Asmund Kristoffersen (A): Jeg skal få stille følgende spørsmål til fiskeriministeren:

«Fiskerinæringen står for meget høy verdiskaping i det norske samfunnet og har svært stor betydning for bosetting og velferd i Kyst-Norge. Dersom havforskernes forslag om å redusere torskekvoten fra 480 000 tonn til 110 000 tonn skal følges, vil dette få dramatiske følger både for fiskerne og samfunnet.

Hvilke tiltak vil statsråden sette inn for å redusere skadevirkningen av reduserte fangstkvoter av torsk?»

Statsråd Peter Angelsen: Den rådgivende komiteen – ACFM – i det internasjonale rådet for havforskning har foreslått en betydelig reduksjon i kvoten for norsk-arktisk torsk i år 2000 sammenlignet med 1999. Jeg anser det foreliggende rådet, basert på havforskernes beste kunnskaper, som et svært alvorlig signal. Alvoret i situasjonen gjelder konsekvensene for fiskerne og kystsamfunnene på kort sikt, det vil si allerede for neste år. Hensynet til gjenoppbygging av bestanden, og dermed også fiskeriaktiviteten på noe lengre sikt, står imidlertid også helt sentralt.

Forskerne har utarbeidet opsjoner ved ulike valg av strategier for gjenoppbygging av gytebestanden. Dersom vi velger en strategi med å få gytebestanden opp på et føre var-nivå på 500 000 tonn i år 2001, kan vi til neste år ikke ta ut mer enn 110 000 tonn norsk-arktisk torsk. Dersom vi derimot velger en strategi med å bygge opp gytebestanden noe langsommere, kan vi ta ut en noe høyere torskekvote til neste år.

Det er imidlertid helt klart at uansett hvilken gjenoppbyggingsstrategi vi velger, så må torskekvoten reduseres til neste år. Hvor mye vil vi få svar på når Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon har avsluttet sin 28. sesjon i Murmansk denne uken og bl.a. fastsatt totalkvoten for norsk-arktisk torsk for neste år.

De tiltak som det måtte bli behov for å sette inn for neste år for å dempe de negative virkningene av kvotereduksjonen, vil måtte vurderes ut fra den endelige størrelsen på kvoten. Det vil i forbindelse med forberedelsene til reguleringsrådsmøtet i desember, hvor neste års reguleringer av de nasjonale fiskeriene drøftes, bli vurdert ulike modeller i den hensikt å finne fram til muligheter for at alle skal kunne ha et driftsgrunnlag også til neste år. Dette blir en utfordring, men her vil et nært samarbeid mellom myndighetene og næringen være avgjørende for resultatet.

Øvrige særtiltak utover de fiskerimyndighetene har hånd om gjennom reguleringssystemene, må vi komme tilbake til etter hvert. I så fall må det fremkomme gjennom et samarbeid mellom flere departement. Jeg vil imidlertid advare mot å krisemaksimere situasjonen. En slik holdning vil kunne skade mer enn gagne. Jeg ser det som særlig viktig i slike situasjoner å holde fast ved den fiskeripolitikk som Regjeringen har ført, og videreutvikle denne slik at vi gjennom en langsiktig strategi kan tilpasse fangstkapasiteten til ressursgrunnlaget uten at dette skal gå på bekostning av sysselsetting og bosetting i distriktene. Bare på den måten kan vi skape livskraftige samfunn som er rustet til å ta slike utfordringer som vi nå står overfor.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg vil ikke kritisere statsråden og Regjeringen for at fiskeressursene er uberegnelige. Men jeg tror verken fiskerne, næringen eller Kyst-Norge kan leve med så stor uforutsigbarhet. Jeg stiller egentlig et spørsmålstegn ved kvaliteten både på de tilrådinger og de fastsettelser av kvoter som skjer, da vi i 1997 hadde en tilråding på 993 000 tonn og vi tre år etter kommer ned på 110 000 tonn – en reduksjon på nesten 90 pst.

Jeg har merket meg at Fiskarlaget og fiskeriavtalen krevde 290 000 tonn, men en ramme ble satt til 110 000. Mitt tilleggsspørsmål er følgende: Ville det ikke være naturlig for staten å strekke seg litt lenger nå, når en har foran seg et år som 2000 ser ut til å bli?

Et spørsmål i tillegg til det: Er det ikke på tide å gjøre noe med den voksende bestanden av sjøpattedyr – sel – spesielt i Øst- og Vestisen?

Statsråd Peter Angelsen: Det er riktig at forskernes tilrådinger når det gjelder bestanden har variert sterkt gjennom 1990-tallet. Forskerne har vel på et tidligere tidspunkt innrømmet at det hefter svakheter ved den beregningsmodellen som de har benyttet, og de har selvfølgelig kontinuerlig forsøkt å oppjustere og endre modellen etter de erfaringene de etter hvert har fått. Allerede høsten 1997 tok jeg et initiativ overfor Havforskningsinstituttet for å legge opp til et større program ved siden av de årlige repetisjonene de regner med på bestandene, der de kunne trekke på både utenlandsk og annen norsk ekspertise for å se på hvordan man kan komme fram til en bedre beregningsmodell. Et slikt prosjekt er nå allerede klart og ligger finansiert i statsbudsjettet for neste år. Vi håper at etter en to-treårsperiode skal man kunne ha en bedre modell etablert.

Når det så gjelder fiskeriavtalen, er det begrenset hva EØS-avtalen gir mulighet til å bruke av tilskuddsmidler til en næring som er en eksportnæring.

Når det gjelder sjøpattedyrene, har vi også der en større satsing i fiskeriavtalen i år for å få et større uttak av sjøpattedyr til neste år. Det ligger også i de fiskeriforhandlingene vi har med Russland, i samarbeid å få til et større uttak av sjøpattedyr.