Astrid Marie Nistad (A): Eg vil gjerne stille følgjande spørsmål til justisministeren:

«Eg syner til siste barnevernssak i Karlsøy kommune og spør statsråden kva han kan og vil gjere for å forhindre at politiet nyttar tvang og makt for å hente ut born i tråd med barnevernets vedtak, i andre borns påsyn?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Departementet har innhentet rapport fra politiet om den bistand som ble ytet barnevernet den 26. oktober i år på bakgrunn av barnevernets beslutning samme dag om å anmode politiet om bistand i henhold til lov om barnevernstjenester § 6-8, jf § 4-6 annet ledd.

Bakgrunnen for anmodningen var at barnet etter helgesamvær hos faren den 8. oktober i år ikke ble brakt tilbake til moren. Allerede den 18. februar i år hadde Nord-Troms herredsrett avsagt kjennelse om tvangsfullbyrdelse av tidligere kjennelse om at barnet skulle ha fast bosted hos moren inntil endelig avgjørelse av søksmål om fast bosted. Retten bad i brev av 15. mars d.å. lensmannen, eller namsmannen, om fullbyrdelse av kjennelsen.

Jeg har fått opplyst at barnevernstjenesten den 22. oktober gjorde et forsøk på å hente barnet på Karlsøy, men det lot seg ikke gjennomføre på grunn av farens truende oppførsel. Dette er bakgrunnen for at barnevernstjenesten fant det nødvendig å be om bistand fra politiet til gjennomføring av vedtaket. Etter det opplyste er barnevernets vedtak den 26. oktober tatt ene og alene ut fra barnets beste.

Verken politiet eller namsmannen kan overprøve rettens eller barnevernets beslutninger. Men med hensyn til gjennomføringen har politiet eller namsmannen en friere stilling. Ifølge politiets rapport var det barnevernet som hadde bestemt tid og sted for gjennomføringen av vedtaket, ut fra både hensynet til barnet og gjennomføringen av tilbakeføringen. Barnevernet og sivilkledd politi kom omtrent samtidig til skolens svømmehall, hvor både barnet og barnets far oppholdt seg.

I utgangspunktet er det politiet som avgjør når og hvordan bistandsoppdraget skal gjennomføres. Det er fastslått i politiinstruksen at politiet ved gjennomføring av oppdraget kan benytte de tiltak som er nødvendige og forholdsmessige i betraktning av oppdragets art og situasjonen for øvrig, når dette ellers er i samsvar med lov eller sedvane.

Jeg er den første til å innrømme at dette er en særdeles vond sak. Hvorvidt den kunne vært løst på en annen måte, vil ikke jeg dømme om. Det må imidlertid være helt klart at politiet må være svært tilbakeholdent med å yte barnevernet bistand med tilbakeføring av et barn som oppholder seg på skolen, eller som på annen måte deltar i aktiviteter i skolesammenheng. Jeg må imidlertid legge til at alle berørte parter har et ansvar for at lovlige vedtak blir respektert, og bør forholde seg på en måte som ikke fører til ekstra belastninger for et uskyldig barn.

Jeg tilføyer for øvrig at jeg fra representanten Jon Olav Alstad har fått tilsendt et skriftlig spørsmål om samme sak, som jeg vil komme tilbake til. Siden vedtaksmyndigheten her i utgangspunktet ligger hos barnevernsmyndighetene, vil jeg også ta opp spørsmålet om en hensiktsmessig oppfølging med min kollega barne- og familieministeren.

Astrid Marie Nistad (A): Eg takkar statsråden for svaret, og eg er glad for at spørsmålet mitt har medverka til at statsråden tek opp dette spørsmålet med barne- og familieministeren, som har ansvar for barnevernet. Men som statsråden seier i svaret sitt, har politiet eige ansvar for å ta stilling til når og korleis bistandsoppdraget skal gjennomførast. At den enkelte situasjonen ikkje kan takast opp her, forstår eg, men like fullt bør det vere retningsliner som tilseier at politiet utøver slike tenester på vegner av andre myndigheiter og utøver dei slik at minst mogleg skade skjer. Her var det ikkje berre det eine involverte barnet som vart forulempa, men det var òg barn som oppheldt seg der og då. Det må kunne forhindrast at barn som ikkje er involverte, vert utsette for slike opprivande tiltak, og det må verte synt respekt for det enkelte involverte barn. Vil statsråden sjå til at politiet i større utstrekning tek slike omsyn og ikkje berre utøver gjerninga slik at det vert oppfatta som maktmisbruk?

Statsråd Odd Einar Dørum: Det er mitt generelle inntrykk at politiet søker å være så varsomt som mulig når det gjelder barn. Det er også slik at politiet og andre som blir satt til å følge opp lovlige vedtak, ofte kan komme i en vanskelig situasjon når barnet blir en kasteball mellom voksne. Da oppstår det en situasjon som jeg i dette tilfellet beskrev som «vond». Jeg vil ikke dømme om den, fordi jeg føler at jeg må se nærmere på den med min kollega barne- og familieministeren, og vil etter å ha gjort det, vurdere om det skal gjøres noe ytterligere med saken.

Når jeg er varsom, er det fordi jeg har fått saken beskrevet slik som jeg har gitt uttrykk for i mitt svar til representanten, og jeg må gjenta det jeg sa i mitt første svar, at alle parter – alle parter – må bidra til at det kan løses opp i vanskelige situasjoner. Det kan hende, hvis alle parter ikke gjør det, at myndighetene vil komme i en særdeles vanskelig situasjon. Til syvende og sist har ikke myndighetene så veldig mye valg hvis det først foreligger rettslig kjennelse. Men det er klart at samarbeider man, unngår man slike situasjoner, og det påligger det alle å få til.

Astrid Marie Nistad (A): Eg takkar på nytt statsråden for svaret, og eg er heilt samd i at slike saker er veldig vonde. Men dei som er involverte i dei, er som regel ikkje dei som er bakgrunnen for at det vonde skjer. Difor er det endå meir viktig at vi som offentlege myndigheiter klarer å ta vare på barnet og barnet sitt beste i den samanheng. Eg siterer Barneombodet, som uttalte seg til Aftenposten:

«Vi har flere saker der barnevern og politi inngår allianse som har resultert i maktdemonstrasjon».

Barneombodet ber om at det vert gjeve «kjøreregler». I og med at det vert teke kontakt med barne- og familieministeren, håpar eg at Barneombodet også vert involvert i desse sakene, slik at ein kan få køyrereglar som tek vare på barnets beste i slike saker.

Statsråd Odd Einar Dørum: Uten å gå ytterligere inn på den konkrete enkeltsaken, som jeg ikke vil kunne kommentere nærmere også fordi det foreligger et skriftlig spørsmål, vil jeg si at det er nettopp med et generelt utgangspunkt jeg opptrer slik at barnets beste blir ivaretatt ved at jeg, som jeg sa i mitt første svar, vil drøfte saken videre med min regjeringskollega. Det gjelder i disse saker at hvis man kan vinne erfaring som tilsier at man kan gjøre det bedre, skal man gjøre det. Jeg vil ikke at denne kommentaren skal oppfattes som at jeg dømmer i denne saken, for den har jeg ikke nok detaljinnsikt i til å uttale meg om. Men jeg vil forfølge den videre, bl.a. på grunnlag av de synspunkter representanten tok opp, og fordi vi plikter i slike spørsmål å være særdeles grundige med å evaluere og se hva vi kan lære.