Statsråd Ellen Horn: Vi lever midt i en medierevolusjon. Den berører oss alle – hele tiden. For de aller eldste blant oss er endringene i mediene et speilbilde av de endringene som har skjedd i hele samfunnet.

For 50 år siden var fjernsynet ikke innført, og vi hadde bare NRKs ene radiokanal – og den hadde pause om natten. Vår felles fredagsunderholdning var hørespill med herrene Dickie Dick Dickens og Cox, mens Rolf Kirkvaag fra Store Studio trollbandt oss alle på lørdagskvelden. Vi hadde omtrent like mange dagsaviser som vi har i dag, og de fleste avisene hadde en klar partipolitisk tilhørighet. Kringkastingssendinger fra andre land var bare mulig på langbølge og mellombølge, og da med temmelig dårlig kvalitet. Det er mange av oss som stiftet det første bekjentskapet med popmusikken gjennom Radio Lux på Radionettes reiseradio og etter hvert på Tandbergs Sølvsuper. Kinoene var den fremste formidleren av billedmessige impulser fra andre land, og kinobesøket var høyt.

I dag har NRK to riksdekkende fjernsynskanaler, tre riksdekkende radiokanaler, regionale sendinger i fjernsyn og radio og flere spesialiserte radiotilbud. Vi har TV 2, P4, et stort antall lokalradioer og mer enn 25 lokal-TV-stasjoner. Dessuten har mer enn 650 000 norske husstander tilgang til mange utenlandske fjernsynsstasjoner gjennom kabel og parabol. Avisene holder sin stilling i antall, men den partipolitiske tilknytningen er stort sett borte, og den lokale konkurransen mellom aviser blir mindre og mindre. Nordmenn holder stillingen som et av verdens mest avislesende folk. Folk går fortsatt på kino, men kinobesøket blir lavere. I nordisk sammenheng er kinobesøket likevel fortsatt høyt her i landet. Men det er ikke først og fremst norsk film vi ser. I 1999 hadde norsk film bare en markedsandel på ca. 9 pst. på kino, og 10 norske mot 123 amerikanske filmer hadde premiere.

Vi er på vei inn i en medieverden preget av digital teknologi. Medielandskapet i 2010 vil kunne være dramatisk annerledes enn i dag, bl.a. fordi de analoge sendernettene vi har i dag, da antakelig vil være slått av i mange europeiske land. Globaliseringen og kommersialiseringen av deler av mediene vil antakelig fortsette, og dette er en utvikling vi i Norge ikke kan skjerme oss mot eller regulere bort, om vi skulle ha ønsket det. Vår informasjonsinnhenting vil i fremtiden i stor grad være nettbasert, og nye typer medier vil utvikle seg, enten som en sammensmelting mellom de mediene vi kjenner i dag, eller gjennom helt nye medier som vi i dag bare ser konturene av. Denne utviklingen gir en enorm økning i enkeltmenneskets mulighet for tilgang på informasjon, kunnskap og underholdning, og gir mer enn tidligere samtidig en uant mulighet for å ytre seg. Utviklingen bidrar til å styrke ytrings- og informasjonsfriheten, men stiller oss også overfor en rekke utfordringer. Mangfoldet i mediene og den digitale teknologi vil føre til fragmentering av publikum, og dermed av den offentlige debatt og den demokratiske prosess. Samtidig er det all grunn til å understreke usikkerheten ved utviklingen. Det kan godt hende at det tradisjonelle fjernsynsapparatet også er det sentrale underholdningsapparat i norske stuer i 2010.

Ikke alle vil ha de samme mulighetene til å benytte seg av den nye teknologien, og vi vil kunne få nye skillelinjer i samfunnet.

IT-kompetanse er ulikt fordelt i befolkningen. De unge, de med høyere utdanning og de med høy inntekt er i dag vinnerne i IT-samfunnet. Vi må derfor tilstrebe at alle lag av befolkningen får mulighet til opplæring i og bruk av de nye mediene uavhengig av kjønn, alder og bakgrunn. En landsdekkende infrastruktur må til for å sikre at hele befolkningen kan få nyte godt av det digitale mediesamfunnet.

