Presidenten: Etter ønske fra samferdselskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, Høyre 15 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og representanten Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Ellen Gjerpe Hansen (H) (ordfører for saken): Stortinget skal i dag behandle St.meld nr. 24, som omhandler to forhold: innføring av tredje generasjons mobilkommunikasjonssystem – UMTS – og virtuelle operatører på mobilnettet.

UMTS – Universal Mobile Telecommunication System – er et mobilt og trådløst kommunikasjonssystem som skal innføres innenfor EØS-området senest fra 1. januar 2002. UMTS vil kunne tilby en båndbredde på opp til 2 Mbit/s, og det vil da være mulig å få dekket alle telekommunikasjonsbehov fra én enkelt tjenesteleverandør. UMTS vil på enkelte områder erstatte GSM og på andre områder være et supplement til GSM. UMTS vil også bidra til utviklingen av konvergens mellom ulike teknologier.

Det er betydelig usikkerhet knyttet til UMTS-utviklingen med hensyn til hvilke standarder og terminaler som vil bli utviklet, markedets etterspørsel, tilbydernes tilbud og pris på tjenestene. Derfor foreslår komiteen at det ikke skal være minstekrav til dekningsgrad og utbyggingshastighet i startfasen, men at det innen fem år skal være bygd ut et nett i de seks største byene pluss Tromsø og Bodø. Tildeling av de fire konsesjonene skal etter planen finne sted på sensommeren i år. Oppstart av UMTS-nett i Norge skal etter planen finne sted i 2002. Jeg vil understreke viktigheten av at tildelingen finner sted i løpet av sensommeren, og at utbyggingen kommer raskt i gang, slik at Norge ikke blir hengende etter i den teknologiske utviklingen.

Det er også enighet om at tildelingen skal skje etter anbudsprinsippet. Det innebærer at de fire tilbyderne som har det beste konseptet utover minimumskravene, vil få tildelt konsesjon. Her vil viktige kriterier eksempelvis være utbyggingstid og geografisk dekningsområde.

Selv om komiteen ikke har valgt auksjon for tildeling av UMTS-konsesjoner i denne omgang, er Høyre åpen for en bredere vurdering av å ta i bruk auksjon ved tildeling av fremtidige konsesjoner og fornying av eksisterende. Eventuell bruk av auksjon må ses i sammenheng med den samlede skatte- og avgiftspolitikken. Fra fagøkonomisk hold kommer det nå innspill knyttet til om og hvordan staten skal ta seg betalt for frekvenser og konsesjoner – problemstillinger knyttet til grunnrente.

Dette er interessant, og det bør utredes nøyere.

Høyre er i innstillingen alene om en merknad der vi ber om bredere drøfting av betaling for frekvenser og konsesjoner innenfor mobiltelefoni. Jeg vil likevel oppfordre den nye statsråden og den nye regjeringen om å foreta en bredere drøfting av denne problemstillingen, og komme tilbake til Stortinget med en sak.

Det er tverrpolitisk enighet om hovedlinjene ved innføring av UMTS, og det er gledelig. Men på ett viktig område svikter flertallet, og det er når det gjelder framføringsretten. Framføringsretten innebærer at tilbydere av telenett og teletjenester kan bli tildelt rett til å benytte offentlig og privat eiendom ved utbygging av infrastruktur.

Fordi Telenor AS, Telenor Mobil AS og NetCom Asa har dekningsforpliktelser, er disse selskapene tildelt framføringsrett. Flertallet går imot å gi de fire konsesjonærene som tildeles UMTS-lisens, framføringsrett, til tross for at det i UMTS- konsesjonen også blir stilt krav om dekningsplikt. Høyre ser ingen grunn til en slik forskjellsbehandling av konsesjoner med dekningsplikt.

I meldingen begrunner regjeringen Bondevik forskjellsbehandling av UMTS-konsesjonærene på følgende måte:

«I utgangspunktet vil det være ønskelig å gi også konsesjonærer på tredje generasjons mobilsystem tilsvarende framføringsrett etter teleloven § 10-2 første ledd. Fra flere hold er det imidlertid reist spørsmål om det innebærer en urettmessig diskriminering at tilbydere med dekningsforpliktelser er gitt en særskilt rettighet på dette området i forhold til tilbydere av nett og tjenester som ikke har slike forpliktelser.»

Det vises videre til Konvergensutvalgets utredning, som foreslår å avvikle framføringsretten. Skal det diskrimineres mellom Telenors og NetComs tildelte konsesjoner og de øvrige tilbydere? Eller skal denne særskilte retten falle bort for alle? Departementet er allerede innklaget til ESA på bakgrunn av framføringsretten. Her er det viktig at Regjeringen og flertallet i debatten klargjør hva de egentlig mener med framføringsretten.

Videre informeres det i meldingen om at det skal innføres såkalt LLUB, «local loop unbundling», dvs. at andre aktører skal få tilgang til Telenors aksessnett og selv kan bestemme hvilke tjenester de vil tilby. Det er gledelig at LLUB blir innført ettersom det kan føre til økt konkurranse og bedre tjenester. Det er viktig at Telenors utleiepriser for aksessnett blir slik at det blir kommersielt interessant for andre aktører å gå inn i dette markedet.

Høyre er glad for innføringen av LLUB, men konstaterer med undring at da Stortinget for under ett år siden behandlet LLUB, ble det fra departementet frarådet å innføre LLUB på grunn av de tekniske og sikkerhetsmessige problemene det ville medføre.

I mellomtiden krevde EU-kommisjonen at Telenor og Telia åpnet for LLUB for å godkjenne fusjonen mellom de to selskapene. Etter at kravet fra EU-kommisjonen ble fremmet, virker det som om de tekniske og sikkerhetsmessige problemene er løst. Jeg konstaterer at det er sammenfall i tid mellom pålegget fra EU-kommisjonen og bortfallet av de tekniske og sikkerhetsmessige problemene.

Høyre er positiv til nasjonal roaming. Roaming er avtaler mellom ulike tilbydere av nett om å kunne benytte hverandres nett. Prisene ved slik roaming, spesielt internasjonalt, er høyere enn kostnadene skulle tilsi. Høyre går inn for å ta i bruk nasjonal roaming på bred front fordi det kan gi bedre utnyttelse av eksisterende infrastruktur og bidra til lavere priser. Vi er skuffet over at flertallet ikke slutter opp om Høyres standpunkt.

Så over til virtuelle operatører. En virtuell operatør er en operatør uten eget nett, som benytter andre mobiloperatørers nett mot å betale eierne kostnadsbaserte priser. De fleste høringsinstansene støtter innføring av virtuelle operatører. Telenor og NetCom gjør det ikke.

Et flertall i komiteen går imot å slippe til virtuelle operatører på mobilnettet. Det er skuffende og overraskende. Telenor, NetCom og flertallet går imot å slippe til virtuelle operatører fordi de hevder at virtuelle operatører vil svekke incitamentene for netteierne til å bygge ut og oppgradere nettene sine, til tross for at departementet i meldingen viser til mekanismer som kan forhindre slike uheldige utslag.

I meldingen argumenteres det godt for å slippe til virtuelle operatører. Det blir vist til at konkurransen i mobilmarkedet er begrenset, og at virtuelle operatører vil styrke konkurransen og føre til innovasjoner på tjenestesiden. Meldingen peker også på at virtuelle operatører kan bidra til å redusere prisen på internasjonal roaming. Dette er oppfatninger som Høyre deler. Derfor vil Høyre også slippe til virtuelle operatører på mobilnettet.

