Vidar Bjørnstad (A): Jeg har følgende spørsmål til justisministeren:

«I Aftenposten 15. oktober 1999 kommer det frem at nesten 900 asylsøkere har forsvunnet fra norske asylmottak i år. Mange av disse er enslige mindreårige. Verken Justisdepartementet, Utlendingsdirektoratet eller politiet vet hvor de har tatt veien eller hvem de er. Det påstås at når noen forsvinner, blir saken bare avsluttet.

Hva vil statsråden gjøre for å sikre bedre oversikt og skape ryddigere ansvarsforhold?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Asylsøkere får et tilbud fra norske myndigheter om å bo i statlige mottak mens deres søknad om asyl blir behandlet av utlendingsforvaltningen. De fleste benytter seg av dette. Asylsøkerne har full bevegelsesfrihet inntil det foreligger et avslag på asylsøknaden som kan effektueres. Hver enkelt asylsøker kan derfor forlate mottaket når personen selv ønsker det. Vi har heller ingen systematisk utreisekontroll i Norge. Dette innebærer at både nordmenn og utlendinger kan forlate Norge uten at det blir registrert. Utlendingsdirektoratet har innført faste rutiner for at asylmottaket varsler politiet når en asylsøker har vært borte fra mottaket i tre dager. Gjelder det en enslig mindreårig, blir det i tillegg sendt en formell «savnet-melding», samtidig som vergen, barnevernet og eventuelt kjent familie her i landet blir varslet.

Det kan være flere årsaker til at en asylsøker forlater mottaket eller landet. De kan ha mottatt et avslag på sin asylsøknad og ønsker derfor å gå i dekning for norske myndigheter, f.eks. i kirkeasyl, eller de ønsker å reise på egen hånd til et annet land for å søke om asyl der. Noen har dessverre også en kriminell løpebane, og har derved en egeninteresse i å holde seg skjult. Det er et kjent problem i hele Europa at asylsøkere reiser rundt – det kalles asylhopping. Mange asylsøkere som kommer til Norge, kommer nettopp fra andre europeiske land og har dermed «forsvunnet» derfra. Dette gjelder også enslige mindreårige.

De fleste enslige mindreårige asylsøkerne oppgir en alder mellom 15 og 18 år. Mange av dem har familie i Norge, men er altså uten foreldre eller andre med et formelt foreldreansvar. Disse ungdommene har samme frihet som voksne asylsøkere. Dette betyr at de også frivillig kan forlate mottaket når de eller deres familie eller hjelpere, ønsker det, for eventuelt å gå i dekning eller reise andre steder.

For at politiet skal starte etterforskning, må utlendingsforvaltningen melde om konkrete opplysninger som tilsier mistanke om kriminelle forhold. Det normale er altså at asylsøkere forsvinner frivillig fra mottaket. Dersom mottakspersonalet eller UDI har opplysninger som er bekymringsfulle, meddeles selvsagt dette politiet, slik at aktiv etterforskning kan iverksettes.

Jeg vil til slutt poengtere at spørsmålet som representanten Bjørnstad tar opp, vil bli nøye fulgt opp i tiden som kommer.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg takker statsråden for klargjøringen av forholdene. Det var også hensikten med spørsmålet, fordi jeg oppfatter – og det tror jeg jeg og statsråden er enige om – at det å ha en human og troverdig innvandringspolitikk også betyr å ha et effektivt og troverdig apparat. Og da kan det for meg, og jeg har også registrert for andre, synes å virke som rot når også representanter fra Regjeringen virker overrasket over at f.eks. så mange mindreårige har forsvunnet, når politiet er overrasket over antallet, og når UDI uttaler at de ikke har noe ansvar for å prøve å ha en oversikt. Da synes jeg det er viktig å rydde opp, og statsråden har tidligere antydet muligheter for samordning på området utlendingsforvaltning. Kan han her og nå komme med noen ytterligere synspunkter utover det vi har registrert i media for en tid tilbake?