Fjernsynet er det medium som antakelig står overfor de største utfordringene som følge av digitalisering og globalisering. Hvilken plass vil allmennkringkasterne ha i fremtidens fjernsynsverden? Vil disse kanalene fysisk sett nå fram til sitt publikum, og vil de klare å konkurrere om publikums oppmerksomhet? Og hva vil innholdet i disse kanalene være? Vil vi drukne i lettere underholdning, eller vil det fremdeles være rom for det fordypende og for refleksjonen? Vil det angloamerikanske dominere, eller vil det fremdeles være rom for programmer produsert med grunnlag i norsk kultur og samfunnsforhold? Svaret kan vi ikke gi, men dette illustrerer hvilke utfordringer vi står overfor.

Også pressen står overfor betydelige utfordringer som følge av den teknologiske, økonomiske og markedsmessige utviklingen, både på kort og lang sikt. Vil vi i fremtiden lese våre aviser i digital form, eller vil papiravisene overleve – kanskje i en annen form enn den vi i dag kjenner? Og hvordan vil dagens unike lokalavisflora se ut på lengre sikt?

Filmproduksjon er kostbart, både i Europa og i Hollywood. Markedene for filmer produsert i europeiske land er stort sett begrenset til hjemmemarkedet. De fleste land i Europa er små språksamfunn. Dette betyr at inntjeningsevnen for de aller fleste europeiske filmer er langt lavere enn kostnadene. Digitalisering av deler av filmproduksjonen vil muligens kunne redusere produksjonskostnadene noe, men for filmsektoren innebærer den digitale utviklingen først og fremst nye muligheter gjennom økt etterspørsel etter innhold.

Det er viktig for meg først å understreke at målene for mediepolitikken er langsiktige, mens aktørenes rammebetingelser endres kontinuerlig. Globaliseringen, den teknologiske utviklingen og endringer i mediemarkedene er krefter som i stadig raskere tempo endrer rammevilkårene.

Dette gir betydelige utfordringer for den offentlige mediepolitikken, og gjør at virkemidler og regelverk raskt må revurderes. Regjeringen legger vekt på å utnytte mulighetene de nye mediene bringer uten at de demokratiske og kulturelle verdier undergraves.

Regjeringens fremste mål på mediesektoren er å sikre ytringsfriheten og informasjonsfriheten. Mediemangfold er en viktig forutsetning for den offentlige samfunnsdebatt og for at allmennheten skal ha mulighet til å bli hørt – og til å ytre seg. Eierkonsentrasjon og uheldig ensretting i mediesektoren bør begrenses.

En annen viktig målsetting er å bevare norsk språk og kultur. Jeg vil derfor understreke betydningen av innholdsproduksjon med utgangspunkt i norsk kultur og norske verdier. Regjeringen ser det som viktig å bevare en sterk dagspresse og handlekraftige allmennkringkastere. De næringsmessige mulighetene som følger av den økende internasjonale etterspørselen etter medieinnhold, må utnyttes, både innenfor film- og fjernsynsproduksjon.

Betydningen av medienes frie stilling kan ikke overvurderes. Det er Regjeringens mål at mediene skal ha så stor frihet som mulig. Mediene må selv være de fremste pådrivere for å holde et høyt etisk nivå og for å realisere ytringsfriheten. De må også gi publikum reell mulighet til å delta i den offentlige debatten. Den nye informasjonsteknologien gir den alminnelige kvinne og mann uante muligheter, men legger samtidig stort ansvar på aktørene for å opprettholde etablerte etiske verdier. For å sikre mediene så stor frihet som mulig bør styringen begrenses til det som er strengt nødvendig i et demokratisk samfunn. Digitaliseringen vil føre til at kapasiteten til radio- og TV-sendinger i kjente og ukjente medier øker dramatisk. Begrunnelsen for detaljert regulering og styring vil trolig svekkes.

Gjennom markedet alene kan vi likevel ikke oppnå våre mediepolitiske mål. Det er derfor nødvendig at samfunnet tar i bruk formålstjenlige styringsverktøy. Vi må søke å unngå en utvikling der reklame- og sponsormidler fullstendig styrer programprofil og prioriteringer i allmennkringkastingskanalene. Regjeringen vil sikre at NRK forblir lisensfinansiert og reklamefri. Allmennkringkasterne må styrke bruken av norsk og samisk språk, av norsk kultur og sendinger for barn.

