Bjørn Hernæs (H): Jeg vil gjerne få lov til å stille spørsmål til landbruksministeren:

«Til tross for at både landbruksnemnda og fylkeslandbruksnemnda har gått imot at gnr. 80, bnr. 1 i Støle i Randesund i Kristiansand kommune blir frigjort for odel, har Landbruksdepartementet gått inn for odelsfrigjøring.

Vil statsråden sørge for at odelsretten, i pakt med århundrelange tradisjoner, blir ivaretatt?»

Statsråd Kåre Gjønnes: Som kjent åpner odelsloven for at odelseiendom som er ervervet som tilleggsjord, kan frigjøres for odel. Den som kjøper et odelsbruk som tilleggsjord, har en rett til å søke om odelsfrigjøring. Den som søker, har krav på å få en konkret og individuell vurdering av søknaden sin.

En slik søknad må avgjøres etter en skjønnsmessig avveining av odelsløsers interesse i å løse eiendommen på odel mot en rasjonaliseringsgevinst – vurdert opp mot jordlovens formål – som kan oppnås ved at eiendommen frigjøres for odel.

Høyesterett har uttalt følgende om rammene for denne avveiningen:

«Ved den interesseavveining som her må foretas, vil hensynet til odelsretten som rettsinstitutt og til de enkelte odelsberettigedes interesser ha en sentral plass. Men hvor stor betydning dette hensyn må tillegges, vil måtte variere ut fra vekten av de motstående jordrasjonaliseringshensyn og ut fra en vurdering av den odelsberettigedes tilknytning til eiendommen og forholdene for øvrig.»

Søknader om odelsfrigjøring blir vurdert etter de retningslinjer Høyesterett har gitt anvisning på. Så lenge en gjør det, kan ikke jeg se at praktiseringen kommer i strid med odelsretten og de tradisjoner den bygger på.

I den konkrete saken representanten viser til, er forholdet at odelsløser vil ta eiendommen fra en eier som gjennom et frivillig kjøp har skaffet seg tilleggsjord, som han mener han har behov for. Myndighetene har dessuten godkjent kjøpet fordi det også gir en god samfunnsmessig løsning. Det er viktig å stimulere og legge til rette for frivillige bruksrasjonaliseringer som dette. Ved å odelsfrigjøre her legger vi til rette for å gjennomføre en privat kjøpsavtale, en avtale som legger til rette for en forsvarlig utnyttelse av de aktuelle arealene.

Bjørn Hernæs (H): Jeg hadde fryktet the verste, men dette var verre enn fryktet.

Odelsloven skal ha en sentral plass, sier Høyesterett. Men vi har også en annen praksis i Norge, og det er at lokaldemokratiet – i hvert fall i festtaler – skal ha en viss betydning. Subsidiaritetsprinsippet, sier man i EU – at man skal treffe beslutninger så nær dem det angår, som det er mulig.

Her har vi altså helt entydige avgjørelser, både fra den lokale landbruksnemnda og fra fylkeslandbruksnemnda, som går i én retning: at odelsretten skal respekteres. Jeg tror det er lenge siden jeg har sett en sak hvor sentralmakten så totalt overkjører lokaldemokratiet og de lokalt valgte politikere og nemnder. Jeg tror jeg rett og slett må konstatere at det her er bare sentrale hensyn som skal telle. Høyesterett har selvfølgelig sagt at odelsretten skal veies opp mot andre hensyn, og et av de hensynene trodde jeg med respekt å melde var hensynet til lokaldemokratiet.

Statsråd Kåre Gjønnes: Lovverket er bygd opp på den måten at det er anledning til å klage på de vedtak som er gjort lokalt. Naturligvis forutsetter en slik prøving av en klage at det er mulighet for at en kan komme fram til et annet resultat enn det man har gjort lokalt. Hvis ikke, er klageinstituttet ikke reelt. Det betyr at en må gjennomføre en skjønnsvurdering også i det organet som utfører klagebehandlingen. Det er det som er gjort i dette tilfellet. Det er klart at en i denne klagebehandlingen har lagt vekt på den behandling som er gjort lokalt, og det som ligger til grunn for det vedtaket som er gjort. At departementet i denne sammenheng har kommet fram til et annet resultat, er en følge av at vi har et klageinstitutt som også skal kunne fungere når departementet mener det er behov for det.

Bjørn Hernæs (H): Statsråden har selvfølgelig rett i at man kan omgjøre et vedtak, men det står ingenting om at man må omgjøre det. Her har altså bl.a. en fylkeslandbruksnemnd, ledet av en Kristelig Folkeparti-politiker i Vest-Agder, og varaordføreren i Kristiansand, fra samme parti, gått stikk imot statsrådens avgjørelse. Jeg tror bare at vi får fastholde at den retten man har, ikke er en rett til å begå urett. Det skulle også være mulig å se at det kan gjøres riktig, det som skjer lokalt.

Jeg tror jeg vil være helt konkret: Norge er et sentralstyrt land. Vi har den gamle uttalelsen om at den Gud gir et embete, gir han også forstand. Men er det aldeles utenkelig at bitte lite grann forstand også drypper på dem som forvalter norsk lov i kommuner og fylkeskommuner? Er det bare når man kommer opp på embetsmannsnivå at man får vett til å treffe fornuftige avgjørelser, avgjørelser som går helt inn under huden på enkeltmenneskers eiendomsrett og odelsrett, og som ikke har forankring i det som besluttes av dem som har skoen på, og som må antas å kjenne best hvor den trykker?

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg overlater til den enkelte å vurdere klokskapen i beslutninger. Men det er altså en statsråds plikt å vurdere de klager som kommer til departementet. Det har naturligvis statsråden forsøkt å gjøre på en mest mulig riktig måte, ut fra det lovverket som eksisterer.

Så må vi være klar over at statsråden mottar en rekke henvendelser fra en rekke representanter i Stortinget, som går på kryss og tvers i forhold til hva man mener er riktig rettsoppfatning. Det vil også være ulike oppfatninger i de henvendelser som statsråden får.

Det er klart at det ikke er noe som heter at man må omgjøre. Det heter at man kan. Det er en vurdering som departementet gjør gjennom klagebehandlingen. Vi har naturligvis gått nøye gjennom de anførslene som har kommet, både fra dem som vil ha odelsfrigjøring, og den andre parten. Så dette er en samlet vurdering ut fra de fakta og opplysninger vi har i sakens anliggende. Det er klart at det også har betydning for den andre partens næringsvirksomhet at en får dette til å fungere.