Alt ligger til rette for å konkludere med at virtuelle operatører skal slippe til. Det var også departementets konklusjon da departementet avgav høringsuttalelse i november. Da departementet trakk endelig konklusjon i St.meld. nr. 24, konkluderte de derimot med at virtuelle operatører likevel ikke skulle tillates. Det knefallet som Bondevik-regjeringen gjorde for Telenor og NetCom i løpet av et par måneder, er uforståelig og skuffende.

Det er et paradoks at mens Sverige og Danmark endrer lovene sine for å kunne tillate virtuelle operatører, vil stortingsflertallet forhindre at virtuelle operatører får virke i det norske markedet, til tross for at lovverk og konsesjoner tillater dette.

Jeg vil i denne sammenheng vise til at Post- og teletilsynet høsten 1998 påla Telenor å åpne sitt mobilnett for en virtuell operatør, nemlig Sense. Departementet valgte å trenere denne avgjørelsen, slik at Sense gikk konkurs før de kom i gang med sitt konsept.

Ved å slippe til virtuelle operatører har Norge muligheten til å ligge i front av den liberaliseringsprosessen som finner sted i EØS-området og verden for øvrig. Det er ikke et spørsmål om virtuelle operatører skal slippe til på mobilmarkedet, men når. Flertallet ønsker å sitte på gjerdet og vente. Konsekvensene lar ikke vente på seg. Sense har varslet at de vil flytte planlagt virksomhet fra Molde til Sverige. Ifølge lokalpressen fører det til at Molde vil tape etablering av 300-350 arbeidsplasser.

Det stortingsflertallet her legger opp til, er dårlig IKT-politikk, dårlig industripolitikk og dårlig distriktspolitikk. Stortingsflertallet sier nei til en utvikling man vet vil komme, og oppnår å miste arbeidsplasser til Sverige ved å si nei.

I forbindelse med fusjonen mellom Telia og Telenor var det viktig å få mest mulig mobilaktivitet og mobilarbeidsplasser i Norge. Nå vil flertallet legge hindringer i veien for etablering av nye mobiltjenester, mobilselskaper og mobilarbeidsplasser. Er det slik at ansatte i Telenor er mer verdifulle enn ansatte i f.eks. Sense?

Ved å ligge i forkant av liberaliseringen kan næringslivet i Norge utvikle kompetanse og nye tjenester, noe som vil gi vekstmuligheter når andre land liberaliserer. Den muligheten sørger flertallet nå for å få fjernet.

Å ha tilgang til den til enhver tid mest moderne teknologien er helt avgjørende for den fremtidige verdiskapingen og sysselsettingen her i landet. Ikke minst gjelder dette for distriktene.

Det hersker en viss tvil om det er tillatt at det offentlige kjøper ulønnsomme UMTS-tjenester, samtidig som det også er usikkert hvor stor etterspørselen vil være etter UMTS. Høyre er åpent for å vurdere kjøp av ulønnsomme UMTS-tjenester etter utbyggingsperioden på fem år hvis etterspørselen er til stede, på samme måte som staten i dag kjøper ulønnsomme fly-, tog- og posttjenester f.eks.

Høyre savner en strategi i stortingsmeldingen for hvordan man kan oppnå en størst mulig geografisk utbredelse av UMTS-nett. På bakgrunn av hvor viktig det er for den fremtidige næringsutvikling å ha tilgang til den mest moderne infrastrukturen og teknologien, er det overraskende at sentrumspartiene ikke har lagt mer vekt på å drøfte hvordan man skal oppnå en størst mulig utbredelse av UMTS.

Dette føyer seg imidlertid inn i et bilde der sentrumspartiene i sin næringspolitikk prioriterer støttetiltak til næringer og enheter med lav konkurranseevne og begrenset overlevelsesevne, i stedet for å fokusere på mulighetene som ny teknologi innebærer.

Det som undrer meg mest, er likevel at Venstre, som snakker mye om IT og ny teknologi, går imot virtuelle operatører.

For Høyre er det viktig å legge til rette for å ta i bruk og utvikle ny teknologi. Det er avgjørende for den fremtidige verdiskaping og sysselsetting. Dette er ikke minst viktig for distriktene. Til tross for at stortingsflertallet på viktige områder legger hindringer i veien for nyskaping og utvikling her i landet, vil Høyre fortsatt gå i bresjen og kjempe for gode rammebetingelser for IKT-næringen. Høyre ønsker fortsatt å være fanebærer for et nyskapende og fremtidsrettet Norge.

Gard Folkvord (A): Fremtiden er trådløs! Vi lever i et land som ligger helt i verdenstoppen i bruk av mobil telekommunikasjon. Ved inngangen til det 21. århundre har over 60 pst. av befolkningen, 2,7 millioner nordmenn, mobiltelefon. Utviklingen av det mobile kommunikasjonssamfunnet har gått så raskt og er kommet så langt at folks livsstil er i endring.

Mobiltelefonen kom til Norge i 1966. Siden 1998 har antallet mobilabonnenter i Norge vært høyere enn antallet private fastabonnenter. Det illustrerer den eksplosjonsartede utviklingen innen digital telekommunikasjon vi har sett de siste årene, og mye tyder på at vi bare har sett begynnelsen. Ved inngangen til år 2000 hadde samtaleprisene sunket med 67 pst. i forhold til 1995. Denne utviklingen er ventet å fortsette.

Det skal nå endelig legges til rette for innføring av tredje generasjons system for mobilkommunikasjon. Arbeiderpartiet har etterlyst et høyere tempo i dette arbeidet av den forrige regjeringen, senest i merknadene til forrige budsjettinnstilling.

Men når Norge tross alt ligger så langt framme, skyldes det at selskapet som i dag heter Telenor, har vært en spydspiss i utviklingen. Televerkets sterke satsing på teleforskning fra 1970-årene var helt avgjørende for at Norge ble hevet fra et av de mest tilbakestående teleland i Europa og opp til et av verdens ledende teleland. Det er viktig at Norge beholder og styrker denne posisjonen. Det er derfor avgjørende å sikre teleoperatørenes møysommelig oppbygde kompetanse og infrastruktur. Dette må skje samtidig som telemarkedet omtrent daglig er i endring. I tillegg skal telepolitiske målsettinger nås, og brukerne skal nyte godt av et stadig større produktspekter til stadig lavere priser.

I verdiskapingssammenheng har moderne telekommunikasjon stadig større betydning. Det gjør denne teknologien helt sentral i å redusere de avstander og geografiske barrierer som fins i et så langstrakt land som vårt. Dermed kan det, også for distriktene, bli en fordel at vi makter å ligge i forkant av den regulatoriske utvikling som skjer i EØS-området og ellers i verden.

Når det gjelder tilgang til mobilnettet, er denne underlagt det forhold at radiofrekvenser er en knapp nasjonal ressurs som gjør det nødvendig å begrense antall tilbydere som får mulighet til å bygge ut eget mobilnett. Dette gjøres gjennom tildeling av konsesjoner. Her legges prinsippet om anbudskonkurranse til grunn. Også i forhold til innføringen av tredje generasjons mobilsystem, det såkalte UMTS-systemet – Universal Mobile Telecommunications System – vil anbudskonkurranse bli benyttet for de fire konsesjoner som er foreslått utlyst for utbygging og drift av UMTS. Dette er en samlet komite enig i.

