John I. Alvheim (Frp): Jeg har et spørsmål til den ærede sosialminister:

«En allmennlege i et østlandsfylke som har hatt 40 stoffmisbrukere under medikamentell assistert rehabilitering, er av Helsetilsynet nå fratatt retten til å forskrive A- og B-preparater. En spesialist i psykiatri som har benyttet Subutex i et rehabiliteringsprosjekt, har fått pålegg fra Helsetilsynet om å avslutte behandlingen.

Hvem påtar seg nå ansvaret for de aktuelle pasientene som nå mister sitt livsviktige behandlingstilbud?»

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Det er helsetjenesten i den enkelte kommune som har ansvar for å tilby helsetjenester til disse pasientene. Jeg kan opplyse om at fylkeslegen i det aktuelle østlandsfylket representanten Alvheim refererer til, har gjennomført tiltak som gjør situasjonen lettere for de pasientene som mister forskrivningen sin. Fylkeslegen har bl.a. vært i kontakt med kommuneoverlegene i de mest aktuelle kommunene, og forsikret seg om at de er kjent med den situasjonen som er oppstått. Alle disse har informert fylkeslegen om at de har tatt forholdene opp med legene i egen kommune, og oppfordret til å ta imot pasienter som har mistet tidligere forskrivende lege. Det er den enkelte lege som nå overtar disse pasientene, som i hvert enkelt tilfelle må vurdere hva som anses forsvarlig når det gjelder forskrivning.

Når det gjelder den nevnte spesialisten i psykiatri som har benyttet Subutex i rehabiliteringsøyemed, har Helsetilsynet innhentet uttalelse fra fylkeslegen i det aktuelle fylket. Denne legen har ikke mistet forskrivningsretten, men har redegjort for at nye pasienter ikke vil bli tatt inn i prosjektet. I samarbeid med fylkeslegen er de pasientene som fortsatt er igjen i prosjektet, gjennomgått. Disse pasientene mister ikke behandlingstilbudet sitt, men det er sørget for at det vil bli foretatt en forsvarlig nedtrapping i hvert enkelt tilfelle. Enkelte av pasientene til de to legene representanten Alvheim nevner, søkes inn i legemiddelassistert behandling i prosjekter godkjent av Sosial- og helsedepartementet.

Det er viktig at narkomane under legemiddelassistert rehabilitering blir sikret et best mulig tilbud, med aktiv psykososial oppfølging og kontroll. Erfaring viser at det er svært viktig med samarbeid mellom helsetjeneste og sosialtjeneste for at slik rehabilitering skal lykkes. Når oppfølgingen svikter, er det dessverre flere eksempler på at forskrevne legemidler brukes sammen med andre narkotiske stoffer, med fare for at helsetilstanden forverres og i verste fall dødsfall av overdoser. Vi kjenner også til at legalt forskrevne legemidler omsettes på det illegale markedet. Legemidler til rusmiddelmisbrukere i rehabiliteringsøyemed bør derfor bare gis innenfor faglig forsvarlige rammer som kan gi den enkelte mulighet til full rehabilitering eller i hvert fall høynet livskvalitet.

De midlertidige retningslinjene for metadonassistert rehabilitering er under revisjon, og vil bl.a. åpne for bruk av også andre adekvate legemidler enn metadon og Subutex i behandlingsopplegg for misbrukere. Også forskrift av 27. april 1998 nr. 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek revideres med sikte på å stramme inn uheldig forskrivningspraksis. Det er under arbeid en veileder for hvordan man skal ta vare på pasienter som på grunn av eventuell forskrivningsendring mister tilgangen til forskrevne vanedannende legemidler. Arbeidet med gjennomføring av disse sakene pågår nå.

Sosial- og helsedepartementet har dessuten satt i gang en oppsummering av de viktigste erfaringene med metadonassistert rehabilitering i Norge. På bakgrunn av bl.a. denne vil jeg vurdere om organiseringen av tilbudet er den mest hensiktsmessige, og om det er nødvendig å foreta endringer.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker sosialministeren for svaret.

Jeg har senest i dag vært i kontakt med en del brukere som har mistet sin behandlende lege i ett av disse fylkene som er nevnt, og så langt har ingen av dem fått noe tilbud om hjelp fra andre leger i dette fylket.

To av disse 40 pasientene som denne legen hadde, er allerede plassert på kirkegården, og jeg er redd for at det vil bli konsekvensen for flere hvis ikke noe nå settes inn umiddelbart.

Det er for meg ubegripelig at fylkeslegen i dette fylket kan frata disse menneskene den hjelp de har fått, uten at det settes noe annet istedenfor. Og jeg må si ærlig og oppriktig, kjære sosialminister, at jeg er ganske frustrert, jeg er ganske oppgitt, og mitt spørsmål er: Hva kan vi sammen gjøre for å redde flest mulig av disse unge menneskers liv?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg skjønner godt representanten Alvheims fortvilelse. Det er en veldig vanskelig situasjon.

Når det gjelder den legen som har mistet forskrivningsretten, er det fylkeslege og helsetilsyn som er de organer som samfunnet har nedsatt for å se på forsvarlig praksis, og det vil ikke jeg blande meg inn i.

Når det gjelder behandlingen av dem som bor i dette fylket, og som nå har mistet sin lege, skal jeg ta den saken opp igjen, for jeg er helt enig med representanten Alvheim i at vi er nødt til å prøve å finne en løsning.

John I. Alvheim (Frp): Jeg er svært glad for sosialministerens engasjement i denne saken, som virkelig er trist og foruroligende. Det siste jeg hørte, var at noen av disse pasientene nå hadde vært i København og fått forskrevet stoff istedenfor medikamenter.

Jeg har et siste oppfølgingsspørsmål på bakgrunn av følgende opplysninger som jeg sitter inne med nå: Kommunene Bamble, Porsgrunn og Skien har nå etablert et felles tilbud med Subutex som de skal sette i gang ganske raskt, så fort kommunale vedtak foreligger i de to siste kommunene, nemlig Porsgrunn og Skien. Bamble har gjort sitt vedtak. Kan vi forutsette at fylkeslegen i Telemark ikke stikker kjepper i hjulene for dette prosjektet som disse tre kommunene nå akter å igangsette?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Det er vanskelig å si ja eller nei til et prosjekt man ikke har hørt om før, men det er klart at jeg har et stort ønske om at vi skal få behandlingstilbud til flest mulig stoffmisbrukere, slik at flest mulig av dem har sjanse til å få rehabilitert livet sitt og få best mulig og flest mulig leveår, for det er en gruppe som slett ikke har hatt det for godt. Vi finner en dødelighet i denne gruppen som ikke likner på noe annet i tilsvarende aldersgruppe. Så såfremt prosjektet har den kvalitet som vi mener er nødvendig for å kunne behandle opiatavhengige misbrukere, kan ikke jeg skjønne at det ikke skulle bli gjennomført.