Torbjørn Andersen (Frp): Jeg skal få lov å stille følgende spørsmål til justisministeren:

«Tirsdag 27. juli 1999 flyktet åtte innsatte fra Arendal kretsfengsel. Dette er en av de største masseflukter fra et norsk fengsel noen gang. På bakgrunn av at dette i det hele tatt kunne skje, er det grunn til å reise tvil om sikkerheten er god nok ved norske fengsler når det gjelder å forebygge og forhindre rømninger.

Har erfaringene fra denne saken bidratt til at rutiner og sikkerhetstiltak er blitt innskjerpet, og vil statsråden orientere om hvorledes departementet har fulgt opp denne saken?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Etter rømningen foretok departementet en inspeksjon i Arendal kretsfengsel. Rømningen skjedde under lufting. Den interne instruksen ble fulgt. Rømningen skjedde som følge av at de innsatte fikk bistand utenfra, ved at et verktøy ble skjøvet inn under porten. En tjenestemann ble fysisk hindret fra å komme til porten og hadde dermed ikke mulighet til å reagere i tide for å hindre rømningen.

Det er nå foretatt fysiske utbedringer for å sikre anstalten mot liknende hendelser.

Departementet foretar fortløpende sikkerhetsinspeksjoner i de lukkede fengslene. Disse inspeksjonene har bl.a. til hensikt å forebygge rømninger. Statistisk ligger rømningsnivået for lukkede fengsler på et svært lavt nivå. Det indikerer klart at sikkerhets- og kontrollnivået håndteres tilfredsstillende.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg takker for svaret, men jeg var ikke særlig fornøyd med det. Jeg finner det fortsatt underlig at åtte fanger kan rømme, og tilsynelatende meget lett, gjennom en port som var godkjent av fengselsvesenets inspeksjonstjeneste for bare et år siden. Allikevel påstår statsråden at sikkerhets- og kontrollnivået er tilfredsstillende. En årsak til at også kretsfengslene må ha de beste sikkerhetsrutiner, er bl.a. at varetektsfanger utgjør en meget usikker gruppe som ofte vil måtte sone i landsfengsel etter dom kanskje for å ha begått alvorlige forbrytelser. Så kretsfengslene må ha strenge sikkerhetstiltak. Det er mange som stiller spørsmål ved at det i det hele tatt er mulig at åtte fanger kan rømme samtidig, når det i tillegg blir hevdet at det ikke er brudd på verken rutiner eller de rent fysiske sikkerhetsforanstaltninger. Mener altså statsråden at de forutgående inspeksjonene av denne omtalte porten virkelig var gode nok, og er det ikke grunn til å stille spørsmål ved om det virkelig var gode nok rutiner i denne sammenhengen?

Statsråd Odd Einar Dørum: Man må holde fra hverandre de to sidene av mitt svar. Jeg sa at generelt er rømningsnivået lavt for lukkede anstalter, og derfor sa jeg at rutinene er gode nok. I dette tilfellet var det noen som utnyttet noe som gav en mulighet til å rømme. Så reiser representanten et annet spørsmål, nemlig: Hvor sitter man? Man sitter i kretsfengslet etter dommens lengde – kortere dommer. Spørsmålet han reiser om hvor det vil være sikkert å plassere varetektsfanger, f.eks. hvis det er alvorlige forhold, er noe av det jeg vil følge opp i forlengelsen av denne saken, for når det gjelder noen av dem som satt der, burde en kanskje tenkt over dette. Det er et forhold som i hvert fall jeg tar med meg, at man vurderer dem som sitter inne for kortere dommer og ender i et kretsfengsel, i forhold til dem som sitter i varetekt ut fra mer alvorlige forhold. Det er en av erfaringene jeg tar med meg, og som jeg også vet at fengselsmyndighetene administrativt er opptatt av. Så gyldigheten av det spørsmålet forstår jeg.

Til slutt må jeg si at det hører med til historien – siden det er tatt opp i Stortinget – at ni av 17 fanger unnlot å rømme. Det tyder på at det også er gode tillitsforhold mellom innsatte og ansatte ved fengselet i Arendal.

Torbjørn Andersen (Frp): Et annet problem når det gjelder rømning fra norske fengsler, er at enhver som planlegger flukt, kan gjøre det i full visshet om at det ikke er straffbart. Man risikerer ikke noen ekstra soning eller straff for å flykte fra norske fengsler. Så dersom man planlegger å rømme, er det svært lite som skremmer andre fanger fra å avstå fra å bli med på flukten, fordi man som sagt ikke risikerer å få noen nye strafferettslige reaksjoner eller noen ny dom for å prøve å rømme.

Synes ikke justisministeren at det kan fortone seg som noe underlig og merkelig, for den menige mann i alle fall, at det ikke finnes noen lov som straffer en innsatt for å rømme eller å prøve å rømme fra et fengsel, mens det f.eks. finnes lover mot de mest banale ting ellers i samfunnet?

Rømning sprer ofte frykt i lokalmiljøet, og folk spør seg ikke bare om det er for lett å rømme fra norske fengsler, men også hvorfor det ikke er innført ordninger som kan redusere fangenes motivasjon til å rømme. Har statsråden noen tanker om at det er behov for å vurdere å innføre strengere straffer for folk som rømmer fra norske fengsler?

Statsråd Odd Einar Dørum: Det å sitte i fengsel er i seg selv å bli unntatt noe viktig her i livet, nemlig friheten. Det viktigste med fengselsdrift er at man plasserer de mest rømningsfarlige fangene, som står for de mest alvorlige forholdene, i de forskjellige og riktige institusjoner. I dette tilfellet antar jeg at representanten muligens sikter til en av rømlingene, og det er spørsmål som jeg allerede har kommentert.

Når det gjelder forhold ved å sitte i fengsel, har vi allerede tatt opp spørsmålet om det skal virke skjerpende på soningsforholdene at man ikke møter til soning. Det er også tatt opp spørsmål om gjengangere skal kunne bli vurdert strengere ved prøveløslatelse. Jeg vil nok foretrekke en linje hvor forholdene i fengselet er slik at, for å si det på den måten, rett fange plasseres på rett sted. Vi skal se nøyere på nettopp den typen rutiner og utfordringer.

Jeg må tilføye og gjenta, at når dette først skjedde i Arendal og på en spesiell måte som er beklagelig, var det ni av fangene som ikke fant noen grunn til å rømme selv om porten var vidåpen. Det må tyde på at det ligger en viss motivasjon i at det er bedre å sitte inne enn å bli tatt og bli brakt inn igjen.

Presidenten: Spørsmål 9 er allerede behandlet.