Avisene er vårt eldste, men fremdeles viktigste forum for opplysning, meningsutveksling og debatt om samfunnsspørsmål. Eksistensen av slike offentlige fora er en forutsetning for reell ytringsfrihet og demokratisk deltakelse. Ofte når et nytt medium har oppstått, har dommedagsprofeter spådd undergangen for avisene. Nå, etter gjennombruddet for de nye elektroniske mediene, kommer spådommen igjen. Det er likevel min faste overbevisning at avisene vil beholde sin betydning i overskuelig fremtid. Regjeringen ønsker derfor å sikre at dagspressen beholder sin sterke stilling i det norske mediebildet.

I økende grad fattes beslutninger med konsekvenser for de norske mediene og mediepolitikken på den internasjonale arena, og internasjonalt samarbeid er påkrevd. Regjeringen legger betydelig vekt på et omfattende og nært samarbeid innenfor EØS-avtalens rammer. Det vil også bli satset på samarbeid innenfor Europarådet, på opphavsrettsfeltet gjennom FN-organisasjonen WIPO og gjennom de pågående forhandlinger i Verdens Handelsorganisasjon, WTO.

La meg kort redegjøre for enkelte konkrete spørsmål.

I 1999 økte eierinteressene til de tre største medieselskapene innenfor dagspressen noe. Utviklingen nasjonalt og internasjonalt viser at markedet ikke er tilstrekkelig for å ivareta de samfunnspolitiske mål på dette området. En viss regulering er derfor nødvendig.

Eierskapsloven, som nå har virket et drøyt år, er et sentralt mediepolitisk virkemiddel. Eierskapstilsynet har en lovbestemt uavhengighet. Grunnlaget for tilsynets vurderinger er om medieforetakenes eierposisjon påvirker ytringsfriheten i det relevante nasjonale, regionale eller lokale markedet.

Lovens virkeområde er begrenset til presse og kringkasting. Da Stortinget behandlet saken i 1997, bad et flertall Kulturdepartementet om å foreta en løpende vurdering av utviklingen innenfor nye medier og å vurdere om loven også bør omfatte erverv av eierandeler i elektroniske medier. Regjeringen mener det nå er nødvendig å få fortgang i dette arbeidet, og jeg vil be Eierskapstilsynet om å utarbeide en betenkning om hvordan dette kan gjøres. Regjeringen vil samtidig vurdere unntak i ervervsloven for mediesektoren for å unngå dobbeltregulering. Regjeringen er også innstilt på at de særlige reglene om eierskap i lokalkringkasting, P4 og TV 2 oppheves. Eierskapsloven bør være det eneste, sentrale regelsett på området.

NRK, TV 2 og P4 er forpliktet til å drive sin programvirksomhet etter prinsippene for allmennkringkasting. Allmennkringkastingsrådet har som oppgave å gi departementet råd om at prinsippene følges. Jeg vil her bare presentere noen hovedkonklusjoner basert på 1999-rapporten.

Jeg konstaterer at NRKs tre riksdekkende radiokanaler samlet gir et tilfredsstillende allmennkringkastingstilbud. En innvending fra Allmennkringkastingsrådet er imidlertid at det ikke tilbys sendinger på minoritetsspråk på riksnettet. Også NRKs fjernsynstilbud fyller i hovedsak kravene om allmennkringkasting. Rådet uttaler imidlertid at NRK må være varsom med utstrakt programmessig deling mellom de to fjernsynskanalene så lenge dekningsgraden for NRK2 er lav i deler av landet. Når det gjelder nynorskandelen, mener rådet den er for lav i NRK1, P1 og P2. Dette vil jeg ta opp med NRK.

Etter rådets oppfatning er P4s virksomhet ikke forenlig med de kravene som bør stilles til en allmennkringkaster. Rådet viser her bl.a. til manglende bredde i programtilbudet. Kanalen har nå etterkommet kravet om program på samisk, men rådet finner det ikke tilfredsstillende at kanalen bare har programtilbud for barn i helgene. Jeg har allerede bedt om en redegjørelse fra P4 for hvordan man vil tilpasse programpolitikken til de kravene som er nedfelt i konsesjonen.

TV 2 ser nå ut til å ta sine allmennkringkastingsforpliktelser noe mer alvorlig. Barneprogrammene har økt, og det samme gjelder tilbudet til den samiske befolkningen. Rådet påpeker imidlertid at det fortsatt er behov for å styrke flere programkategorier.

Dagspressen har de siste årene stått overfor teknologiske og markedsmessige endringer. Dette, sammen med de senere års kutt i pressestøtten, har gjort det nødvendig å gå gjennom de pressepolitiske mål og virkemidler på nytt. Jeg ser med forventning frem til Dagspresseutvalgets innstilling, som kommer om noen dager.