I et oppslag i Dagens Næringsliv den 12. april hevdes det at Stortingets vedtak i dag innebærer at Norge gir bort konsesjoner og lisenser nesten gratis der andre land håver inn milliarder av kroner gjennom å auksjonere konsesjoner bort til høystbydende. Det vises bl.a. til Storbritannia, der det nå pågår en auksjonsrunde om fem UMTS-lisenser. Norge og Storbritannia kan vanskelig sammenliknes i denne sammenhengen, med enorme befolkningsmessige og til dels store geografiske forskjeller. En av de mest sentrale telepolitiske målsettingene Stortinget har vedtatt, er at befolkningen skal ha lik tilgang på teletjenester til konkurransedyktige priser. Dette er et krav nettoperatørene må forholde seg til, og som i tillegg til utbyggingshastighet sterkt vil bli vektlagt i en anbudskonkurranse. Hvilken praksis andre land legger seg på, er ulik. Østerrike, Sveits, Nederland, Tyskland og Storbritannia har valgt auksjonsrunder, mens Finland, Danmark, Sverige og Norge har valgt anbudskonkurranser.

Den pågående auksjonsrunden i Storbritannia har fått stor oppmerksomhet i britisk presse. Totalt er det lagt inn bud på nær 17 milliarder pund, og det reises spørsmål om det er brukerne som til slutt må betale denne prisen. Hadde vi hatt den samme utviklingen i Norge, kunne norske operatører lett ha kommet i en gjelds- og egenkapitalsituasjon som hadde umuliggjort utvikling av nye mobilsystemer og investeringer i nødvendig infrastruktur. Like fullt ligger det et auksjonselement inne i en anbudskonkurranse, fordi operatørene skal konkurrere om dekningsgrad og utbyggingshastighet av det nye systemet.

Det eksisterer i dag to mobilnett i Norge som eies og drives av henholdsvis Telenor Mobil AS og NetCom GSM as. I tillegg vil Telia også bli en operatør i Norge. Spørsmålet om andre operatører enn disse såkalte virtuelle operatører skal få adgang til de eksisterende nett, er grundig vurdert i meldingen. Et flertall i komiteen slutter seg til departementets vurdering om at en slik tilgang for virtuelle operatører ikke skal gis regulatorisk, men om en netteier og en virtuell operatør på kommersielt grunnlag blir enige om rammene for slik adgang, er det allerede åpning for det innenfor gjeldende regelverk.

Det må understrekes at det er forhold som taler både for og mot tilgang for virtuelle operatører, men når en likevel ikke ønsker å åpne for slik adgang, er det ikke minst ut fra hensynet til fremtidige investeringer i mobilnettet, investeringer som er helt avgjørende for om Norge fortsatt skal henge med i den rivende teleutviklingen.

Ved innføringen av tredje generasjons system for mobilkommunikasjon vil investeringsbehovet være stort. Gis virtuelle operatører adgang, kan dette utløse nye utbyggingsbehov for netteier, og selv om en virtuell operatør skal være med og finansiere dette, har det vist seg vanskelig å finne fram til vilkår som er tilfredsstillende for begge parter.

Det åpnes nå for at det nye mobilsystemet UMTS får tilgang til de eksisterende GSM-nettene gjennom såkalt roaming. Dette vil føre til økt aktivitet i nettet. Dette er også en av årsakene til at komiteens flertall på det nåværende tidspunkt ikke vil åpne for virtuelle operatører. Det må også pekes på at det i dag er flere aktører inne på dagens mobilnett som driver med videresalg av operatørens mobile tjenester, men som også i noen grad kan definere egne abonnement og priser, og dessuten produsere og levere tjenester med økt verdi. Dette bidrar til en virksom konkurranse, og utviklingen må følges nøye av Regjeringen.

Når det gjelder de forholdsvis høye roamingprisene en må betale for å benytte seg av en utenlandsk operatørs nett, tror jeg at disse med tiden vil bli redusert, i tråd med den generelle prisutviklingen på teletjenester. Vi ser i dag en utvikling i Europa som kan tyde på nettopp det. Disse prisene fastsettes også etter et eget internasjonalt beregningssystem, og er eksklusiv abonnementsavgift.

Den nye teleteknologien har en endringskraft i seg som vi ikke kan forutse. Med et kosmos av muligheter kan fremtidens televirkelighet først og fremst påvirke oss positivt, men vil også bringe med seg nye utfordringer. Arbeiderpartiets holdning er kjent for oss alle: at disse fremtidens muligheter og tilbud skal tilbys for en rimelig pris til folk flest.

Christopher Stensaker (Frp): Kommunikasjon har betydd mye for utviklingen av Norge, og årtusenskiftet er et farvel til industrisamfunnet og starten på informasjonssamfunnet. Det skjer stadig nye fremskritt på det elektroniske området. Et eksempel på dette er at de mobiltelefoner som Stortingets representanter er utstyrt med, allerede er havnet på museum hos produsenten. Stadig nye tjenester utvikles og forandrer hverdagen for oss alle, enten vi liker det eller ikke, og Internett blir mer og mer dominerende for folk flest.

Med nok kapasitet og funksjonalitet er forutsetningene for stadig nye anvendelser til stede. Skolen kan finne nye måter å undervise på, bilverkstedet kan yte service på nye måter, markedsføring kan skje med avanserte demonstrasjoner av produkter, og turistnæringen kan selge sine produkter ved bruk av virtuelle opplevelser.

Vi er også på vei mot et globalt marked, og de nasjoner som tidlig legger forholdene til rette for forvaltning og næringsliv basert på elektroniske nett og tjenester, vil få fordeler i den stadig økende konkurransen. Men etter som vi stadig mer benytter elektroniske nett og tjenester i vår daglige virksomhet, øker vi også avhengigheten. Dette gjelder både privatbruk, næringsvirksomhet og offentlig virksomhet. Tredje generasjons system for mobilkommunikasjon, UMTS, åpner for sammensmelting av ulike tjenester, og WAP-telefoner blir stadig mer vanlig. Også på fastnettet skjer det stadig utvikling, ikke bare via fiberkabel, men også på kobbernettet, der ADSL åpner for overføring av levende bilder. Med større mulighet for trådløs overføring vil også fremtiden gi økt konkurranse ved at man er uavhengig av fast kabel. Man kan med mobiltelefonen ringe opp hytta og sette på ovnene, via montert kamera se hvordan været er, og overvåke via alarmsystem.

Neste generasjons brukere ved våre utdannings- og forskningsinstitusjoner må gis anledning til å bruke netttjenester på en slik måte at kreativiteten rettes mot nye applikasjoner og anvendelser. Senere vil elevgenerasjonen bringe dette med seg ut i arbeidslivet, og vi vil få en akselererende effekt av de nye elektroniske tjenestene.

I St.meld. nr. 24 for 1999-2000, Om tilgang til mobilnett og om innføring av tredje generasjons system for mobilkommunikasjon, behandles bl.a. adgang for virtuelle mobiloperatører til mobilnettet og samfunnsmessige vurderinger. Med virtuell mobiloperatør menes en uavhengig tjenestetilbyder uten eget nett som får tilgang til de eksisterende mobiloperatørers radioaksessnett, for på den måten å produsere og selge mobiltjenester i konkurranse med de eksisterende mobiloperatørene. De viktigste samfunnsmessige fordelene ved å gi tilgang for virtuelle mobiloperatører synes å være økt konkurranse med hensyn til å utvikle nye tjenester. Dette er noe andre former for tilgang i mindre grad legger til rette for. Økt konkurranse med hensyn til å utvikle nye teletjenester vil kunne innebære et bedre og bredere utvalg av tjenester for sluttbrukerne samt lavere sluttbrukerpriser. I tillegg vil virtuelle mobiloperatører kunne øke muligheten for flere totalleverandører innenfor telesektoren, slik atforholdene for utvikling av et bredt tjenestespekter bedres. Et større utvalg av totalleverandører vil også gjøre det lettere for sluttbrukerne å forholde seg til én eller få telekommunikasjonsleverandører samt legge til rette for investeringer i tjenesteleverandørmarkedet.

