttalelser fra Statens forurensningstilsyn og Statens landbrukstilsyn. Begge var positive til prosjektet og har gått grundig gjennom sakens dokumenter.

Jeg synes likevel det er ett viktig element som man skal ta med, og det er at vedtaket om å gi støtte kom sommeren 1996, og noen måneder etterpå – i november – kom det et forbud mot bruk av matavfall til fôr. Vi fikk i mellomtiden en diskusjon internasjonalt om kugalskap og bruk av matavfall i fôr, og det var medvirkende til at forbudet kom samme år. Det er også medvirkende til at man har fått forstyrret det økonomiske grunnlaget for prosjektet. Det elementet synes jeg også hører med i vurderingen av saksforholdene.