Pressestøtten har siden opprettelsen i 1969 bidratt til å opprettholde det unike norske avismønsteret. Jeg vil ikke forskuttere resultatet av behandlingen av Dagspresseutvalgets innstilling, men for Regjeringen er det viktig å sikre dagspressen rammebetingelser som setter den i stand til å oppfylle sin viktige samfunnsoppgave.

TV 2s konsesjon utløper i 2002. TV 2 har bedt Kulturdepartementet om samtaler om en forlenget konsesjon før nåværende konsesjon utløper. Selskapets nåværende konsesjon garanterer ikke fornyelse, men angir at «fornyelse vil være det normale» under visse forutsetninger. Det ble nylig reist spørsmål om hvorvidt EØS-avtalen pålegger oss en forpliktelse til å kunngjøre konsesjonen. Jeg har fått juridisk ekspertise til å se nærmere på dette spørsmålet. Konklusjonen disse ekspertene har kommet til, er at EØS-avtalens ikke-diskrimineringsprinsipp kan innebære at staten har plikt til å lyse ut konsesjonen. Etter dette har jeg kommet til at konsesjonen bør lyses ut. Jeg vil understreke at staten ikke må ha tatt stilling til TV 2s konsesjon før i mars 2002. Det er derfor tid til å gjennomføre en åpen utlysingsprosess. Jeg vil sørge for at konsesjonen blir lyst ut i nær fremtid.

Konsesjonen har hatt betydelig verdi for selskapets eiere. Det er derfor naturlig at staten krever motytelser fra det selskapet som i fremtiden skal inneha konsesjonen. Jeg ser for meg at slike motytelser skjer på to måter. For det første må konsesjonæren forplikte seg til å drive sin programvirksomhet fullt ut i tråd med prinsippene om allmennkringkasting. For det andre bør konsesjonærene forplikte seg til økonomiske ytelser til norsk fjernsynsproduksjon som ikke uten videre kan gjøres på markedets premisser.

Mot slutten av neste år utløper inneværende konsesjonsperiode for lokalradio. Det er allerede nå nødvendig å starte forberedelsene til neste periode. Norsk Lokalradioforbund har gitt uttrykk for at den nåværende konsesjonsperioden bør forlenges med tre år. Forbundet begrunner dette med at den ventede overgang til digital radio vil skape mye turbulens for hele sektoren. Jeg anser ikke dette som en hensiktsmessig løsning. Foreløpig går utviklingen av digital radio sent, og det er usikkert om situasjonen vil være klarere om tre år. I tillegg tror jeg det vil være sunt for bransjen at det med jevne mellomrom blir lagt til rette for at nye radioer kan bli etablert. Jeg vil derfor be Statens medieforvaltning om å kunngjøre en ny konsesjonsrunde så snart som mulig. Mitt inntrykk er at nåværende prinsipper for konsesjonstildeling fungerer tilfredsstillende, og vi legger ikke opp til vesentlige endringer i rammevilkårene.

Da Stortinget behandlet meldingen om digitalt fjernsyn, ble Kulturdepartementet bedt om å vurdere om det er mulig å bygge ut et eventuelt jordbundet nett med minst tre multipleksere. Post- og teletilsynet har nå klargjort at dette er mulig. Lokal-TV kan integreres i et slik nett. Post- og teletilsynets ferske analyser viser at det også er ledige analoge TV-frekvenser, særlig på Vestlandet og nordpå. Jeg er innstilt på at disse bør stilles til disposisjon for eventuelle liebhabere etter en kunngjøringsprosess. Samtidig må NRK få anledning til å utvide dekningen av NRK2.

Norkring AS har signalisert at de ønsker å bygge ut et digitalt bakkenett med opp mot 80 pst. befolkningsdekning for egen regning og risiko. Jeg kan ikke se at en slik løsning er i strid med Stortingets behandling av digital-TV-meldingen. Jeg er innstilt på denne løsningen, forutsatt at NRK og TV 2 sikres tilfredsstillende kapasitet. Det vil ikke være aktuelt å stenge de analoge sendernettene før hele befolkningen kan motta digitalt fjernsyn uavhengig av teknologisk plattform.

