Laila Kaland (A): Eg vil stille følgjande spørsmål til landbruksministeren:

«I Noreg har vi ein lang tradisjon i å produsere fjellsmør av beste kvalitet. I fjor gjekk over 68 tonn gards- og fjellsmør til dyrefôr. Dette er eit produkt av høg kvalitet som folk gjerne vil kjøpe.

På kva måte vil statsråden medverke til at norsk fjellsmør igjen kan seljast til vanlege forbrukarar og ikkje ende som revefôr?»

Statsråd Kåre Gjønnes: Forutsetningen for å kunne selge fjell- og gårdssmør som er produsert på gård, til mat, er at produksjonen oppfyller kravene i regelverket. Det finnes to forskjellige godkjenningsordninger for produksjon og omsetning av fjell- og gårdssmør. Ved den enkleste godkjenningsordningen kan produktene omsettes lokalt. Slik produksjon skal være godkjent av det lokale næringsmiddeltilsynet, og produksjonen skal skje i tilknytning til egen gårds- eller seterdrift.

Den 22. april 1999 ble melkeforskriften endret, slik at det nå er lettere for disse produsentene å selge fjell- og gårdssmør direkte til forbruker, samtidig som kravene til hygiene opprettholdes. Den viktigste endringen er at produsentene nå kan selge sitt smør gjennom butikker i hele området som dekkes av det lokale næringsmiddeltilsynet. Tidligere kunne salget bare foregå fra egen gård, torg eller marked. Dette betyr at mange nå kan selge sine produkter innen flere kommuner, forutsatt at virksomheten er godkjent etter de generelle hygienebestemmelsene.

Dersom produksjonen oppfyller strengere krav, blir virksomheten autorisert av Statens næringsmiddeltilsyn i henhold til melkeforskriften. Melkeforskriften er en del av EØS-regelverket. Kravene er felles for hele EØS-området, og vi er forpliktet gjennom EØS-avtalen til å følge disse. Produktene kan selges over hele landet og i alle andre EØS-land.

Jeg vil understreke at endringene i melkeforskriften som fant sted i slutten av april 1999, gir produsenter av gårds- og fjellsmør større muligheter til avsetning av sine produkter, forutsatt at de oppfyller kravene i det generelle regelverket. Pr. i dag har ingen smørprodusenter søkt SNT om slik autorisasjon, dvs. å oppfylle de strengeste kravene.

Godkjenning og henholdsvis autorisasjon er en prosess som kan ta noe tid. Dette kan være noe av forklaringen på hvorfor bare en begrenset del av smøret hittil har vært omsatt til mat til folk, men mulighetene for godkjenning og salg er nå til stede hvis produsentene vil følge regelverket.

Laila Kaland (A): Eg vil takke landbruksministeren for svaret, og eg vil kommentere det som statsråden sa på slutten av innlegget sitt, at produsenten må følgje opp regelverket.

Norsk mat skal sjølvsagt seljast med god kvalitet og med krav til skikkeleg hygiene. Men dei hygieniske krava må ikkje vere så strenge at det ikkje fungerer i praksis. For mange småbrukarar som lagar desse varene, ligg krava langt over deira økonomiske evne og moglegheita til å kunne få lønsemd ut av varene dei produserer. Det må vere ei oppgåve for landbruksministeren i samarbeid med helsestyresmaktene å få til ei ordning gjennom EØS-regelverket og Næringsmiddelkontrollen som gjer at småbrukarane kan få selje produkta sine til ein pris som gir forteneste. Utan det er eg redd for at mange av dei små bruka vi har på Vestlandet og ute langs kysten, i tida framover blir lagde ned. Ser statsråden alvoret i denne utviklinga?

Eit anna spørsmål: No veit vi at norsk landbruk er under omstilling. Kva konsekvensar vil det ha dersom dei små gardane rundt om i Noreg ikkje skal få bruke desse nisjane til å selje sine produkt, slik dei har gjort tidlegare år?

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg forstår at statsråden og representanten Kaland er enige om at det er visse krav som må stilles til dem som produserer næringsmidler som omsettes i markedet. Disse er da nedfelt i et regelverk som gjelder i det lokale området, men også i et EØS-regelverk, som en blir fanget opp og rammet av hvis en skal ut i et større område. Jeg vil håpe at det med en fornuftig bruk av regelverket og i forhold til på hvilken måte dette skal fungere, kan finnes ordninger som ikke er til de grader kostnadskrevende at det fører til de resultatene som Kaland pekte på.

Jeg vil for øvrig be både SNT og KNT-ene som kontrollmyndighet om å bidra til å gi veiledning på en konstruktiv og god måte, slik at vi i samarbeid kan finne gode nok løsninger til at de enkelte kan få selge sine produkter, men klart innenfor den rammen som regelverket representerer. Samarbeid her kan gi gode løsninger.

Laila Kaland (A): Det er noko eg har lurt på i forhold til denne saka. Dersom EØS-krava er så strenge og Næringsmiddelkontrollen i Noreg stiller så høge krav, kvifor kan eg som forbrukar når eg er i Paris, gå inn i kva slags stormagasin eg vil, og kjøpe fransk ost som ligg i diskane? Er det slik at småbrukarane i EU-landa blir stilte overfor mindre strenge krav enn det dei gjer i Noreg?

Eg ser at Norsk Bonde- og Småbrukarlag er sjokkert over at det finaste fjellsmøret endar som revefôr framfor som festmat for folk flest i Noreg. Eg er samd i denne vurderinga. Eg synest at det som skjer no, er ganske uforståeleg. Eg kjem sjølv frå eit slikt distrikt, og bestefaren min budde på ein slik gard. Eg veit at det var veldig streng hygiene, og ein stilte krav til det ein produserte. Det er ikkje blitt noko mindre i dag.

Statsråd Kåre Gjønnes: Dersom regelverket og kravene til hygiene oppfylles, er det ikke noe problem. Jeg går ut fra at vi også må kunne være enige om at det offentlige har ansvaret hvis det er noe som går galt. Statsråden vil da måtte svare for hvorfor regelverket ikke er strengere. Her er det altså fastlagt et regelverk som skal ligge til grunn, og som gjør at en skal føle seg trygg på at de hygienemessige kravene er oppfylt.

Det er klart at produsentene av de varene som kommer inn fra f.eks. Frankrike, er forpliktet av det samme EØS-regelverket som man er i Norge, og det er under forutsetning av at de leverer sine varer til salg i Norge på det viset, at vi finner dem i butikkhyllene.

Det som er viktig, er at vi her får i gang en god kommunikasjon med godkjennende myndighet allerede i startfasen, slik at en får et riktig nivå og riktig fokusering på hva det er som er viktig i forhold til regelverket å få godkjent.