John I. Alvheim (Frp): Jeg har følgende spørsmål til den ærede sosialminister:

«Siden 1993 har antall uførepensjonerte økt foruroligende sterkt. Denne utviklingen har skjedd til tross for at Stortinget i 1991 foretok en innskjerping av kriteriene for tilståelse av uføretrygd hvor de medisinske kriteriene skulle vektlegges sterkere. Det kan synes som om trygderetten de seneste år har ført en mer liberal linje i forhold til diffuse sykdomsbegrep som fibromyalgi.

Hva vil statsråden gjøre for å dempe den sterke økningen av uføretrygdede?»

Statsråd Guri Ingebrigtsen: For å begrense økningen i tilgangen på nye uførepensjonister på slutten av 1980-tallet ble de medisinske vilkår for uførepensjon strammet inn i 1991. Innstrammingen gikk ut på at ervervsevnen er varig nedsatt med minst halvparten og at nedsettelsen i vesentlig grad skyldes sykdom. Videre ble det gitt hjemmel for å gi forskrifter om hvilke krav som skal stilles til sykdom og den nedsatte ervervsevne. I forskrifter ble det bestemt at sykdommen skulle ha ført til varig funksjonsnedsettelse. Ved vurderingen av om nedsettelsen av ervervsevnen i vesentlig grad skyldes sykdom, skulle man se bort fra forholdene på arbeidsmarkedet. Videre ble det ved lidelser uten diagnostiske funn krevd en bred medisinsk-faglig enighet i vurderingen av om vilkårene for uførepensjon var oppfylt.

I 1994 avsa Trygderetten en prinsippkjennelse i en fibromyalgisak. Retten la i kjennelsen bl.a. til grunn at det ikke forelå tilstrekkelig lovhjemmel for å kreve varig sykdom. I 1995 ble de medisinske vilkår for rett til uførepensjon presisert i loven. Det ble lovfestet at det kreves en varig medisinsk lidelse og at denne må være hovedårsaken til den nedsatte ervervsevnen. Særbehandling av lidelser «uten objektive funn» ble ikke videreført i loven. Formålet med lovendringen var å avklare eventuelle tvilsspørsmål og å stanse en liberalisering som ellers kunne ha fulgt av Trygderettens kjennelse året før.

Etter en nedgang fra tidlig på 1990-tallet har det fra 1997 og spesielt i de siste to årene vært en betydelig økning i antall nye uførepensjonister – på tross av at forholdene på arbeidsmarkedet er blitt bedre, og at det skulle tilsi at det er blitt lettere for yrkeshemmede og andre med helseproblemer å få og beholde arbeid.

På bakgrunn av den betydelige økningen har Rikstrygdeverket på initiativ fra Sosial- og helsedepartementet satt i verk en undersøkelse om hvorvidt saksbehandlingen i saker om uførepensjon er betryggende. Foreløpige resultater fra en pilotstudie i Trygdeetaten om kvalitetskontroll av uføresaker indikerer imidlertid ikke at det foreligger systematisk kvalitetssvikt av vesentlig omfang. Studien indikerte feil i bare en relativt liten del av avgjørelsene, men viste samtidig at det var ulik vurdering i en noe større del av sakene. Dette henger sammen med at det er stort rom for skjønn i disse beslutningsprosessene.

Når det gjelder utviklingen på uføreområdet, kan situasjonen oppsummeres slik:

• Utviklingen i alderssammensetningen tilsier fortsatt vekst i antall uføre fram til ca. 2010. En del av tilveksten vil skje i aldersgruppen over 50 år, som har relativt høy uføretilbøyelighet.

• Flere går direkte fra sykepenger til uførepensjon.

• Attføring synes forsøkt for en stadig mindre del av de nye uførepensjonistene. Og en økende andel av dem som skrives ut fra attføring, får uførepensjon innen ett år.

• Andelen av befolkningen som blir uføre, øker prosentvis mest i aldersgruppen 18 – 45 år. Nye uføre under 40 år blir i synkende grad forsøkt attført.

• Ifølge en spørreundersøkelse i Trygdeetaten har det funnet sted en viss liberalisering av praksis som følge av tilpasningen til kjennelser fra Trygderetten, spesielt «fibromyalgikjennelsen» og lovendringen i 1995, da særbehandlingen av lidelser uten objektive funn ble fjernet.