De viktigste samfunnsmessige ulempene ved å gi tilgang for virtuelle mobiloperatører synes å være muligheten for at de eksisterende mobiloperatørene får reduserte investeringsmotiver. Virtuelle mobiloperatører vil kunne medføre at de eksisterende mobiloperatørenes forventninger til fremtidig avkastning på nettinvesteringer reduseres og blir forbundet med større usikkerhet. Dersom samfunnsmessig ønskelige investeringer som på sikt kan gi god konkurranse ved godt utbygde nett, ikke foretas, kan det få negative konsekvenser for videre utbygging av mobile telenett og -tjenester i Norge. Men selv om den tidligere regjeringen valgte å gå imot at virtuelle operatører ved påbud skulle få tilgang til mobilnettet, så er det viktig at virtuelle operatører sikres denne retten, selv om dagens regelverk ikke hindrer at det inngås avtaler mellom netteiere og virtuelle operatører. I henhold til eiendomsretten mener Fremskrittspartiet at virksom konkurranse i størst mulig grad ivaretas ved tjenesteleverandørers frivillige avtaler med netteierne, men at virtuelle operatører på det nåværende tidspunkt sikres adgang ved pålegg fra myndighetene.

Fremskrittspartiet er for øvrig av den formening at konsesjoner og reguleringer kun innføres der det er begrensninger i mulighetene, f.eks. når det gjelder eksisterende luftbårne frekvenser, og mener at det vil bedre konkurransen i mobilnettet at det nå gis fire nye konsesjoner i 3G. Fremskrittspartiet viser til at departementet i stortingsmeldingen redegjør for hvordan man gjennom avtaleverket for mobiloperatører og virtuelle operatører kan legge inn sikkerhetsordninger som sikrer mobiloperatørene minimumsinntekter dersom trafikkprognosene avviker vesentlig fra prognosene i avtalene som inngås.

Fremskrittspartiet er positiv til at statens eierrolle i Telenor nå flyttes til Nærings- og handelsdepartementet, men ser i likhet med OECD ingen grunn til at den norske stat skal sitte med eierinteresser i Telenor, og det er viktig at en privatiseringsprosess kommer i gang, selv om fusjonen mellom Telenor og Telia kollapset. Vi er derfor tilfredse med at Telenor børsnoteres, og viser til at svenske Telia har bebudet salg av 25 pst. av sine aksjer før sommeren, og at den svenske stat har gitt grønt lys for utsalg av inntil 49 pst.

Vi vil vise til at Fremskrittspartiet allerede i Dokument nr. 8:56 for 1997-98 fremmet forslag om salg av Telenor-aksjer, og at statens eierrolle ble flyttet over til Nærings- og handelsdepartementet. Derfor er vi tilfredse med at dette nå går i orden ved at Telenor børsnoteres, og at Nærings- og handelsdepartementet overtar statens eierrolle i Telenor.

Fremskrittspartiet er usikker på utviklingen knyttet til UMTS, men mener at markedet vil styre denne med hensyn til hvilke standarder og terminaler som vil bli utviklet, markedets etterspørsel, tilbydernes tilbud og pris på tjenestene. Fremskrittspartiet viser til at det er innført avgifter for å disponere frekvenser tilhørende DCS 1800, og at den tidligere regjeringen foreslår at det også skal innføres en tilsvarende ordning for UMTS, samtidig som den tidligere regjeringen også vurderte om det skulle innføres en slik avgift ved fornyelsen av konsesjonene på GSM 900. Fremskrittspartiet mener at frekvensavgift kun er en fiskal særavgift som ikke fører med seg noen samfunnsøkonomisk gevinst, annet enn som ren inntekt til statskassen. Avgiften vil fungere som et etableringshinder for UMTS og vil forsinke en hurtig ny landsdekkende mobiltjeneste, samtidig som den er unødig fordyrende for tjenesteproduksjonen. Det kan ikke sannsynliggjøres at denne særskatten har noen produktivitetsfremmende effekt, og vi fremmer derfor følgende forslag:

«Frekvensavgiften fjernes på DCS 1800, og innføres ikke på GSM 900 og UMTS.»

Til slutt har vi en rettelse i innstillingen. Det gjelder for det første i forslaget, hvor «GSM 1800» skal være «DCS 1800», og likedan på side 9, andre spalte, der det tilsvarende står «GSM 1800». Det skal være «DCS 1800».

Med dette er feilen rettet opp, og forslaget er fremmet.

Presidenten: Det var oppklarende.

Representanten Stensaker har tatt opp det forslaget han refererte.

Rigmor Kofoed-Larsen (KrF): St.meld. nr. 24 for 1999-2000 tar opp viktige utfordringer og problemstillinger som er av stor betydning for den videre utvikling av markedet for mobilkommunikasjon i Norge. Telekommunikasjon blir en stadig viktigere del av samferdselspolitikken. At hele landet har kvalitativt gode teletjenester til lavest mulig pris, er en avgjørende forutsetning for sysselsetting og næringsutvikling. Særlig viktig er dette for distriktene, der et godt IKT-tilbud vil bidra til å redusere avstandsulempene.

Telekommunikasjon betyr stadig mer for folks hverdag. Norge har på operatør- og brukersiden ligget helt i forkant når det gjelder å ta i bruk mobilkommunikasjon. Som vi har hørt tidligere her, er i dag om lag 60 pst. av den norske befolkning brukere av mobiltelefon. Vi blir faktisk minnet om det med jevne mellomrom – ikke alltid like positivt. Et lite eksempel på det er når en eller annen mobiltelefon ringer her i stortingssalen, eller når en medpassasjer på toget har en svært privat, men likevel fullt hørbar telefonsamtale. Det har sine sider.

Telekommunikasjonsteknologien gir oss likevel mulighet til å være tilgjengelig. Det er brukerne og ikke teknologien som må få skylden for at ikke alle vet å sette grenser, men forstyrrer andre med ringesignaler og private telefonsamtaler.

Denne meldingen har to hovedtema. Det dreier seg om tilgang til eksisterende mobilnett, og det dreier seg om innføring av tredjegenerasjons system for mobilkommunikasjon. I tillegg varsles det i meldingen at Telenor nå har funnet sikre tekniske løsninger med tilstrekkelig kvalitet som gjør det mulig for Telenor å leie ut de faste linjene fra abonnent til endesentral, såkalt LLUB. Det er verdt å merke seg at det Telenor advarte departementet mot å innføre for kort tid siden, faktisk fant sin løsning da EU-kommisjonen satte krav i forbindelse med sammenslåingen av Telenor og Telia.

Så til meldingens første hovedtema – tilgang til det eksisterende mobilnettet, Telenors og NetComs GSM-nett. Dessverre har vi bare to selskaper som har egne mobilnett i Norge. Det er selvsagt ikke optimalt. Flere selskaper og økt konkurranse kunne antakelig bidratt til lavere priser og utvidet tjenestetilbud til forbrukerne. På den annen side er Norge et langstrakt land, og vi er heller ikke så veldig mange innbyggere. Det meste av landet har ikke grunnlag for utbygging av mange nett. Å bygge ut for stor kapasitet er kostbart og har miljøkonsekvenser, og den regningen vil også måtte sendes til forbrukerne.