Konvergensutvalget foreslo i sin utredning fra juni 1999 en endret ansvarsdeling mellom tele- og kringkastingslovene. Teleloven skal etter forslaget rendyrkes som en lov om distribusjon, mens kringkastingsloven i større grad bør være en lov som regulerer innhold av medietjenester. Bakgrunnen for dette forslaget var særlig at konvergensutviklingen fører til at de tekniske skillene mellom ulike nett blir mindre. Dette skaper behov for et mer helhetlig perspektiv på reguleringen, ved at regulering av nett skjer i regi av teleloven, mens regulering av innhold skjer i annet lovverk, f.eks. kringkastingsloven. Jeg vil fremheve viktigheten av at konvergensproblematikken blir fulgt opp, og at det næringspotensial som følger av denne utviklingen, utnyttes. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med saken.

Videre vil det bli tatt initiativ til en gjennomgang av film- og videogramloven med sikte på å utvikle et lovverk som er tilpasset både fysisk og elektronisk omsetning av videogrammer.

En offensiv satsing på norsk filmproduksjon vil stå sentralt for Regjeringen i tiden fremover. Vi ønsker et levende og aktivt produksjonsmiljø med åpne rekrutteringskanaler. Sektorens ressursutnyttelse og inntjeningsevne må styrkes. Nye tiltak bør vurderes for å øke antallet kvalitetsproduksjoner heller enn å øke andelen statsstøtte til det enkelte prosjekt. Jeg vil oppmuntre tiltak som premierer egenkapital og gjør bransjen mer attraktiv for private investeringer. Arbeidet med omlegging av støtteordningene og støtteforvaltningen er omfattende. Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag til endringer i budsjettproposisjonen for 2001.

De utfordringer kommunikasjonsteknologien medfører for vårt språk og vår kultur, deler vi med de fleste andre europeiske land og små land. Her er det viktig å søke alliansepartnere og ikke minst å ikke bli seg selv nok. Det er bl.a. gjennom vekselvirkningen mellom egen og fremmede kulturer at samfunnet og kulturen utvikler seg.

Norge deltar gjennom EØS-avtalen i EU-programmet MEDIA II. Programmet avsluttes i år og vil bli etterfulgt av MEDIA Plus. På bakgrunn av de svært gode erfaringene vi har med MEDIA II, bør Norge delta i MEDIA Plus. Spørsmålet vil bli forelagt Stortinget når forhandlingene er gjennomført.

Den tiltakende globaliseringen av økonomien er svært merkbar i mediemarkedet. I stadig større grad legges premissene for mediepolitikken utenfor landets grenser. Regjeringen vil arbeide for å realisere mediepolitiske mål også i internasjonale fora.

De viktigste internasjonale beslutningene for mediene treffes innenfor rammen av EØS-avtalen. Jeg vil sørge for at Norge deltar så aktivt som mulig i europeiske fora, og at norske synspunkter blir fremmet overfor EU.

EUs TV-direktiv, som inngår i EØS-avtalen, setter visse rammer for medlemslandenes regulering av kringkastingsfeltet. Direktivet har som hovedprinsipp at det land som mottar fjernsynssendinger fra andre EØS-land, ikke kan begrense mottak eller videresending av disse. Det gjelder imidlertid generelt visse unntak, bl.a. kan et land nekte videresending av pornografiske eller voldelige programmer dersom de er i strid med mottakerlandets regler.

TV-direktivet tillater imidlertid ikke at et medlemsland begrenser videresending av alkoholreklame i TV-sendinger fra et annet EØS-land. Norge har til nå hatt et særskilt unntak. Det er nå forhandlet frem et nytt unntak, slik at Norge kan videreføre forbudet mot alkoholreklame i sendinger rettet mot Norge. I praksis får dette betydning for alkoholreklame på TV3s sendinger til Norge. Det nye unntaket ble innlemmet i EØS-avtalen av EØS-komiteen 31. mars i år. I og med at det nye unntaket ikke svekker muligheten for å videreføre norsk alkoholpolitikk og norske regler på området, er dette et godt resultat.

EU er i ferd med å gjennomføre en total gjennomgang av reguleringene av distribusjonsnett for kommunikasjonstjenester. Et av utgangspunktene for denne gjennomgangen er at reguleringen av innhold skal skilles fra reguleringen av distribusjonsnettene, som Konvergensutvalget foreslo. I tillegg ønsker EU et samlet, teknologinøytralt regelverk. Bakgrunnen for dette er at den tekniske utvikling fører til at nettene blir mer og mer like.

