Torbjørn Andersen (Frp): Jeg skal få stille følgende spørsmål til vår ærede kommunal- og regionalminister:

«I enkelte kommuner risikerer personer som får avslag på byggesøknad, å måtte betale meget dyrt for et avslag. Avslag på en byggesøknad kan koste flere tusen kroner.

Mener statsråden at det er korrekt å måtte betale inntil det samme gebyret for et avslag som for en tillatelse, og vil statsråden foreta seg noe for å rydde opp i dette, slik at enkelte ikke skal kvie seg for å søke byggetillatelse av frykt for store kostnader ved eventuelt avslag?»

Statsråd Sylvia Brustad: Kommunen kan dekke sine utgifter til behandling av byggesaker gjennom gebyr, forutsatt at det er gitt en kommunal forskrift om dette. Forskriften skal ikke godkjennes av statlig myndighet. Dette følger av plan- og bygningsloven § 109. Gebyrene kan imidlertid ikke overstige det saksbehandlinga koster kommunen, altså det vi kaller selvkost. Innenfor den rammen er det opp til kommunene om alle utgiftene skal dekkes av søkeren, eller om deler skal være gratis.

Behandlinga av en byggesøknad medfører naturligvis også utgifter i de tilfellene hvor kommunen kommer til at det tiltaket det er søkt om, ikke kan tillates. I mange tilfeller kan behandlinga av en søknad som avslås, være like arbeidskrevende som når det gis tillatelse. Også dette kan dekkes gjennom gebyr. Jeg kan forstå at en søker kan føle det som urimelig å betale gebyr når det ikke gis byggetillatelse. Det kan også tenkes, som representanten Andersen er inne på, at krav om gebyr i slike tilfeller skaper en motvilje mot å søke om byggetillatelse.

Kommunene er på den annen side avhengige av et økonomisk fundament for å ha god saksbehandling, og brukerbetaling kan være et viktig verktøy her. Videre synes jeg ikke det er helt urimelig at den som får tjenesten, betaler for den, selv om resultatet ikke blir akkurat som han eller hun ønsker. Søkeren har selv et ansvar for å undersøke om det det søkes om, ligger innenfor rammen av plan- og bygningsloven.

Kravet om at staten ved fylkesmannen skulle godkjenne kommunenes regulativer, ble fjernet av Stortinget i 1992. Bakgrunnen var at kommunene skulle stilles friere i sin interne styring. For statlige organer er det verken mulig eller ønskelig å overprøve kommunestyrets vedtak, så lenge gebyrregulativet ligger innenfor selvkost. Jeg ser derfor ingen grunn til å forandre dette systemet.

En annen ting er at Kommunal- og regionaldepartementet arbeider med forenklinger i plan- og bygningsloven som er viktige i seg selv. Mindre strenge krav i byggesaker vil også kunne medføre at saksbehandlinga i kommunene blir mindre arbeidskrevende og dermed også forhåpentligvis billigere for søkerne.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret, som jeg selvsagt ikke var helt fornøyd med.

Størrelsen på behandlingsgebyrene i byggesaker har jo eksplodert de to siste årene som en følge av den nye plan- og bygningsloven. Behandling av byggesøknad, som en byggherre tidligere har betalt noen hundrelapper for, koster nå kanskje nærmere 10 000 kr i enkelte kommuner, og det koster altså også nærmere 10 000 kr å få et avslag. Det er en hårreisende pris, selv for en innvilget søknad, og det blir fullstendig uakseptabelt å skulle betale det samme beløpet for et avslag, altså for en tjeneste som man egentlig ikke får. Det er jo slik at folk flest har en rettsoppfattelse som gjør at det skurrer sterkt i manges ører når kommunen kan kreve inn store beløp for et avslag på en byggesøknad som søkeren på forhånd kanskje hadde fått inntrykk av gjennom en forhåndskonferanse var en kurant og grei sak. Dette er en del av den offentlige grådighetskulturen som innbyggerne etter mitt skjønn må vernes mot. Statsråden burde etter mitt syn ha endret forskriftene eller gått ut med rundskriv for å signalisere at dette kan vi ikke akseptere, disse store forskjellene må det gjøres noe med.

Statsråd Sylvia Brustad: Som jeg sa i mitt hovedsvar, forstår jeg, slik representanten Andersen påpeker, at hvis gebyrene blir for høye, kan det i enkelte tilfeller føre til at det blir en motvilje mot å søke. Det er selvfølgelig et problem. Men jeg er vel ikke helt enig i den innfallsvinkelen representanten her har, fordi dette handler egentlig om hvorvidt vi skal ha et lokalt selvstyre også på dette området, eller om vi ikke skal ha det. Og der er det slik at jeg mener at dette bør kommunene håndtere så lenge de holder seg innenfor de regler som er, at de ikke kan ta mer i gebyr enn det det koster å behandle saken – altså selvkost. Da mener jeg at hver kommune må behandle saken, og jeg synes ikke det er riktig at jeg som representant for Regjeringa skal gå inn og overstyre det.

Så er jeg oppmerksom på det punktet som representanten tar opp i forhold til plan- og bygningsloven, at det ofte tar litt lengre tid, og at det kan bli dyrere saksbehandling. Derfor jobber Kommunal- og regionaldepartementet med forenklinger av den, og da tror jeg det i seg selv kan være et viktig bidrag for å gjøre det billigere og bedre.