For Kristelig Folkeparti er det viktigste et godt tilbud til forbruker – gode tjenester til rimelige priser i alle deler av landet. Et landsdekkende tilbud er viktigere for oss enn lavere pris i de mest attraktive delene av markedet. Det er grunnen til at vi velger å gå imot å pålegge selskapene som eier og har investert i dagens GSM-nett, å slippe til virtuelle operatører nå. Heller ikke Sverige og Danmark ser ut til å pålegge dette uten begrensninger, som det vel har vært sagt noe om her. Vi prioriterer å sikre de som investerer i et landsdekkende nett, et økonomisk incentiv til å investere. Hvis selskapene skal pålegges å slippe til andre på sine nett, vil dette skape usikkerhet med hensyn til avkastningen på de store investeringer disse selskapene har gjennomført.

Vi innser at konkurransen kunne vært sterkere, at økt konkurranse kunne gitt noe lavere priser og nye tjenester. Men det finnes en tredje konsesjon som Telia nå har fått beholde. Det vil derfor bli en tredje GSM-operatør som vil bryte det duopolet som noen hevder finnes på mobilsektoren. Det vil styrke konkurransen. Dernest vil det bli gitt fire konsesjoner på UMTS. Disse konsesjonærene vil også få rett til roaming på GSM-nettet, altså avtaler om bruk av hverandres nett. Dermed vil minst fire selskap kunne tilby egne tjenester på fritt grunnlag. Jeg vil også understreke at for Kristelig Folkeparti er ikke konkurranse et mål. Konkurranse er bare et virkemiddel. Det kan det av og til virke som om noen har glemt.

Så til innføring av tredje generasjons system for mobilkommunikasjon.

Utviklingen på telemarkedet går raskt. Den telefonen som var ny i går, er gammel i morgen. De mobiltelefonene vi representanter fortsatt bruker her, har allerede fått plass på telemuseum i Finland. Der har komiteen nettopp vært. Nye tjenester dukker opp i omtrent samme omfang som trafikk og kundemengde vokser. I takt med trafikken vokser også kravet til tjenestene. Det kreves kvalitet, det kreves lave priser, og det kreves økt kapasitet. Etter hvert som såkalt WAP-internett over mobiltelefon blir vanlig, kreves det overføringslinjer med bedre kvalitet. Og vi har vel ingen grunn til å tro at ikke utviklingen vil fortsette i samme tempo – minst. Nye ønsker vil oppstå. Mange vil ønske seg samme overføringskapasitet over mobilnettet som over faste linjer. Tredje generasjons mobilsystem vil gi økt kapasitet, og vi vil satse på samme standard i Norge som i Europa for øvrig, såkalt UMTS. Det er viktig at Norge kommer raskt i gang med utviklingen av UMTS. Dette har Stortinget understreket tidligere, slik representanten fra Høyre også nevnte. Det er derfor gledelig at Bondevik-regjeringen framskyndet denne tildelingsprosessen.

UMTS har vesentlig høyere kapasitet enn GSM-systemet, også i forhold til et oppgradert GSM-nett med økt kapasitet. Kapasiteten vil åpne for multimedietjenester der bilde, tekst, tale og video kan kombineres. Konsesjonene for utbygging av UMTS-nett vil bli tildelt etter anbudskonkurranse. Det vil bli lagt vekt på utbyggingshastighet og dekning. For Kristelig Folkeparti er begge deler viktig. Utbyggingshastighet er viktig for å sikre at også norske forbrukere får tilgang til gode teletjenester. Fra komiteens side har vi også presisert at vi ønsker krav til progresjon i utbyggingen gjennom konsesjonsperioden. Det vil sikre raskere utbygging. Men like viktig er det at vi på den måten kan forhindre at et selskap søker konsesjon på UMTS med den hensikt å ha konsesjonen i fem år og gjennom konsesjonen ha rett til roaming på dagens GSM-nett.

Den geografiske dekningen for UMTS er kanskje det vanskeligste spørsmålet i den saken vi behandler i dag. Vi har satt minimumskravet når det gjelder dekning, til at UMTS skal være utbygd i de seks største byene samt Bodø og Tromsø i løpet av fem år. Dersom utbyggingen begrenser seg til disse åtte byene, innebærer det at store deler av landet og store deler av befolkningen ikke vil få tilgang til dette nettet. Dersom UMTS blir en suksess, er det imidlertid ikke noe som forhindrer en bredere utbygging. Dagens GSM-nett er bygd ut med dekning langt utover de kravene som ble satt i konsesjonene, fordi selskapene faktisk har funnet det lønnsomt.

Konsesjonene skal tildeles etter anbudskonkurranse, og dekning skal være et av kriteriene for utvelgelse. Komiteens flertall holder åpent for at minimumskravet kan forsterkes, slik at det i utlysningen kan stilles krav om dekning utover de åtte byene. Forhåpentligvis vil vi også få flere enn fire konkurrenter, noe som vil gi konkurranse både når det gjelder utbyggingshastighet og dekningsgrad.

For de delene av landet som ikke får dekning av UMTS i første omgang, vil utviklingen av GSM-nettet kunne gi mange et bedre tilbud enn i dag. Et oppgradert GSM-nett kan etter hvert gi en overføringskapasitet mer enn ti ganger dagens nett, på linje med kapasiteten i modem som er vanlig i bruk ved overføring fra datamaskiner over faste telefonlinjer i dag.

Et flertall i komiteen åpner også for å vurdere tiltak som kan sikre bredere dekning for UMTS etter at konsesjonskravene er innfridd. Vi har allerede i dag et system der det offentlige kjøper tjenester, bl.a. ved offentlig kjøp av tjenester fra Posten Norge BA. I framtiden kan det bli like relevant å ta i bruk dette for teletjenester i områder der det ikke er grunnlag for utbygging på kommersiell basis.

Noen få ord om frekvenser: Frekvenser er en begrenset ressurs. De som får tildelt konsesjon, får tilgang til denne ressursen og blir gitt en mulighet til å tjene penger på forvaltningen av den. Derfor finner vi det rimelig å innføre en avgift for disponering av frekvenser.

Det vil være naturlig å se fastnett og mobilnett i sammenheng. Til sammen vil disse utgjøre bredbåndsnettet i Norge og bidra til å oppfylle den digitale allemannsretten som mange av oss er opptatt av.

Jorunn Ringstad (Sp): Innst. S. nr. 146 for 1999-2000 viser at sentrumsregjeringa har fått gjennomslag for innhaldet i meldinga om tilgang til mobilnettet og om innføring av tredje generasjons system for mobilkommunikasjon. Arbeidarpartiet, sentrumspartia og SV utgjer fleirtalet på vesentlege punkt i innstillinga.

Sentrumsregjeringa hadde som mål at Noreg skulle liggje heilt i front når det gjeld pris, kvalitet og evne til å ta i bruk nye teletenester. Desse måla har òg Stortinget slutta seg til i tidlegare debattar, bl.a. i debatten om St.meld. nr. 34 for 1998-99. Det totale prisnivået for mobiltenester i Noreg er jamt over lågt samanlikna med andre land. Sjølvsagt er det variasjonar dersom vi ser på dei enkelte elementa i kostnadene. Det at mobilmarknaden er prega av at to aktørar har følgt kvarandre når det gjeld tenestetilbod, abonnementsklassar og prisnivå, kan ha gjeve som resultat at enkelte av sluttbrukarprisane er for høge.

Eg er glad for at det er ein samla komite som strekar under IKT-sektoren sin verdi for den framtidige verdiskapinga. IKT vil vere av stor verdi for verksemdene og hushalda i framtida. IKT vil medverke sterkt til å redusere avstandskostnadene. Det er difor svært viktig at alle delar av landet får tilgang til desse tenestene og til mest mogleg lik pris – ja, eg vil seie til same pris.