Reguleringen av distribusjonsnett reiser viktige kulturpolitiske problemstillinger. Jeg er bekymret for at telemyndighetene i EU vil fokusere mer på telepolitiske og konkurransemessige hensyn enn på de kulturpolitiske. Reguleringen av digitale portvakter, f.eks. dekodere og elektroniske programguider, er ett eksempel på at dette kan være en for snever innfallsvinkel. Disse portvaktene fungerer som mellomledd mellom kringkasterne og den enkelte seer i digitalt fjernsyn. Jeg er bekymret for at de som har kontroll over portvaktene, vil kunne utnytte sin posisjon til f.eks. å svekke allmennkringkasternes tilgang til seerne. Vi bør ha et regelverk som så langt det er mulig, sikrer åpne løsninger for dekodere. Uansett må vi søke å sikre at norske allmennkringkastere ikke utelukkes fra norske seere. Jeg mener også at vi bør påse at norske allmennkringkastere sikres plass på første side i de elektroniske programguidene. Hvis dette ikke skjer, er det en klar risiko for at oppslutningen om norsk allmennkringkasting svekkes, noe som vil ha klare negative kulturpolitiske konsekvenser. Hvis aktørene ikke blir enige om dette, er jeg innstilt på raskt å fremme forslag om nødvendig regulering.

Et annet eksempel er presset mot de frekvenser som i dag er avsatt for kringkasting. Innen EU er det krefter som ivrer for at frekvenser i større grad bør være gjenstand for omsetning basert på brukernes betalingsvillighet. Jeg er redd for at kringkastingssektoren kan bli den tapende part i slike budrunder. Disse eksemplene illustrerer at det som i EU er definert som telepolitikk, også har viktige kulturpolitiske sider. Regjeringen vil sikre at også de kulturpolitiske hensyn på teleområdet blir ivaretatt.

Vi står overfor nye forhandlingsrunder om tjenestehandel i Verdens Handelsorganisasjon. For tiden arbeides det med å legge opp strategien for forhandlingene på det audiovisuelle tjenesteområdet. Jeg ønsker først og fremst å sikre at programkvotebestemmelsene og støtteprogrammene for sektoren kan fortsette, bl.a. også i tråd med nordisk og europeisk samarbeid.

Det er omfattende kultur- og mediepolitiske utfordringer som følge av digitaliseringen. Som jeg allerede har vært inne på, vil digitaliseringen av nettene og utbredelsen av bredbåndsteknologi bl.a. medføre en dramatisk økning av kanal- og medietilbudet.

Etter min mening er det de innholdsmessige utfordringene som er størst og viktigst. Den økte etterspørsel etter innhold å fylle de nye kanalene med krever en bevisst satsing på audiovisuelle produksjoner dersom vi skal klare å opprettholde målsettingen om å bevare norsk språk og kultur. Regjeringen er opptatt av å unngå en utvikling der det bredere fjernsynstilbudet forringes av masseprodusert utenlandsk underholdning og utstrakt bruk av reprisesendinger. Vi er innstilt på å prioritere en stabil norsk innholdsproduksjon av høy kvalitet. Publikum må sikres et godt tilfang av informasjon og underholdning gjennom mediene. Det er nå vi må handle for å legge grunnen for industriens muligheter i det neste tiåret.

Jeg vil sørge for at satsingen på norskprodusert film og audiovisuelle produksjoner gjennom støtte- og stimuleringsordninger fortsetter. Det er likevel nødvendig med en omfattende omlegging og effektivisering av støtteordningene og forvaltningen av disse.

Det ligger store utfordringer foran oss. Dette har sammenheng med utviklingen i Norge og internasjonalt og med teknologiutviklingen. Vi må være villig til å erkjenne behovet for raske endringer både i holdninger og i regulering. Regjeringen tilstreber en mediepolitikk som gir aktørene størst mulig ansvar og frihet, samtidig som reguleringen av feltet bør begrenses til det som er nødvendig for at viktige samfunnsmessige og kulturelle mål kan oppnås. På denne måten kan vi ruste oss til å møte både kjente og ukjente utfordringer på medieområdet, og samtidig sikre kontinuiteten i den offentlige mediepolitikken.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Presidenten gjer framlegg om at utgreiinga blir lagd ut til handsaming i eit seinare møte i Stortinget, og ser det som vedteke.

Stortinget.no

Stortinget - Møte tirsdag den 16. mai 2000 kl. 10

Sak nr. 3

Talere

Tilhører sak

Alt om