Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Annelise Høegh til sosialministeren, vil bli besvart av helseministeren på vegne av sosialministeren, som er bortreist.

Annelise Høegh (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til sosial- og helseministeren, kan jeg kanskje kalle det:

«Det stilles ikke krav til kunnskaper i norsk for utenlandske leger fra EØS-området, men alle som har bevilling for skjenking av alkohol må gjennom en skriftlig prøve på norsk for å vise at de forstår loven. I Brandbu risikerer en kurder som har bodd 14 år i Norge og drevet restaurant i to år, å måtte stenge fordi han ikke får ta prøven muntlig eller bruke tolk.

Vil statsråden vurdere muligheten for muntlig prøve eller bruk av tolk?»

Statsråd Tore Tønne: Etter alkoholloven skal de som har ansvar for at salg og skjenking av alkohol foregår i samsvar med loven, dokumentere nødvendige kunnskaper om alkoholloven gjennom å avlegge en prøve. Denne prøven forutsetter ikke omfattende norskkunnskaper. Det er snakk om en såkalt flervalgsprøve, dvs. at kandidaten krysser av på et skjema ved antatt rett svar, uten å måtte utforme egne skriftlige svar. Det er adgang til å bruke fremmedspråklige ordbøker.

I forbindelse med innføring av kunnskapsprøven ble det vurdert om det skulle være adgang til å bruke tolk. Konklusjonen ble at man ikke ville åpne for det. Ved avgjørelsen ble det lagt vekt på at de ansvarlige bør kunne kommunisere med gjester, kunder, leverandører, ansatte og kontrollmyndigheter. Dette betyr at de må ha et minimum av norskkunnskaper. I denne situasjonen skulle muntlig prøve eller bruk av tolk være unødvendig. En slik ordning ville også kunne påføre kommunene betydelig merarbeid med prøveavleggingen og gjøre ordningen mer kostbar og ineffektiv.

På denne bakgrunn kan jeg ikke se at det er aktuelt å vurdere spørsmålet om bruk av tolk på nytt. Det samme vil gjelde spørsmålet om mulighetene for muntlig prøve.

Annelise Høegh (H): Jeg må si jeg er forbauset og skuffet over at den nye regjeringen legger seg på en så lite fleksibel linje i forhold til det denne konkrete saken dreier seg om, nemlig å gi innvandrere og flyktninger muligheter til å integreres i det norske samfunnet ved at de faktisk er sysselsatt.

Her er det altså snakk om en kar som har bodd i Norge i 14 år, som snakker norsk, men som ikke behersker norsk skriftlig. Derfor er det ikke riktig som det hevdes her, at et minimum av norskkunnskaper skulle bety at det var uvesentlig om prøven var skriftlig eller muntlig. Det har dessverre denne karen dokumentert to ganger; han behersker ikke norsk skriftlig.

Det er heller ikke korrekt når statsråden sier at det etter alkoholloven skal dokumenteres kunnskaper gjennom å avlegge en prøve. Det står ikke et ord om dette i alkoholloven, men det står sikkert i forskriftene. Fra Stortingets side har det viktigste vært at man kan dokumentere kjennskap til loven – det burde være selvsagt. Men vi har ikke stilt noe krav om muntlig prøve.

Jeg må igjen be statsråden om å vurdere dette forholdet. Her er det en innvandrer som altså ikke behersker det skriftlige, men som behersker det muntlige.

Statsråd Tore Tønne: Ifølge alkoholloven skal de som har ansvaret for at salg og skjenking av alkohol foregår i samsvar med loven, dokumentere nødvendige kunnskaper om loven. Ved en vurdering av dette har man da kommet til at den dokumentasjonen burde skje gjennom å avlegge en prøve, slik jeg har redegjort for.

De hensyn som representanten Høegh her peker på, har vært fremme når man har vurdert hvordan dette skulle gjennomføres, også hensynet til merarbeid og andre problemer for kommunene dersom man skulle valgt en annen løsning i den retning hun foreslår. Og det er etter en avveining mellom disse forskjellige hensynene at konklusjonen er blitt som den er blitt.

Annelise Høegh (H): Nå stiller man faktisk gjennom dette skriftlige prøvekravet, som ikke er lovfestet, et strengere krav til dem som skal få bevilling for å skjenke alkohol, enn man gjør til leger fra EØS-området, som ikke stilles overfor skriftlige krav om å dokumentere kunnskap om norsk helselovgivning. Jeg er også kjent med at man for å ta førerprøven får lov til å ha med tolk, så jeg har vondt for å forstå hvorfor departementet inntar denne negative holdningen.

Det kan godt tenkes at man hadde de beste grunner for å gjøre dette da man laget forskriftene – for det må altså være i forskriftene dette står. Men når man nå får et ganske grovt eksempel på en innvandrer som faktisk har greid å skaffe seg sin egen arbeidsplass, som driver til kommunens tilfredshet, der kommunen selv uttrykker forbauselse over at det faktisk må en skriftlig prøve til – han har full støtte i kommunen – syns jeg at departementet og helseministeren, uansett hvor ny han er, burde stille seg åpen til å revurdere saken. Det må være det minste vi må kunne forlange.

Statsråd Tore Tønne: Jeg kan ikke gi meg inn på en vurdering av de hensyn som ligger til grunn for bestemmelser som gjelder leger fra EØS-området, annet enn at det, så vidt jeg forstår, også der er et krav til arbeidsgiver om å se til at de tilfredsstiller de språklige ferdigheter som deres yrkesutøvelse krever.

For øvrig tar jeg imot det råd som jeg fikk fra representanten, om å se nærmere på den konkrete saken. Det skal jeg selvfølgelig gjøre. Jeg vil samtidig si at dette jo ikke er uttrykk for noen generell negativ holdning til dem som er i en slik situasjon som her er beskrevet.