• De siste to år er saksbehandlingstiden redusert. Restansenedbyggingen har bidratt til økt tilgang.

• Det er store geografiske variasjoner i nytilgang og antall uførepensjonister.

Regjeringen mener at den økende uføretilgangen er bekymringsfull. Dette gjelder særlig økningen blant yngre uføre. Et utvalg ledet av fylkesrådmann Matz Sandman har fått som mandat å kartlegge årsakene til økningen i sykefravær og antall nye uførepensjonister samt vurdere og foreslå tiltak for å dempe denne utviklingen. Utvalget vil avgi innstilling medio september i år, og utredningen vil deretter bli sendt på bred høring. Jeg synes derfor at det ikke er aktuelt å foreslå gjennomgripende endringer i uførepensjonsordningen, men jeg vil likevel allerede nå sette i verk administrative tiltak innenfor gjeldende regelverk som kan bidra til å dempe veksten.

Jeg vil komme tilbake til aktuelle tiltak i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2000.

La meg til slutt si at den viktigste forutsetningen for at flere kan få stå lenger tid i arbeid, er et inkluderende arbeidsliv, hvor det også er plass til personer med svekket helse. Alderssammensetningen i befolkningen tilsier at vi vil få mangel på arbeidskraft i tiden fremover. Dersom vi skal møte utfordringene f.eks. innenfor pleie og omsorg, er det viktig at flere arbeidstakere innen bl.a. denne sektoren kan forbli lenger i arbeidslivet. Det ligger derfor et stort ansvar på kommunene og andre arbeidsgivere gjennom god seniorpolitikk og organisering av arbeidet med å legge forholdene til rette slik at eldre arbeidstakere med helseplager kan være yrkesaktive. Det vil alle tjene på.

John I. Alvheim (Frp): Det var betryggende å høre sosialministerens svar på mitt spørsmål. Det er helt tydelig at departementet er meget observant på den utviklingen som nå er på gang. En egen rapport utarbeidet av Rikstrygdeverket selv, «Utviklingen i uførepensjonsordningen på 1990-tallet – endring i praksis», viser at Trygderetten har lagt opp til en praksis som er langt mer libe- ral i forhold til objektive medisinske diagnoser enn tidligere har vært tilfellet. Det er ille nok. Men det anføres også i denne rapporten at saksbehandlerne i Rikstrygdeverket etter hvert har justert sin praksis i forhold til avgjørelsene i Trygderetten, og det finner jeg svært betenkelig. Mitt første oppfølgingsspørsmål blir da: Finner sosialministeren denne utviklingen betenkelig sett i forhold til loven?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg finner ethvert avvik fra loven betenkelig, og spesielt innenfor dette området, for riktig nok er dette med uføretrygd en ytelse som er veldig nyttig for mange, men det er samtidig en ytelse som parkerer folk utenfor arbeidslivet og fratar dem ganske mange muligheter for resten av livet. Derfor foreslår vi i revidert budsjett at vi starter med et nytt kvalitetssikringsarbeid innenfor Rikstrygdeverket, der Trygdeetatens behandling av uførepensjonssaker skal gås nøye igjennom, og man skal få en mer enhetlig praksis som ligger opp til lovens bestemmelser.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker igjen for svaret, og er beroliget ved det.

Når det gjelder spesielt unge som uføretrygdes, som sosialministeren var inne på i sitt første innlegg, har vi en spesiell kategori. Det er unge mennesker med spesielle, vanskelige rygglidelser som det norske helsevesen i dag dessverre ikke har god nok kompetanse på å helbrede, og de ender ofte som uføretrygdede i en alder under 30 år. Det finnes god behandling i utlandet, men det blir ikke godkjent av Rikstrygdeverket. Har denne spesielle pasientgruppen vært noe tema når man har diskutert disse forholdene i departementet?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: En av grunnene til at det er viktig å følge opp uføretrygdede, enten de er i prosessen med å bli det eller de allerede er blitt det, er å se om nye behandlingsformer kan føre til at de faktisk kan klare å bli friske igjen. Jeg kjenner ikke til akkurat den lidelsen Alvheim påpekte, men jeg vil ta med meg hans informasjon tilbake til departementet, og vi vil se på det.