Odd Einar Dørum (V): Jeg tillater meg å stille dette spørsmålet til fiskeriministeren:

«Byutvikling i Bjørvika er bredt akseptert som viktig. Det har en tid vært konflikt om råderetten over deler av området mellom Oslo kommune og Oslo havnevesen.

Vil det bli tatt initiativ for å løse konflikten, slik at kommunen helhetlig kan disponere også havnevesenets arealer for å få til byutvikling i området, og gjennom eiendomsutvikling få pengebidrag til delfinansiering av senketunnelen på E18?»

Statsråd Otto Gregussen: Oslo havnevesen er en kommunal bedrift eiet av Oslo kommune. Oslo havnevesen er derfor ikke noen selvstendig grunneier. Den grunn Oslo havnevesen disponerer for havneformål, eies av Oslo kommune selv. Det gjelder også havnearealene i Bjørvika. Dette betyr imidlertid ikke at kommunen fritt kan disponere disse arealene.

Ved at havnene opphørte som selvstendige rettssubjekter og i stedet ble kommunale etater da gjeldende havne- og farvannslov av 1984 trådte i kraft 1. januar 1985, overtok kommunene også eiendomsretten til de arealer havnene tidligere selv hadde eiet. Hensikten med denne overtakelsen var at kommunene skulle bruke disse arealene for å drive sin havnevirksomhet. For nettopp å sikre havnevirksomheten ble bestemmelsen i den gamle havneloven av 1933 om at havnekassens aktiva bare kunne brukes til havneformål, videreført i havne- og farvannsloven av 1984. Dersom havnekassens arealer blir tatt i bruk til annet enn havneformål, krever bestemmelsen at havnekassen tilføres kompensasjon etter markedspris for de angjeldende arealene.

Ved behandlingen av St. meld. nr. 46 for 1996-97, Havner og infrastruktur for sjøtransport, uttalte samferdselskomiteen i Innst. S. nr. 254 for 1996-97 på side 15, første spalte, at denne regelen også må gjelde i framtiden. Stortinget sluttet seg til dette.

Stortinget har sluttet seg til at Oslo havn skal være nasjonal havn, og staten har derfor en interesse av hvordan Oslo kommune forvalter sine havnearealer og driver sin havnevirksomhet. Den havnevirksomheten som må vike plassen for byutviklingen i Bjørvika, må flyttes til andre steder, og det er pekt på de muligheter som foreligger for å få opparbeidet erstatningsarealer andre steder i havnen.

Utover dette er konflikten mellom byutviklingsinteressene og havneinteressene i Bjørvika en intern kommunal sak som Oslo kommune selv må løse innenfor lovens grenser. Dersom havnetrafikken skal flyttes, er det i prinsippet ikke noe i veien for at de eiendommer i Bjørvika som tilhører Oslo kommunes havnekasse, kan disponeres til byutviklingsformål. Loven krever imidlertid i dette tilfellet at Oslo kommunes havnekasse tilføres markedsverdien av disse eiendommer. Det beløp et eventuelt salg av disse eiendommene innbringer, kan derfor ikke brukes til finansiering av senketunnelen. Disse midlene må overføres havnekassen i overensstemmelse med bestemmelsene i havne- og farvannsloven.

Odd Einar Dørum (V): Jeg er vel kjent med den logikk som nå ble framført av statsråden på alle punkter. Grunnen til at spørsmålet mitt ble stilt, var at regjeringen Jagland og regjeringen Bondevik ønsket utvikling i Bjørvika basert på spleis og dugnad. Stortingsflertallet etablerte en opera i Bjørvika, og de to regjeringer jeg nevnte, sa da at infrastrukturen i området måtte man samarbeide om.

Alle er enige om at statskassen ikke kan finansiere infrastrukturen alene, det må komme penger fra Oslo bystyre som man er villig til å gi og prioritere innenfor bomringen for Oslo.

Når jeg har reist spørsmålet, er det fordi muligheten til å få til en utvikling i området går på en helhetlig eiendomsutvikling hvor både staten og kommunen samtidig er aktører. Hvis ikke staten og kommunen kan samordne sine interesser, får man ikke til en helhetlig utvikling, man får ingen løsning. Og når jeg gir utfordringen til fiskeriministeren, er det fordi han som regjeringsmedlem kan bidra til å sikre den dugnadsånd som regjeringen Jagland og regjeringen Bondevik prøvde å få til gjennom spleis og dugnad, og få finansiert infrastrukturen i dette området og unngå å belaste samferdselsbudsjettet andre steder. Så jeg gjentar spørsmålet om det vil bli tatt initiativ til å løse denne konflikten.

Statsråd Otto Gregussen: Som jeg sa i mitt hovedsvar, er det min vurdering at det innenfor de fullmakter som gjelder, og gjeldende lover, ikke er anledning til det som er foreslått når det gjelder å bruke av havnekassens midler til formål som ikke har med havnas drift å gjøre. Jeg vil i den forbindelse gjøre oppmerksom på at havner i stor grad er finansiert ved avgifter fra brukerne av havna, og det som skjer hvis man foretar slike grep som foreslås, er at man kryssubsidierer fra én sektor til en annen – fra en gruppe brukere til andre formål i det samme området der disse brukerne opererer.

Odd Einar Dørum (V): Jeg konstaterer at mens tidligere fiskeriminister Lars Peder Brekk i et skriftlig svar til representanten Foss var villig til, på generelt grunnlag, å føre dialog om den såkalte Fjordbyen, så sitter den nåværende fiskeriminister og holder fast på en lov.

Jeg skal dra resonnementet. Eiendomsutvikling på Oslo havn er delvis selvfølgelig et resultat av havn, men en del av eiendomsverdien følger av at det har skjedd en byutvikling som prissetter dette på en slik måte at verdien er større enn at det alene har vært havn. Derfor må man på en eller annen måte finne en løsning. Og så lenge man ikke bidrar til løsningen, men lar ballen gå tilbake fra statsråden til kommunen, som nå ha vært linjen i mange år, så ender man til slutt opp med å få en opera i et veikryss uten at noen bidrar. Jeg synes med respekt å melde det er lite kreativt og det er dårlig dugnadsånd, og jeg hadde ventet bedre fra den nye regjeringens side.

Statsråd Otto Gregussen: Regjeringen er selvsagt innstilt på at man skal ha en aktiv dialog med brukerne av Oslo havn. Men i tillegg til de problemene som oppstår i forbindelse med det representanten Dørum nevner, er det også slik at havnas behov heller ikke er blitt ivaretatt innenfor de muligheter man har vært i stand til å se til nå.

Det er fortsatt slik at det fins formelle begrensninger i loven for hva disse midlene skal kunne brukes til, og det må vi velge å forholde oss til inntil videre.