Inge Lønning (H): Mitt spørsmål til de to statsråder lyder som følger:

«En muslim som deltar på et AMO-kurs, er blitt nektet fri en time hver fredag. Dette betyr at han ikke får anledning til å delta i fredagsbønnen i moskeen.

Hvorledes vurderer statsråden arbeidsmarkedsmyndighetenes avslag i lys av prinsippet om den enkeltes rett til religionsutøvelse?»

Statsråd Laila Dåvøy: Den enkeltes rett til religionsutøvelse er et prinsipp det er viktig å ivareta. Lov om trudomssamfunn og ymist anna gir derfor personer som ikke hører til Den norske kirke, rett til fri fra arbeid, skolegang, tjenesteplikt og liknende i opp til to dager hvert år i forbindelse med religiøse høytider etter vedkommendes religion.

Skulle en innføre rett til fri en time hver uke, ville det være en utvidelse i forhold til det loven gir rett til. Det ville bety en belastning for arbeidsgiver og ville kunne gjøre det vanskeligere for den enkelte å få arbeid.

AMO-kurs, og spesielt introduksjonskurs for fremmedspråklige, som det refereres til i det aktuelle tilfellet, har som formål å gi personer med innvandrerbakgrunn innføring, kompetanse og kunnskap til å gå ut i arbeid. Dette innebærer bl.a. å lære og forholde seg til regler i norsk arbeidsliv. Det er da viktig at samme regler som gjelder i arbeidslivet, også gjelder for AMO-kurs. Arbeidsmarkedsetatens avgjørelse er i tråd med reglene som gjelder i norsk skole og arbeidsliv, og avslaget er gitt på dette grunnlag.

Min vurdering er at arbeidsmarkedsetaten ikke bryter med prinsippet om den enkeltes rett til religionsutøvelse i denne saken. Praktiseringen er dessuten godt tilpasset det forhold at hele hensikten med en AMO-opplæring er å bidra til å skaffe den ledige en inngang i det ordinære arbeidslivet.

Inge Lønning (H): Når jeg i spørsmålet har vist til prinsippet om den enkeltes rett til religionsutøvelse, refererer det seg ikke til lov om trudomssamfunn. Det refererer seg til Grunnloven § 2, som fastslår dette prinsipp. Vi har i Norge lang hevd for dette; før vi innførte femdagers uke, fikk f.eks. jødiske barn og barn som tilhørte Adventistsamfunnet, uten videre fri fra skolen på lørdager. Forutsetningen for dette er naturligvis at den enkelte selv har ansvaret for å innhente det man går glipp av. Slik vil det også være i arbeidslivet. Hvis en arbeidstaker ber om fri, må det selvfølgelig være under forutsetning av at vedkommende arbeider dette inn igjen. Jeg er ikke i stand til å skjønne at verken AMO eller andre skulle ha problemer med å vise den fleksibilitet som er nødvendig for å imøtekomme dette ønsket.

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg vil like fullt vise til lov om trudomssamfunn og ymist anna, som ble debattert i denne sal i Stortinget i 1980. Vi har lagt til grunn at loven tross alt har vært debattert i denne sal og er vedtatt av Stortinget. Jeg antar at alle disse spørsmål knyttet til arbeidsliv og skole for mennesker med en annen kulturbakgrunn og religion enn vi har, også var tatt hensyn til. Jeg har forholdt meg til det og sett det slik at det ikke var riktig av meg som statsråd å gå inn og fravike dette.

Når det så gjelder et oppslag i Vårt Land i dag, har jeg lyst til å vise til det en muslimsk leder, Sattar Tahir, som er president i Islamic Cultural Centre i Oslo, der har sagt:

«Vi må prioritera arbeidet fyrst. Det er vi som muslimar som må finna fornuftige løysingar.»

Det betyr at også representanter for muslimene kan akseptere min avgjørelse.

Presidenten: Presidenten vil gjere merksam på at den reglementsmessige tida for føremiddagsmøtet snart er ute, og vil føreslå at føremiddagsmøtet blir forlenga til vi er ferdige med dagens kart. – Det er vedtatt.