Per Roar Bredvold (Frp): Jeg ønsker å stille landbruksministeren følgende spørsmål:

«Det kan synes som om personlig boplikt ikke har noen positiv virkning for å styrke bosettingen ute i distriktene.

Kan statsråden tenke seg å fjerne denne hindringen for en sunn utvikling av Bygde-Norge?»

Statsråd Kåre Gjønnes: Som kjent følger det av odelsloven § 27 og konsesjonsloven § 6 at den som erverver en landbrukseiendom, har personlig boplikt på eiendommen i fem år.

Jeg er ikke enig med dem som måtte mene at den personlige boplikten ikke har noen positiv innvirkning på bosettingen i distriktene.

Den lovbestemte personlige boplikten på landbrukseiendommer er begrunnet ut fra flere hensyn. I henhold til lovens forarbeider er boplikt etter odelsloven forankret i grunntanken i odelsinstituttet, som er å verne om bøndenes eiendomsrett til den jorda de dyrker og driver, og som både hjem og yrke er knyttet opp til. Boplikten etter konsesjonsloven er begrunnet ut fra en vurdering av at lokalt eierskap til naturressursene fører til bedre utnytting av eiendommens ressurser til beste for lokalsamfunnet. Disse hensyn kan ikke ivaretas dersom boplikten kan oppfylles av leietakere og andre som ikke selv eier eiendommen. Det at eieren selv bor på eiendommen, mener jeg er av avgjørende betydning. Jeg mener derfor det er viktig å opprettholde den personlige boplikten på landbrukseiendommer som et virkemiddel for å sikre og styrke bosettingen i distriktene.

Til orientering kan jeg opplyse om at det i den landbruksmeldingen som kommer til Stortinget, vil bli vurdert å heve arealgrensen for eiendommer som omfattes av den personlige boplikten.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker statsråden for svaret, selv om det var et svar som jeg og Fremskrittspartiet ikke er enig i. Dette styrkes også i diverse rapporter og registre.

Hensikten med boplikt er å styrke bosettingen. Medvirker personlig boplikt på landbrukseiendommer til å styrke bosettingen, skulle en forvente at andelen av bebodde landbrukseiendommer er større enn andelen av bebodde boligeiendommer uten personlig boplikt. Så er dessverre ikke tilfellet. Undersøkelser viser det motsatte av det en skulle forvente ut fra det som var hensikten med å innføre personlig boplikt i landbruket.

I Sverige har det i flere år vært en friere omsetning av landbrukseiendommer enn i Norge. Den nye jordförvärvslagen som trådte i kraft i 1991, medførte en vesentlig avregulering i Sverige.

I f.eks. Hedmark fylke, derimot, har det siden 1975 vært personlig boplikt i fem år ved eiendomsoverdragelser. Resultatet av undersøkelser viser at 20 pst. av eierne i Hedmark ikke selv bor på eiendommen. I Värmland er tilsvarende tall 13 pst. Värmland har også en høyere andel av eiere som bor på små gårdsbruk sammenliknet med Hedmark. Hvordan vil statsråden tolke dette?

Statsråd Kåre Gjønnes: En sammenlikning mellom landbrukseiendom og vanlig bebodd boligeiendom synes jeg er uriktig. For det første er boplikten begrenset til fem år også for landbrukseiendommer, og deretter kan en gjøre hva en vil – for å uttrykke meg på den måten – om en da vil fortsette å bo der eller ikke. Dette er da en vurdering som den enkelte må gjøre i forbindelse med erverv, hvor det er viktig at en tenker igjennom om en ønsker å bosette seg på denne eiendommen.

Når det gjelder sammenlikningen med Sverige, synes jeg at en skal tenke seg om en gang til, når en ser på hvilken stand og hvilken forfatning disse eiendommene på andre siden av svenskegrensen er i. Når en ser på investeringslysten for å holde ved like disse små brukene i Bygde-Norge, og på vedlikeholdet av dem i forhold til det en finner på den andre siden av grensen der en ikke har boplikt, synes jeg det taler sitt tydelige språk.

Fra mitt ståsted vil jeg si at jeg, som representanten Bredvold uttrykte, er uenig med Fremskrittspartiet og har en annen tilnærming.

Per Roar Bredvold (Frp): Som opplysning kan jeg si at jeg er en nær nabo til Sverige og vet hvordan det ser ut i bl.a. Värmland.

Så til økonomien i denne saken. Kommuner, fylker og Landbruksdepartementet benytter årlig totalt 15,3 årsverk til å forvalte bo- og drivepliktsaker. Dette tilsvarer årlige kostnader i størrelsesorden drøye 8 mill. kr. I tillegg til det offentlige legger også privatpersoner ned betydelige ressurser i form av eget arbeid og utlegg til advokat, reiser m.m. Dette beløper seg årlig til drøye 4,1 mill. kr. Til sammen er de årlige kostnader på drøye 12,1 mill. kr.

I 1997 ble det behandlet 2007 bo- og drivepliktsaker, 6,3 pst. av sakene ble avslått. Dette tilsvarer 126 eiendommer. Tar man drøye 12,1 mill. kr og fordeler på 126 gårdsbruk, får man en sum på 96 644 kr. 96 644 kr betalte samfunnet i 1997 i gjennomsnitt for 126 gårdsbruk, for å få kjøperen til å bo på disse gårdsbrukene i minst fem år. Synes statsråden dette er riktig forvaltning av offentlige og private ressurser?

Statsråd Kåre Gjønnes: Jeg skulle ha ønsket at regnestykkene var så enkle som de ble framstilt nå i forhold til hva forvaltning koster, og hva en eventuelt kan måle. Forvaltning har også en oppdragende virkning, for det kan være at folk ville ha handlet på en helt annen måte hvis vi ikke hadde hatt de bestemmelsene vi har i dag.

Når det gjelder vanlige boligeiendommer, kan jeg vise til at det faktisk er 70 kommuner her i landet som har innført egen forskrift for at en også kan hevde boplikt på disse i utsatte områder der det er fare for at de kan bli omdisponert til f. eks. ferieformål. Blant annet finner vi dette flere plasser på Sørlandet, men også i andre områder av Norge. Bosetting er viktig i henhold til det som har med distriktspolitikk og Bygde-Norges framtid å gjøre.