Vi har ei forholdsvis god dekning av teletenester i landet i dag når vi tenkjer på prosentvis del av innbyggjarane. Sjølv om dekninga er over minstekrava i konsesjonane, er det verdt å merke seg at det framleis er store område som ikkje har dekning. Fleirtalet seier òg i komitemerknadene at det er ynskjeleg at dekningsgraden blir ytterlegare auka.

Eit viktig spørsmål i meldinga er om det skal vere påbod om at virtuelle operatørar skal få tilgang i mobilnettet. Eg er glad for at fleirtalet i komiteen ikkje vil opne for virtuelle operatørar. Sjølvsagt ser eg at f.eks. fleire aktørar kan vere med på å presse prisane ned. Men for meg har argumenta mot å påleggje opning for virtuelle operatørar vore sterkare enn argumenta for, som f.eks. at opning for virtuelle operatørar kan føre til at dei eksisterande og nye mobiloperatørane vil få reduserte investeringsmotiv. Påbod om opning for virtuelle operatørar kan gjere det mindre attraktivt å byggje ut nye mobilnett.

Tredje generasjons mobiltelefon, UMTS, vil opne for ei rekkje nye tenester, f.eks. kan bilete, tekst, tale og video kombinerast. I prinsippet inneber konseptet at brukarane skal ha tilgang til personleg kommunikasjon kvar som helst og når som helst.

Senterpartiet støttar meldinga om at det bør tildelast fire konsesjonar for UMTS i Noreg, og at det bør nyttast anbodskonkurranse. Vi støttar òg at dekning og utbyggingsfart bør vere viktige kriterium. Dersom det skal vere ein reell anbodskonkurranse som mange aktørar kan ta del i, bør ikkje inngangsterskelen vere for høg. Samtidig er det viktig å sikre at konsesjonskrava får eit omfang som blir eit viktig skritt mot målet om landsdekkjande nett. Eg er difor glad for at fleirtalet i komiteen har opna for at minimumskrava i utlysinga kan bli forsterka slik at det kan stillast krav om dekning utover dei åtte byane som forslaget i meldinga gjekk ut på. Etter mitt syn er det òg viktig at det, slik heile komiteen seier, blir lagt inn krav om progresjonsplan gjennom konsesjonsperioden, som er foreslått til fem år.

Med den utbygginga som vil kome som eit resultat av konsesjonstildelinga, vil store delar av landet ikkje få utbygging av eige UMTS-nett. Som komiteen har peika på, vil ei oppgradering av GSM-systemet vere eit viktig supplement i område utan UMTS-dekning. Nasjonal roaming i dei eksisterande GSM-netta vil difor vere eit tenleg middel for å gje best mogleg tenestetilgang. Men sjølv med oppgradering vil ikkje GSM-systemet kunne møte dei krava og forventningane brukarane og næringslivet vil ha til tenester over mobiltelefonen. Det er difor viktig å merke seg at fleirtalet meiner at departementet bør vurdere offentleg kjøp av tenester etter at aktørane har innfridd konsesjonskrava om utbygging.

Eg har merka meg at Framstegspartiet og Høgre meiner det er usikkert om det ut frå EØS-regelverket er tillate at staten kjøper UMTS-tenester der det ikkje er kommersielt lønsamt, og etter at aktørane har innfridd utbyggingskrava. Etter dei opplysningane eg sit inne med, skulle det vere fullt mogleg – og også innafor regelverket – å gjennomføre offentleg støtte til nettutbygging. Så vidt eg kjenner til, er det òg diskusjon om å gjennomføre slike ordningar i Sverige.

Inge Myrvoll (SV): Det er viktig å understreke at vi i Norge til tross for vanskelig geografi og liten og spredt befolkning, har vært i front hva angår utbygging og bruk av teletjenester, og at vi også har et lavt prisnivå. Dette ønsker vi skal fortsette. Jeg vil i likhet med representanten Gard Folkvord gi det gamle Televerket og senere Telenor honnør for innsatsen.

Vi er enige om målsettingene: at vi skal ha kvalitativt gode teletjenester til lavest mulig priser for hele landet. Men det kan sjølsagt ligge noen motsetninger mellom målsettingene, og virkemidlene kan bidra til å svekke noen målsettinger i forhold til andre.

Det ligger ikke minst en mulig konflikt mellom lavest mulig priser og det at det skal komme hele landet til gode. Den konflikten ligger ikke minst i spørsmålet om virtuelle operatørers pålagte tilgang til nettet. Det kan øke konkurransen, men samtidig fungere demotiverende for netteieres utbyggingslyst.

For SV er hele landets tilgang viktig. Derfor støtter vi ikke pålegg om tilgang. Derfor er vi også med på formuleringa fra flertallet om at sjøl om mobiloperatørene har oppfylt konsesjonskravene når det gjelder dekningsgrad, så er vi ikke tilfreds. Vi som ferdes en god del i distriktene, opplever altfor ofte å være utenom dekningsområdet. Det er ikke bare spørsmål om å være innafor dekningsområdet der man bor, men også der man ferdes. Det er noe av poenget med mobiltelefon.

Flere har jo nevnt at representantenes mobiltelefoner nå ligger på museum. Jeg vil advare litt mot teknologifanatisme. Jeg tror nok at veldig mange brukere, også stortingsrepresentanter, greier seg godt med en mobiltelefon som kan brukes til vanlig taletelefoni, og gjerne med en svartjeneste. Det er nemlig ikke slik at alle kommer til å kaste seg over det nyeste til enhver tid. Det har man ikke behov for.

Jeg er også fornøyd med at vi ser ut til å komme på hugget når det gjelder neste generasjons mobiltelefoni, UMTS. En tanke som imidlertid har slått meg, er at vi deler ut en begrenset ressurs, egentlig en naturressurs – i og med at det er knapphet på frekvens – uten å ta betalt for det.

Jeg ser at Telenor ute på verdensmarkedene må betale for å slippe til. Det er lagt ut tre GSM 1800 lisenser i Tyrkia – minsteprisen for å få en er 5,5 milliarder kr. Gang det med tre og det blir minst 16,5 milliarder kr. Det er mye penger det!

I Storbritannia kan det se ut til at staten håver inn mer enn 100 milliarder kr på lisenser, mens vi deler det ut gratis. Sjølsagt ser jeg poenget at brukerne vil måtte betale regninga. Men i ei tid hvor det er snakk om statlig innsats for å få hele landet på breibånd – store investeringer som vi ikke kan lite på at teleaktørene tar ansvar for – kunne bortauksjonering av konsesjoner vært en finansieringskilde.

Det er som regel slik i virkelighetens verden at ikke alle argumenter ligger i samme vektskål, så vi har ikke foreslått å gå inn for auksjonsprinsippet, men jeg ser også argumenter for det. Når vi ikke gjør det, er det viktig at vi i det minste legger som premiss at de aktørene som gir best tilbud om dekningsgrad og utbyggingshastighet stiller fremst i køen ved tildeling – av hensyn til å ta hele landet i bruk.

Ettersom vi i SV ikke har noen særmerknader, men inngår i ei flertallsinnstilling som flere andre allerede har begrunnet, ser jeg ingen grunn til å bruke opp hele taletida mi på å gjenta det andre har sagt. Jeg vil bare til slutt si at jeg har veldig sans for det representanten Ringstad sa om prispolitikk når det gjelder teletjenester.

May Brit Vihovde (V): Noreg er blant dei leiande landa når det gjeld telekommunikasjon.

