Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Torbjørn Andersen til helseministeren, vil verta svara på av sosialministeren som rette vedkommande.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg skal få stille følgende spørsmål til sosialministeren som rette vedkommende:

«En lungesyk (82 år) bor på den kommunale institusjonen Margarete Stiftelsen i Arendal. På grunn av sin sykdom er hun avhengig av å bruke surstofflaske. For å komme ut av rommet er hun avhengig av en transportabel surstofflaske, men denne må hun betale for selv. Dette er dyrt for henne. Hadde hun bodd hjemme, ville hun fått dette dekket av trygdeverket.

Hva mener statsråden om denne urettferdighet som har rammet pasienten, og vil statsråden straks ta initiativ for å endre dette regelverket?»

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Lat meg aller fyrst gjera greie for regelverket slik det er i dag.

Kommunen har både etter kommunehelsetenestelova og sosialtenestelova ansvaret for å gje pleie og omsorg til alle i kommunen som har behov for det. Pleie og omsorg kan ein gje i sjukeheim, aldersheim eller andre former for bustader med omsorgsteneste heile døgnet.

Ansvaret for finansiering av tekniske hjelpemiddel for personar som oppheld seg i slike institusjonar, er delt mellom kommunen og folketrygda.

Kommunen har ansvaret for hjelpemiddel som er naudsynte i samanheng med den behandlinga, treninga eller pleia som slike helseinstitusjonar normalt yter. Det same gjeld hjelpemiddel som fleire bebuarar kan dra nytte av.

Folketrygda har ansvaret for finansieringa av hjelpemiddel som er individuelt tilpassa. Dette gjeld hjelpemiddel til rørsle og kommunikasjon. Kommunikasjonshjelpemiddel omfattar t.d. syn, hørsel og lesehjelpemiddel.

Surstoffapparat blir rekna som behandlingshjelpemiddel og fell difor utanfor finansieringsansvaret til folketrygda slik regelverket er utforma. Etter kommunehelsetenestelova § 2-1 har alle rett til naudsynt helsehjelp i den kommunen vedkommande bur eller mellombels oppheld seg.

Det kan tenkjast at mobilt oksygenapparat eller andre hjelpemiddel er naudsynt for at klienten skal få «naudsynt helsehjelp» etter kommunehelselova. Det må avgjerast etter ei konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Den som meiner å ha eit slikt krav, kan retta ein søknad til kommunen. Ved avslag kan avgjerda klagast til det organet kommunestyret har valt. Dersom avgjerda framleis går klagaren imot, eller klagen blir avvist, kan det klagast til fylkeslegen. Det er tilstrekkeleg for å fremja ei slik sak at klienten meiner at vilkåret «naudsynt helsehjelp» ikkje er oppfylt.

Kva nivå kommunen legg seg på når det gjeld å gje naudsynt helsehjelp, avheng av økonomien i den enkelte kommunen. Det kan difor føra til forskjellsbehandling. Eg vil på denne bakgrunnen vurdera ansvarsfordelinga nærmare.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret, som jeg oppfatter som rimelig positivt.

Denne saken er en sak som har fått ganske stor oppmerksomhet og vakt bestyrtelse hos mange, ikke bare nede på Sørlandet, men over hele landet. For en kan jo spørre seg: Hvordan er det mulig at gamle og syke mennesker som har vært med på å bygge opp dette landet, som i dag skal være verdens rikeste, kan bli innestengt og lenket til et institusjonsrom bare fordi det offentlige sier at de ikke har råd til å koste på dem noen skarve tusenlapper til f.eks. et pusteapparat som de er helt avhengig av? Det er faktisk regelrett skandale at vi ikke har et skikkelig regelverk som sikrer at de svakeste av de syke får et rettferdig og likeverdig tilbud fra det offentlige, uavhengig av om en bor i en rik eller fattig kommune her i landet.

Jeg er rimelig tilfreds med det svaret statsråden gav, men jeg vil spørre: Hvorfor må alltid noen lide og våge å stå fram i media før vi er villige til å endre på det som er åpenbare urettferdigheter i regelverket i landet vårt?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg er glad for at denne konkrete saka så langt som eg har fått opplyst, er løyst, og at den lungesjuke som dette gjeld, har fått sitt apparat. Eg er òg glad for at det heldigvis ikkje er slik at det berre er kvar gong ei sak blir tatt opp i media, at det skjer endringar på dette feltet.

Når det gjeld ansvarsfordelinga mellom folketrygda, kommunane og òg ulike brukarbetalingsordningar, har vi ei offentleg utgreiing frå eit offentleg oppnemnt utval som har sett på dette. Deira tilrådingar ligg i mitt departement. Dei er vanskelege å følgja opp, for her er det svært ulike meiningar. Men denne saka skal eg ta med meg i det vurderingsarbeidet som no skal gjerast vidare. Det er her behov for ei ytterlegare avklaring.

Torbjørn Andersen (Frp): Det er etter mitt syn et stort poeng at svak kommuneøkonomi ikke skal få resultere i at gamle, syke og pleietrengende gis et uverdig eller mangelfullt tilbud. Jeg tror bestemt – og jeg oppfatter det slik fra statsråden – at vi er helt enige i at vi må sikre oss en nasjonal standard på tilbudene til dem som er syke, om det er gamle eller pleietrengende, som sikrer et likeverdig tilbud til alle, slik at de som bor i fattige kommuner, ikke får et dårligere tilbud enn de som bor i en rik kommune. Det at den damen som vi her snakker om, tilfeldigvis bor i en kommune som er i nærheten av konkurs på grunn av helt elendig lokalpolitisk styring, må ikke få ramme henne som en uskyldig tredjepart.

Jeg er glad for at Regjeringen har innsett at regelverket kanskje bør endres for å skape mer rettferdighet. Svaret var imidlertid ikke helt klart. Kan vi vente at regelverket helt klart blir endret på dette området for å få vekk de urettferdighetene som denne saken viser?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg vil gjerne understreka at om ein bur i ein fattig kommune eller i ein rik kommune, har ein både etter lova om kommunehelseteneste og lova om sosialteneste rett til nødvendig helsehjelp og rett til nødvendig pleie og omsorg. Slik er lova i dag, og slik skal ho òg handhevast. Det er i tillegg gjeve ut både forskrifter og retningsliner, og det er formelt høve til å klaga i forhold til dei.

Så til spørsmålet: Eg har altså sagt, og det står eg ved, at eg vil vurdera dagens ansvarsfordeling, for den er uklår.

Eg må i tillegg leggja til at kanskje kunne eg oppfatta eit fornya engasjement frå Framstegspartiet for å sikra kommunane ein betre økonomi. Det vil i så fall vera eit signal eg tek imot med stor glede.