John I. Alvheim (Frp): Jeg skal få stille den ærede helseminister følgende spørsmål:

«Norsk Sykepleierforbund har henstilt til sine medlemmer i sykehus og sykehjem å nekte planlagt overtid. Om dette blir fulgt opp av sykepleierne står vi foran en alvorlig situasjon i helse- og omsorgsvesenet.

Hva vil statsråden foreta seg i denne anledning?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Arbeidsgiveransvaret for sykehus- og sykehjemssektoren, med unntak av statens sykehus, ligger i fylkeskommunene og kommunene. Det er arbeidsgivers ansvar å påse at all bruk av overtid skjer etter gjeldende regelverk, dvs. arbeidsmiljølovens regler. Reglene forutsetter at overtid bare kan pålegges i særlige tilfeller, f.eks. dersom sykdom blant ansatte forstyrrer eller truer med å forstyrre den jevne drift, eller dersom mangel på spesiell kompetanse gjør at særlig arbeidspress har oppstått. Av dette følger at bruk av planlagt overtid pr. definisjon er i strid med arbeidsmiljøloven. På bakgrunn av dette er Norsk Sykepleierforbund i sin fulle rett når de henstiller til sine medlemmer om ikke å utføre planlagt overtid. Noe annet vil det være dersom Norsk Sykepleierforbund henstiller til medlemmene å nekte lovlig pålagt overtid. Overtidsnekt vil da kunne være brudd på den enkeltes arbeidsavtale og arbeidsplikt.

Det er statens ansvar å sikre tilgangen på sykepleiere ved tilstrekkelig utdanningskapasitet, bidra til å rekruttere fra andre land og å stimulere sykepleiere som er gått over i andre bransjer, til å komme tilbake. Departementet oppfatter det slik at den største utfordringen ikke er rekrutteringen til sykepleierstillinger, men frafallet i stillinger.

Departementet har gjennom handlingsplan for helse- og sosialpersonell 1998-2001 utformet en rekke tiltak for å sikre tilstrekkelig personelltilgang. Kort kan følgende tiltak nevnes: økt opptakskapasitet til sykepleierutdanningen, tilskudd til desentralisert sykepleierutdanning, oppdateringskurs for å rekruttere sykepleiere som har vært ute av yrket en stund, samt rekruttering fra andre land. Vi legger vekt på å ha en god dialog med organisasjonene om innretning og oppfølging av tiltakene i planen. Det er avtalt møte med Norsk Sykepleierforbund om dette i den nærmeste fremtid.

Videre vil departementet bidra til gode arbeidsplasser, der sykepleiere kan ha mulighet for livslang karriere i fulltidsjobb uten å pådra seg fysiske eller psykiske slitasjeskader. Departementet har etablert et program der vi sprer kunnskaper og erfaringer fra arbeidsplasser med lite fravær og godt arbeidsmiljø som eksempler til etterfølgelse.

Når det gjelder utviklingen i den konkrete situasjonen, vil tilsynsmyndighetene som ledd i sin løpende virksomhet følge med på hvorvidt det skjer en utvikling ved sykehusene som går ut over krav til forsvarlig drift. Jeg har bedt helsedirektøren om å se spesielt på dette, og jeg vil be om å bli orientert dersom så skulle være tilfellet.

Det kreves en aktiv innsats både fra nasjonale myndigheter og fra arbeidsgiverne. For å kunne løse sykepleiermangelen må alle dra lasset i fellesskap.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker helseministeren for svaret.

Det er selvfølgelig begrenset hva helseministeren kan gjøre med dette problemet på kort sikt når staten ikke har ansvaret for driften, verken for våre sykehus eller omsorgsinstitusjoner. Selv om jeg langt på vei forstår sykepleiernes frustrasjon over å bli utnyttet av fylkeskommuner og kommuner med overtidsarbeid og merarbeid som ofte går på helsen løs, har jeg ikke sans for en trussel om å nekte overtidsarbeid og merarbeid, som vil ramme pasientene først og fremst. Brev til meg fra flere sykepleierorganisasjoner i ulike fylker kan tyde på at denne henstillingen kan bli fulgt opp av svært mange sykepleiere. Vil helseministeren medvirke til at vi snarest får en lovendring, slik at vi kan få flere private, fleksible utleieordninger for helsepersonell og dermed få tilbake flest mulig av de sykepleiere som er ute av tjeneste i dag?

Statsråd Dagfinn Høybråten: I likhet med representanten Alvheim er jeg sterkt opptatt av hvordan vi kan få tilbake til sykepleieryrket de som i dag ikke er aktive i yrket og som kanskje kunne tenke seg å komme tilbake. Det er en av grunnene til at vi satser aktivt på oppgraderingskurs, som skal øke tryggheten hos dem som vurderer å komme tilbake, i forhold til den faglige utfordring de møter i et helsevesen som stadig utvikler seg.

Spørsmålet om lovgivningen når det gjelder utleie av helsepersonell, er, som representanten Alvheim vil være kjent med, til behandling her i Stortinget. Regjeringen har i proposisjonen, på grunnlag av Blaalid-utvalgets innstilling, gitt uttrykk for sin vurdering, og det ligger nå i Stortingets hender hvordan lovgivningen på dette punktet bør utformes for fremtiden.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker igjen helseministeren for svaret.

Det er ett forhold til i forbindelse med dette som jeg kunne tenke meg å forespørre helseministeren om. I utlandet, også innen enkelte skandinaviske land, har man nå begynt å se på forholdet mellom sykepleiere og hjelpepleiere, mellom disse to profesjonene. Jeg vet at ved enkelte sykehus i Sverige legger man opp til en bevisst politikk hvor man reduserer antall sykepleiere og øker antall hjelpepleiere og like fullt kan få en faglig forsvarlig drift ved det enkelte sykehus. Kunne helseministeren tenke også i disse baner for å få en bedre bemanning totalt sett, kanskje med en forskyvning av sykepleiere i forhold til hjelpepleiere?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Vi er fra departementets side interessert i internasjonale erfaringer med relevans for Norge som går på hvordan vi kan utnytte helsepersonells kompetanse bedre i det samlede helsevesen. Der vi har knapphet på personell og kompetanse, er det avgjørende at vi bruker kompetansen riktig, at rett person kommer på rett plass. Uten å gå konkret inn på den problemstillingen som representanten Alvheim nå reiser, vil jeg si at vi vil studere de resultater som representanten Alvheim viser til, med interesse. Vi vil generelt være opptatt av å legge til rette for at vi bruker personellet til det de er best på, og ikke til en rekke andre oppgaver som andre grupper kan gjøre like godt eller bedre.