Jan Johnsen (H): Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

«Ifølge Verdens Helseorganisasjon sine krav til stråling av kreftpasienter klarer Norge å oppfylle ca. 50 pst. av disse. Vi er det dårligste land i Vest-Europa innenfor dette feltet. Kreftbehandling er i dag et satsingsområde for regjering og storting, og ifølge Nasjonal kreftplan er det vedtatt en utvidelse fra dagens 22 strålemaskiner til 36 i løpet av 2003. Vil vi da være ajour med Verdens Helseorganisasjon sine krav til stråling av kreftpasienter?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Verdens Helseorganisasjon, WHO, har anslått at 50 pst. av alle kreftpasienter trenger strålebehandling i løpet av sykdomsperioden. Også USA og Sverige har kommet fram til tilsvarende tall. I en utredning foretatt i 1993, Helsedirektoratets utredningsserie 2-93: Stråleterapi i Norge, legges det til grunn et behov som tilsvarer at ca. 40 pst. av alle kreftpasienter skal ha strålebehandling. De vurderinger som ligger til grunn, er rent medisinske. Årsaken til at behovet for strålebehandling er estimert noe lavere enn det som framgår av WHOs og de svenske og amerikanske utredninger, har med behandlingstradisjoner å gjøre. Ifølge utredningen fra Helsetilsynet er det et behov for 36 strålemaskiner i år 2000.

I NOU 1997: 20 «Omsorg og kunnskap! Norsk kreftplan» foreslås det en utbygging på minst ti strålemaskiner for å komme opp på et rimelig nivå, og at dette må suppleres med ytterligere fem til ti maskiner fram mot 2010 for å følge opp økningen i antall nye krefttilfeller som vi vet vil komme.

I Nasjonal kreftplan, 1999-2003, er det vedtatt en utvidelse fra dagens 22 maskiner til 36 maskiner i løpet av planperioden. På bakgrunn av de planer som finnes i regionene, har departementet lagt til grunn en gjennomsnittlig utvidelse av kapasiteten med tre maskiner pr. år i perioden.

I tiden som er gått etter Stortingets behandling av kreftplanen våren 1998, har indikasjonene for strålebehandling økt. Utbygging av mammografiscreening og brystbevarende kirurgisk kreftbehandling er eksempler på dette. Planene fra helseregionene har da også i ettertid vist et samlet behov på flere maskiner enn den vedtatte rammen på 36 maskiner. Det tas sikte på fullfinansiering av en tredje strålemaskin og en tredje bunker ved Ullevål sykehus innen utgangen av 2003, slik at Ullevål sykehus til sammen har seks strålemaskiner ved kreftplanens slutt. Dette innebærer en maskin utover de 36 som lå i kreftplanen. Det er nærmere redegjort for dette i St.prp. nr. 1 for 1999-2000.

Departementet vil for øvrig løpende vurdere behovsutviklingen i lys av det jeg her har redegjort for, og rapportere den til Stortinget i de årlige budsjetter.

Jan Johnsen (H): Jeg takker for svaret, og jeg er overbevist om at statsråd Høybråten og jeg har samme interesse av å få orden på dette.

Det som imidlertid skremmer meg litt, er situasjonen ved Haukeland Sykehus, hvor Statens helsetilsyn to ganger i løpet av våren – det var vel i mars måned og på sommeren – hadde påtalt mangelen på strålekapasitet der. De sa rett ut at folk dør i køen mens de venter på at disse strålemaskinene skal komme i bruk. Har helseministeren noen spesiell plan for Haukeland Sykehus? Er Haukeland et spesielt tilfelle, eller er dette et tilfelle som gjenspeiler situasjonen ellers i landet?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det ligger i den opptrappingsplanen som Stortinget har vedtatt, og det ligger også til grunn for mitt eget og representanten Johnsens sterke engasjement i denne saken, en klar erkjennelse av at kapasiteten i dag er under det vi kan være bekjent av. Det er årsaken til at mennesker som har fått en dødelig kreftdiagnose, faktisk må vente før de kan komme i gang med en livreddende behandling. I en slik situasjon burde det ikke i det hele tatt vært noen reell ventetid.

Statens helsetilsyn har, gjennom fylkeslegene, denne problemstillingen under oppsikt, og har gått inn med pålegg og varsel om pålegg i et par konkrete tilfeller som jeg kjenner til. Haukeland Sykehus er, som representanten Johnsen nevnte, ett av de tilfellene. Jeg vil si at det er urovekkende at situasjonen er slik, men det er betryggende at vi har tilsynsmyndigheter som faktisk overvåker dette, og som gir pålegg når de ser at situasjonen tilsier det, som i tilfellet Haukeland.

Det er ikke noen generell situasjon den som her er beskrevet, men dette har forekommet også ved annet regionsykehus.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Jan Johnsen (H): Jeg takker igjen for svaret, og jeg synes det som ministeren sa, var betryggende.

Jeg har imidlertid et spørsmål som går direkte på situasjonen slik den er nå. Det har lenge, i alle fall i Bergen og muligens også andre steder i landet, vært altfor lite strålekapasitet til kreftpasientene. Når man er på etterskudd, og selv om man nå har satt dette på dagsordenen for å få fortgang i det, og selv om det er enighet i Stortinget om at vi skal få orden på dette, tror i alle fall jeg at det muligens må forseres noe mer. Ser ministeren noen mulighet for å forsere ytterligere planene i den nasjonale helseplanen, når vi vet hvordan kreftpasienter oppfatter situasjonen i dag?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Som det sikkert vil være kjent for representanten Johnsen, er det en relativt lang tid fra de første planer om utbygging av en strålebehandlingsenhet legges, og til den kan tas i bruk. Man regner med en planleggings- og gjennomføringstid på i hvert fall to år. Det betyr at en forsering av utbyggingen av de maskiner som allerede er planlagt, ikke uten videre er enkelt. Derimot vil Regjeringen vurdere hele behovssituasjonen på nytt, og det er varslet i St.prp. nr. 1. Vi vil komme tilbake i neste års statsbudsjett med en slik behovsvurdering, og så får vi da avgjøre hvilke konsekvenser som må trekkes.