Statsråd Odd Einar Dørum: Det er tre forhold som berører det representanten Bjørnstad tok opp:

For det første at vi ved Schengen-gjennomføringen vil få utreisekontroll, slik at vi da får en oversikt over hvem som forlater riket.

For det andre – det er sikkert det forhold representanten sikter til – at det foregår debatt om organiseringen av Justisdepartementet, og ett av forslagene er å plassere hele utlendingsforvaltningen sammen med innvandringsavdelingen i Kommunal- og regionaldepartementet. Det arbeidet er ikke avsluttet, men er et arbeid som pågår.

Når det gjelder mindreårige, har jeg spesielt bedt om at det blir gjennomgått. Og det viser seg da at UDIs flyktningregister gir oversikt over dem som forsvinner. Statistikken fungerer imidlertid slik at når en person er registrert som «forsvunnet» fra et mottak, blir det stående selv om vedkommende senere igjen melder seg. UDI har derfor nå foretatt en manuell gjennomgang og hatt samtale med de mottak hvor ungdommene har blitt borte fra. Det viser seg da at vi sitter igjen med 13 personer som vi ikke vet hvor har tatt veien – altså av et tall på 27-28, og som igjen er et tall innenfor det store tallet med mange voksne. To av dem har oppgitt en alder på 15 år, to 16 år og resten 17 år. To av de 13 er for øvrig kriminelle – den ene anslås til å være rundt 30 år, den andre også etter all sannsynlighet over 18 år. De øvrige av de opprinnelige 28, som har vært omtalt i pressen, har meldt seg tilbake, blitt bosatt, og vi vet hvor de er reist osv.

Slik sett er dette et komplisert forhold, men jeg har gått inn i det fordi jeg synes det er spesielt viktig å klargjøre det.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg takker igjen statsråden for svaret, og jeg synes det ligger mye fornuft i tanken om en samordning i forhold til et område der flere departementer og etater er involvert.

La meg i et tilleggsspørsmål ta med noe som knytter seg til det å ha et effektivt og troverdig apparat, og det går på saksbehandlingstid i asylsaker. Det har bl.a. konsekvenser for den enkelte, det å kunne forholde seg til et eventuelt avslag eller opphold og muligheten for å kunne få en effektiv integrering ute i kommuner, uten for lang oppholdstid i asylmottak bak seg.

Mitt korte spørsmål er: Har Regjeringen situasjonen under kontroll med hensyn til saksbehandlingstid, ut fra at vi har registrert at en god del kan få opphold fordi en rett og slett ikke klarer å overholde fristene?

Statsråd Odd Einar Dørum: Situasjonen med at et betydelig antall har fått opphold på grunn av at man har oversittet 15-månedersfristen, har inntruffet i år med en stor ankomst av asylsøkere, men også på grunn av en stor gruppe av kosovoalbanere som er mottatt og også raskt sendt ut igjen.

Vi jobber med dette på to måter. For det første noe langsiktig for å gå igjennom hele saksbehandlingstiden mellom alle forvaltningsgrener – fra utenriksstasjoner, innvandringsmyndighetene i Norge og politiet. På kort sikt jobber vi med å ta unna den køen som har hopet seg opp, slik at vi skal unngå den situasjonen som er oppstått. Men den er nok noe spesiell, også fordi det i tillegg har kommet mange hit til landet, f.eks. irakere, som snakker flytende svensk, tysk og dansk. Og da skjønner de fleste at de neppe kommer fra Saddam Hussein. Fordi vi er en rettsstat, kan vi ikke bare avvise dem på grensen, men vi er nødt til å forholde oss til rettsstatens spilleregler. Men vi ser bl.a. på om vi nå skal ha grenser for hvor mange omgjøringsbegjæringer man kan fremme i en sak når saken er opplagt.

Og vi har behov for å snakke om noe annet; det er mange barn som kommer til Norge som har behov for beskyttelse her. Men det er også etter hvert blitt en linje at man plasserer barn i Vesten, for deretter å komme med familien etterpå. Det mest kjente eksemplet på det er Ali-saken, som man kjenner fra tidligere.