May Britt Vihovde (V): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helseministeren:

«I programmet Puls på NRK mandag 15. november 1999 vart det hevda at nordmenn et blodtrykksenkande medisinar for ein milliard kroner i år, utan at desse medisinane har særleg dokumenterte effektar. Medisinane er stort sett blåreseptmedisinar og dermed betalt av oss alle.

Kva kan statsråden gjera for å få ein praksis som er meir i tråd med kunnskapsbasert medisin?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det finnes knapt noe annet område i medisinen der det er gjort flere store kontrollerte studier enn innenfor feltet blodtrykksbehandling. Dette skyldes trolig to forhold: for det første at hjerte-karsykdommer er den hyppigste dødsårsaken i vår del av verden, dernest at industrien har sett det økonomiske potensialet i medikamentell forebygging av en slik tilstand.

Det er likevel uenighet i fagmiljøene om når man bør starte blodtrykksbehandling, hvor langt ned blodtrykket bør senkes, og hvilke legemidler man bør bruke. Uansett faglige valg på disse punktene må mange mennesker behandles over flere år før én av dem har nytte av medikamentene. Den viktigste uenighet er nok at fagfolkene har forskjellige meninger om hvor betydningsfullt det er å oppnå denne effekten, og om nytten står i forhold til kostnadene.

Om lag en tredjedel av medisinene som blir forskrevet på blå resept i Norge, er legemidler innenfor området hjerte- og karsykdommer. Den største gruppen er blodtrykksmedisiner. Vi har en forskrivningspraksis som skiller seg fra de andre nordiske landene ved at norske leger skriver ut dyrere medikamenter enn svenske og danske leger, men i mindre mengder.

Blodtrykksbehandling foregår i all hovedsak i allmennpraksis. Norsk Selskap for Allmennmedisin – NSAM – har vært ledende i det norske fagmiljøet med å utvikle retningslinjer for behandling av blodtrykk i allmennpraksis. De har med statlig støtte gitt retningslinjer utarbeidet i samarbeid med Folkehelsa, Norsk Medisinaldepot, Statens helseundersøkelser og Institutt for farmakoterapi. Statens helsetilsyn har dessuten en pågående dialog med representanter fra både primær- og spesialisthelsetjenesten for om mulig å komme fram til felles nasjonale retningslinjer for allmennmedisinen og spesialisthelsetjenesten.

Det er viktig å arbeide for at helsetjenesten baserer seg på så godt oppdatert kunnskap som mulig. Folkehelsa er en viktig aktør i det internasjonale Cochrane-samarbeidet som oppsummerer kunnskap om effekter av alle typer helsetjenester. Også Senter for medisinsk metodevurdering ved SINTEF-Unimed utarbeider kunnskapsoversikter.

Folkehelsa arbeider for å gjøre det lettere for helsepersonell, beslutningstakere og publikum å få tak i og bruke pålitelig informasjon om helsespørsmål. Departementet har derfor nylig tatt initiativ til et prosjekt på Folkehelsa for å støtte allmennleger i en rasjonell legemiddelforskrivning. Søkelyset vil rettes mot blodtrykksmedikamenter og kolesterolsenkende legemidler – to legemiddelgrupper som utgjør betydelige utgiftsposter for fellesskapet.

I samarbeid med allmennlegene vil man beskrive de hindringer som står i veien for en kunnskapsbasert praksis. Identifiserer man slike hindringer, er det mulig å ta tak i dem og utvikle skreddersydd hjelp til allmennnlegene, som står for størstedelen av forskrivningsvolumet, og til pasientene. I forbindelse med dette prosjektet vil det bli vurdert å fornye nasjonale retningslinjer for slik forskrivning i et samarbeid mellom Folkehelsa og NSAM.

Jeg har et godt håp om at denne gjennomgangen av gjeldende retningslinjer og utarbeiding av en ny og bedre form for formidling av kunnskapsbaserte retningslinjer vil føre til en mer rasjonell forskrivning av legemidler. Prosjektet er omfattende. Det vil strekke seg over hele neste år og vil kunne være sluttført i 2001. Jeg vil orientere Stortinget når prosjektet nærmer seg en avslutning.

May Britt Vihovde (V): Eg er veldig glad for at departementet har gripe fatt i dette, både når det gjeld informasjon/kunnskap til helsepersonell og ein gjennomgang av retningslinjene som skal til for å få meir rasjonell legemiddelforskriving.

Men me veit jo at me – heldigvis – har forsking som gir oss stadig betre og meir effektive medisinar, med mindre biverknader. Me merkar her i huset – statsråden og hans departement merkar det sikkert òg – eit stadig sterkare press for å få desse nye medisinane inn på ordninga med blå resept. Det er vel og bra.

Men kva med alle dei medisinane som allereie er innanfor ordninga? Korleis kan ein få tatt i bruk dei nye medisinane som er betre og meir effektive, og få ut dei medisinane som har mindre effekt? Dette har noko med at me skal bruka dei offentlege midlane på det som er til beste for dei som har behov for det, òg innanfor medisinbruk. Så mitt spørsmål blir: Vil ein òg ha ein gjennomgang av dette for å få rutinar på det?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Representanten Vihovde har helt rett i at det er betydelig større interesse for å få medikamenter inn i blåreseptordningen enn for å få dem ut, og virkemidlene for å få opptak av medikamenter i blåreseptordningen blir stadig mer innsiktsfulle.

Jeg har i mitt arbeid med legemiddelspørsmål kommet til at det er behov for en gjennomgang av hele legemiddelforvaltningen. Det gjelder de organisatoriske sider, men det gjelder også kriteriene for opptak til blåreseptordningen. Vi arbeider derfor med en slik gjennomgang, herunder kriterier for opptak og spørsmålet om når legemidler skal tas ut av ordningen.

La meg få føye til at en del av problemet nok løses av seg selv, i den forstand at når det kommer nye og bedre legemidler inn i ordningen, vil naturlig nok omsetningen av de eldre og dårligere legemidlene avta betydelig.