Karin Andersen (SV): Jeg vil få stille følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

«I Norge er det få sosiale utleieboliger. De fleste er i kommunalt eie. Gjennom åra har mange av disse boligene blitt nedbetalt, delvis av subsidierte lån/tilskudd fra Husbanken, og med den enkelte leietakers trygd, sosialhjelp og bostøtte. Nå selges eller leies slike boliger ut til markedspris.

Er statsråden enig i at det må lages regler som sikrer at beholdningen av sosiale boliger ikke synker, og at statlige penger til sosial boligbygging sikrer varige botilbud til unge og vanskeligstilte?»

Statsråd Sylvia Brustad: I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 49 for 1997-98 – som representanten Andersen kjenner godt – Om boligetablering for unge og vanskeligstilte, jf. også innstillingen som kom fra flertallet i kommunalkomiteen, var det bred enighet om at det var for få boligløsninger for dem som har problemer på boligmarkedet.

Jeg er helt enig i at vi må jobbe for å øke tilbudet av slike boliger, og det ønsker Regjeringen å bidra til gjennom en konkret opptrappingsplan der både staten, kommunene, boligbyggelagene og andre som har interesse av å bidra her, må spille på lag for i fellesskap å få til noe. Én forutsetning er utarbeidelse av lokale handlingsplaner for at vi skal få det til. Det er helt avgjørende at kommunene fører et aktivt og godt boligpolitisk arbeid, med hensyn til både å dokumentere behovene i de enkelte kommuner og også å komme med forslag til hva som kan gjøres. På den bakgrunn er det at staten bør stille opp med lån og tilskudd for å øke tilbudene der behovene er aller størst. Jeg mener at dette er en riktig vei å gå for at vi på sikt kan få et boligtilbud som er tilpasset de utfordringene vi faktisk står overfor. Her tror jeg også det er viktig at vi greier å få fram de gode eksemplene i de kommuner der en har lyktes, som også andre kommuner kan ta lærdom av.

Når Husbanken gir tilskudd til utleieboliger, er det en forutsetning at tilskuddet blir i prosjektet. Tilskuddet avskrives med 10 pst. over en tiårsperiode. Disponeres boligen i strid med de gjeldende forskrifter og retningslinjer, kreves tilskuddet tilbakebetalt. Det er likevel slik at en ikke må legge unødige hindringer i veien for en effektiv og god utnyttelse av boligmassen, også med hensyn til lokalisering. Dette forutsetter at kommunen må ha anledning til å kjøpe og selge boliger. Men etter min vurdering er det viktig at en får en god spredning av den kommunale boligmassen rettet mot ulike vanskeligstilte grupper, og derigjennom unngå segregasjon.

For at kommunene skal stimuleres til økt innsats, må dette også følges opp med statlige midler i form av lån og tilskudd, og kommunene må sjøl legge til rette for en god forvaltning av boligmassen, både gjennom administrering, leiefastsetting og kjøp og salg. Langs denne veien tror jeg at vi i sum etter hvert greier å få til et bedre tilbud for disse gruppene. Men for å få det til, må vi ha en nasjonal dugnad der også staten, kommunene og boligbyggelagene spiller på lag for å få til noe som forplikter, og som haster ganske mye.

Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret, men jeg er litt usikker på hva statsråden egentlig mente om spørsmålet som ble stilt, nemlig: Trenger vi nye mekanismer som sikrer at offentlige tilskudd som blir gitt for å øke beholdningen av sosiale boliger, blir i boligene, slik at de ikke blir en slags egenkapital for f.eks. en kommune som ønsker å opptre nærmest som hushai? 10 pst. over ti år, som Husbanken har som grense, er jo ganske kort tid. Problemet er at vi har veldig få sosiale utleieboliger. Hvis vi ikke sørger for en lengre tidsbegrensning på dette, vil man kunne pøse inn statlige midler uten at antall sosiale utleieboliger øker. At vi trenger å øke dem, tror jeg at Arbeiderpartiet og SV er enige om. Så da er spørsmålet: Trenger vi noen nye mekanismer for å sikre disse pengene bedre enn i dag?

Statsråd Sylvia Brustad: Ja, det kan godt hende at vi trenger nye mekanismer. Jeg vil signalisere, som jeg også prøvde å gjøre i det forrige svaret mitt, at vi har en åpen holdning til hva som skal til for at vi skal nå det felles mål vi har, nemlig å greie å få bygd flere og tatt i bruk de eksisterende lokaler vi har i større grad, nettopp for unge og vanskeligstilte. Så jeg vil ikke utelukke at vi trenger nye virkemidler og nye mekanismer på noen områder, slik representanten Andersen sa, uten at jeg her og nå kan gå konkret god for enkeltting. Men dette skal vi gå gjennom, og vi skal sørge for at det skjer fort. Jeg har notert meg de synspunkter som representanten har nettopp på dette punktet.

Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret, og takker for at statsråden er åpen for å se om det kanskje trengs noen nye mekanismer.

Det er ingen hemmelighet at utgangspunktet for spørsmålet er situasjonen i Oslo. Oslo kommune eier en stor andel av de sosiale utleieboliger. At de selger unna, og at de også legger seg på en prispolitikk som gjør at de nå nærmer seg både gjengs leie og markedsleie, betyr at den innsatsfaktoren vi har for å avhjelpe folks boligbehov, egentlig ikke blir virkningsfull i det hele tatt. Jeg ser at noen ønsker seg ordninger med økt bostøtte enten på kommunalt nivå eller – sikkert helst – på statlig nivå. Det ville jo bare være en rein driftsutgift og ville ikke sørge for at antall boliger øker.

Ser statsråden for seg at man kan ta et initiativ til et møte f.eks. med Oslo kommune for å drøfte disse problemstillingene, slik at man kan få et bedre grep om situasjonen raskt?

Statsråd Sylvia Brustad: Regjeringa legger opp til å ha en dialog med kommunene. Jeg tror det er den eneste veien å gå for å greie å nå det felles mål som vi har.

Jeg er selvfølgelig kjent med at spesielt situasjonen i Oslo er ganske utfordrende, for å bruke det uttrykket, og det vil være naturlig i den prosessen vi nå for så vidt har startet for å prøve å tilrettelegge for flere boliger, å ha et møte bl.a. med Oslo kommune, som er den største byen, og der det også er størst utfordringer. Vi vil ha en dialog med alle kommuner i utgangspunktet, men det er ingen tvil om at det er i dette område utfordringene er størst. Det vil selvfølgelig være naturlig også etter den arbeidsplanen vi har lagt opp, at vi etter hvert tar et møte med Oslo kommune om hva vi i fellesskap kan gjøre for å bidra til å få gjort noe med den til dels prekære situasjonen som er i deler av Oslo.

Presidenten: Spørsmålet 9 vil bli behandlet senere.