Det er stor semje i Stortinget om at denne posisjonen må me leggja til rette for å halda på. At heile landet har kvalitativt gode teletenester til lågast mogeleg pris, er ein avgjerande føresetnad for sysselsetjing og næringsutvikling. For distrikta vil eit godt IKT-tilbod vera med på å redusera avstandsulempene. Det er viktig at rammevilkåra og dei løysingar ein kjem fram til, støttar opp under desse måla.

Når det gjeld tilgang til mobilnett for andre enn aktørane som er tildelt konsesjon for å etablera og driva slike nett, dreier saka i dag seg om om ein skal gi pålegg om tilgang. Dette er motivert ut frå ønsket om å få betre konkurranse.

I mobilnettet i dag er prisane på tenester blant dei lågaste i verda. Vi har i dag ei dekning på 94 pst. av innbyggjarane. Sjølv om konsesjonskrava er oppfylte, er det forholdsvis store område som framleis ikkje er dekte. Det er difor eit ønske at dekningsgraden blir ytterlegare auka.

Venstre ser fordelar med å påleggja netteigarane å sleppa til virtuelle operatørar. Men Venstre støttar Regjeringa sitt syn om at ein på det noverande tidspunktet ikkje skal påleggja slik tilgang, då dette kan gi dei eksisterande og nye mobiloperatørane redusert investeringsmotivasjon, og eventuelt gjera at utbygginga av neste generasjon mobilnett blir forseinka. Det har vore vanskeleg å finna gode modellar for kostnadsdeling mellom selskapa, dette er ikkje noko norsk fenomen. I andre europeiske land har ein òg venta med å gi denne tilgangen. Sjølv om både Danmark og Sverige no gjer lovendringar, er ikkje desse eintydige. I begge land seier ein at ein skal gi tilgang i den grad det er teknisk mogleg eller det er tilgjengeleg kapasitet. Dette kan likna meir på vidaresal av mobile tenester enn fri roaming.

Som kjent har begge mobilnetteigarane gitt tilgang for andre aktørar på nettet. Dette har betra tilbodet av mobile tenester. Venstre ønskjer ei utvikling som betrar og vidareutviklar det totale tenestetilbodet. Skulle ein med dagens rammevilkår ikkje få ei slik ønskt utvikling, må vi vurdere rammevilkåra på nytt.

Det er eit sterkt ønske om at den tredje konsesjonen for GSM 1800 nett som ikkje er utbygd, blir utbygd snarast. Dette vil òg vera med på å gi betre tenester og betre konkurranse.

Når det gjeld den andre saka, innføring av tredje generasjons system for mobilkommunikasjon i Noreg, er det stor semje i komiteen om at konsesjonane skal lysast ut straks, og at det bør fastsetjast konsesjonsplikt for dei som ønskjer å tilby denne tenesta. Sidan det er stor uvisse om korleis dei tekniske løysingane kjem til å bli, er det viktig at regelverket rundt konsesjonar er teknologinøytralt.

Det er framleis knytt stor uvisse til fleire viktige faktorar ved UMTS-utviklinga. Det er difor vanskeleg å stilla minimumskrav til dekning og utbyggingsfart i startfasen.

Komiteen har sett utbygging av tredjegenerasjonsnett i dei seks største byane – pluss Tromsø og Bodø – som minstekrav. Dette kan vera for lågt. Me meiner likevel dette er riktig, for gjennom anbodskonkurransen kan ein så bruka utbyggingstakt og -omfang som kriterium for tildeling av dei fire konsesjonane. Eit fleirtal går inn for at det blir lagt avgift på disponering av frekvensar. Det blir altså ikkje gratis.

Venstre meiner at ein anbodskonkurranse er den mest tenlege måten å tildela konsesjonar på. Dekningsgrad og utbyggingstakt vil då vera viktige kriterium for tildeling.

For at ein skal få best mogeleg nytte av dei samla netta, går Venstre inn for at dei som får konsesjon, også får tilgang til nasjonal roaming i dei eksisterande GSM-netta. Venstre ser det som viktig å knyta dette til ein forpliktande utbyggingsplan for UMTS-infrastruktur.

Statsråd Terje Moe Gustavsen: Norge framstår i dag som et av de mest avanserte telekommunikasjonsland i verden, med en moderne og godt utbygd infrastruktur og med et bredt tjenestetilbud av høy kvalitet og til lave priser. Sett på bakgrunn av våre naturgitte og befolkningsmessige begrensninger er utviklingen vi har hatt i denne sektoren imponerende.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologien spiller en stadig viktigere rolle i samfunns- og næringslivet. IKT framstår i dag som en av de viktigste kildene til nyskaping, effektivisering og omstrukturering i alle former for nærings- og forvaltningsvirksomhet. Mobilkommunikasjon har vært et av de sterkeste vekstområdene innenfor kommunikasjonsmarkedet. Utviklingen av mobilsektoren generelt og GSM spesielt kan være egnet til å illustrere hvordan ny teknologi kan bidra til økt verdiskaping og sysselsetting på nye områder.

Å sikre de telepolitiske hovedmål i en situasjon med åpen internasjonal konkurranse reiser ikke minst nye regulatoriske utfordringer, som vi møter eksempler på i den stortingsmeldingen som vi behandler i dag.

Det har i Norge vært bred oppslutning om den skrittvise liberaliseringen som munnet ut i at det fra 1. januar 1998 ble åpnet for konkurranse på alle områder i telemarkedet. Utviklingen av norsk telepolitikk har vært preget av en vilje til å finne balanserte og praktiske løsninger – og ikke ri prinsipper for prinsippenes skyld. Den stortingsmeldingen som nå ligger til behandling, er, slik jeg ser det, resultat av den samme innstillingen: at vi ønsker å sette langsiktige resultater i form av stadig bedre og billigere teletjenester til forbrukerne og virksomheter i hele landet i fokus.

Styring av telemarkedet sikres nå gjennom generelle regler og individuelle konsesjoner, som bl.a. har til oppgave å sikre husstander, bedrifter og offentlige virksomheter over hele landet et godt utvalg av teletjenester av høy kvalitet og til lavest mulig pris, og å legge til rette for virksom konkurranse. Andre viktige elementer er å sikre tilgang til begrensede ressurser på like vilkår, samt ivareta forbrukerrettigheter, personvern og grunnleggende krav til sikkerhet i telenettet.

Som nevnt innledningsvis gir Norges geografi, topografi, klima og befolkningsmønster oss i utgangspunktet høyere utbyggingskostnader enn land vi vanligvis sammenligner oss med. Likevel er Norge i dag et av landene med størst andel av befolkningen som har mobiltelefon. Sammenliknet med andre land har vi også et svært lavt prisnivå og et godt utvalg av teletjenester over hele landet. Denne utviklingen har funnet sted til tross for at det i Norge kun har vært to konkurrerende mobiloperatører med egne nett.

Fra enkelte hold er det pekt på at det ikke er tilstrekkelig grad av konkurranse i alle deler av det norske mobilmarkedet. Jeg er likevel ikke enig med Høyre og Fremskrittspartiet i deres karakteristikk av telemarkedet og den regulatoriske utviklingen. Jeg mener det er viktig at det anlegges et perspektiv som tar hensyn til utviklingen både på kort og lang sikt, og som ikke bare har som mål å oppnå kortsiktige kutt i priser og marginer.

Ved behandlingen av St.prp. nr. 70 for 1995-96, Om avvikling av resterende eneretter i telesektoren, gav Stortinget sin tilslutning til at det i mobilmarkedet også bør være åpent for mobiloperatører uten eget nett, såkalte tjenestetilbydere. På hvilken måte slike tjenestetilbydere skal få tilgang til de eksisterende mobilnettene er imidlertid et spørsmål der det er viktig å finne en løsning som gir den riktige balansen mellom økt konkurranse og tilstrekkelig motivasjon til investeringer i eksisterende og nye mobilnett. Det klare utgangspunktet fra Regjeringens side er at det er å foretrekke at avtaler på området inngås på kommersiell basis.

Slik Regjeringen ser det, er det ikke fornuftig å pålegge tilbydere med sterk markedsstilling å gi tilgang for såkalte virtuelle mobiloperatører – og det er med stor tilfredshet jeg merker meg den brede oppslutningen i Stortinget med hensyn til dette spørsmålet.

Dette innebærer imidlertid ikke noe hinder for at aktørene gjennom kommersielle forhandlinger kan komme fram til slike eller liknende løsninger. I den senere tid har nettopp aktørene på bakgrunn av kommersielle forhandlinger kommet fram til avtaler om videresalg. Mobiloperatører uten eget nett har inngått avtaler med de eksisterende mobiloperatørene om videresalg av deres produkter. Det er min klare holdning at reguleringstiltak kun bør settes inn der markedsmekanismene selv ikke finner tilstrekkelig gode løsninger.

Som kjent ble Telia i 1998 tildelt konsesjon for annen generasjons mobilsystem, DCS 1800. På grunn av usikkerhet knyttet til spørsmål om pålegg om tilgang for virtuelle mobiloperatører samt fusjonsarbeidet mellom Telenor og Telia innstilte Telia sin utbygging. Etter en helhetsvurdering har Samferdselsdepartementet nå vedtatt at Telia skal få beholde konsesjonen og i denne sammenheng gitt en forlengelse av utbyggingsfristene. Jeg har i mine vurderinger lagt vekt på å finne fram til løsninger som vil kunne bidra til oppfyllelse av overordnede telepolitiske mål. Det legges i denne sammenheng særskilt vekt på å få til en rask etablering av et tredje annen generasjons mobilnett i Norge samt å få inn en mobiloperatør som er egnet til å fremme konkurranse i det norske telemarkedet.

Jeg vil også få vurdert nærmere om det framover vil være tilstrekkelig tilgjengelige frekvenser for et eventuelt fjerde annen generasjons mobilkommunikasjonsnett i Norge.

Det er en nær sammenheng mellom tilgangsspørsmålet og situasjonen vi nå står overfor, nemlig utlysning av fire landsdekkende konsesjoner for et nytt tredje generasjons system for mobilkommunikasjon, såkalt 3G. Dette nye mobilsystemet vil åpne for en rekke nye, avanserte mobile teletjenester. Flere tjenester som tidligere bare kunne tilbys over det faste nettet, vil med det nye mobilsystemet kunne tilbys i det mobile nettet.

Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til flere viktige faktorer ved utviklingen av tredje generasjons mobilsystem. I tillegg er det betydelige kostnader som er forbundet med å bygge ut slikt nett i Norge. Dette gjør at det i første fase ikke er realistisk å forvente utbygging utenfor byliknende områder. Det er derfor en viktig balansegang mellom tilgjengeligheten av disse tjenestene og prisen på tjenestene.

Anbudskonkurranse vil være en egnet tildelingsmekanisme for 3G i Norge. Dekning og utbyggingshastighet vil være viktige utvelgelseskriterier i anbudskonkurransen, men ikke de eneste.

I konsesjonsutlysningen vil det bli stilt krav om at det innen fem år minimum er bygd ut et 3G-nett i Stor-Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Drammen, Kristiansand, Tromsø og Bodø. I tillegg vil dekning og utbyggingshastighet være viktige utvelgelseskriterier i anbudskonkurransen, slik at det i konsesjonene kan stilles krav om dekning utover minimumskravet dersom tilbyderne har tilbudt større dekning i sine konsesjonssøknader.

For at myndighetene skal kunne sikre at aktørene har en tilfredsstillende oppfyllelse av konsesjonsvilkårene, vil det bli stilt krav om gradvis utbygging, dvs. at konsesjonærene kontrolleres underveis i utbyggingsprosessen.

Dersom det er ønskelig med en dekning av tredje generasjons mobilkommunikasjonstjenester utover de krav som fastsettes i konsesjonen, og utover det som er kommersielt lønnsomt, vil Regjeringen vurdere offentlig kjøp av 3G-tjenester i ulønnsomme områder. Offentlig kjøp av 3G-tjenester etter at en kommersiell utbygging har funnet sted, vil trolig ikke vri eller true med å vri konkurransen på området for 3G-tjenester. Dette må imidlertid vurderes nærmere på det aktuelle tidspunktet, slik at eventuelt offentlig kjøp av 3G-tjenster er i tråd med EØS-regelverket. Regjeringen vil informere Stortinget på en egnet måte om sine vurderinger av eventuelle offentlige kjøp.

Jeg mener at bruk av anbudskonkurranse hvor dekning og utbyggingshastighet er viktige utvelgelseskriterier, samt muligheten for offentlig kjøp av tjenester i ulønnsomme områder, er en egnet framgangsmåte for å oppnå en forsvarlig og størst mulig utbredelse av tredje generasjons mobilkommunikasjonstjenester.

For å oppnå like konkurransevilkår mellom innehavere av 3G-konsesjoner som ikke har egne nett fra før, og de som har eksisterende annen generasjons mobilnett, vil det være riktig og viktig at tilbydere av tredje generasjons mobilsystem får tilgang til annen generasjons mobilsystem gjennom nasjonal roaming. Dette vil kunne bidra til en mer effektiv konkurranse. Ved at det stilles krav til gradvis utbygging i konsesjonene, vil myndighetene likevel kunne forsikre seg om at 3G-operatørene bygger eget nett og ikke bare benytter seg av de eksisterende GSM-nettene.

Når det gjelder den generelle framføringsretten, vil den bli opprettholdt. Den spesielle delegerte framføringsretten vil imidlertid bli vurdert med hensyn til å oppfylle krav til likeverd og ikke-diskriminering, og en eventuell opphevelse vil omfatte alle aktører.

Nå som et bredt flertall i Stortinget har gitt sin tilslutning til Regjeringens forslag til rammevilkår for tredje generasjons mobilsystem, vil det være en høyt prioritert oppgave i Samferdselsdepartementet å få lyst ut og tildelt disse mobilkonsesjonene. Vi tar sikte på at utlysning kan skje allerede i løpet av mai måned.

Regjeringen legger stor vekt på at det skal føres en langsiktig og forutsigbar politikk på teleområdet. Jeg vil også framheve at vi i nasjonal regulering har lagt stor vekt på å få til en teknologinøytral regulering – der det har vært mulig, har vi på enkelte punkter, særlig mobil, gått lenger enn de fleste andre land. Den teknologiske og markedsmessige utviklingen gjør imidlertid at det er nødvendig med en jevnlig gjennomgang av regelverket med tanke på justeringer.

I EU er man i gang med den såkalte «1999 Review», dvs. en totalgjennomgang av regelverket i telesektoren med sikte på å tilpasse dette til framtidens teknologi og markedsutvikling. Vi vil fortsatt følge aktivt med i denne prosessen og også forsøke å påvirke regelverket til mest mulig å ta hensyn til norske forhold. Sammen med våre erfaringer med regelverket så langt og de forhold både flertallet og mindretallet har pekt på, vil dette danne grunnlaget for vår egen gjennomgang av regelverket.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr, 5.

(Votering, se side 2825)