Presidenten: Dette spørsmål, fra representanten Ivar Kristiansen til sosialministeren, vil bli besvart av arbeids- og administrasjonsministeren som rette vedkommende.

Ivar Kristiansen (H): Jeg har fremmet følgende spørsmål til sosialministeren:

«Bopro, et selskap som er heleid av Bodø kommune, tilbyr sine utviklingshemmede ansatte 10 kroner pr. time. Dette er etter min og manges mening en helt uverdig honorering, som på ingen måte bidrar til å gjøre hverdagen mer verdig og selvstendig for utviklingshemmede.

Fins det ingen offentlig standard for betaling av ansatte i slike tilfeller, og hvis ikke, hva vil statsråden gjøre for å rette opp slike uverdige forhold?»

Statsråd Jørgen Kosmo: Selskapet representanten Ivar Kristiansen henviser til i spørsmålet, er et arbeidsmarkedstiltak og tilhører derfor arbeids- og administrasjonsministerens ansvarsfelt.

Bedriften er et arbeidssamvirketiltak i offentlig virksomhet, en ASVO-bedrift. Dette er et tiltak som gir varig sysselsetting til yrkeshemmede som ikke uten videre kan formidles til ordinært arbeid eller nyttiggjøre seg andre arbeidstilbud. Målgruppen er personer som har fått innvilget eller har rettigheter til uførepensjon eller andre trygdeytelser.

Staten yter støtte til ASVO-bedriftene pr. tiltaksplass. Det statlige driftstilskuddet er i år 84 300 kr. I tillegg mottar arbeidssamvirketiltakene også kommunal støtte. I gjennomsnitt svarer den kommunale støtten til om lag 1/3 av det staten bidrar med. Det offentlige tilskuddet til bedriftene er derfor betydelig.

Gjennom arbeidsmarkedsmyndighetenes retningslinjer for tiltaket er det bestemt at eventuelt overskudd skal forbli i bedriften og nyttes til tiltak som kan forbedre arbeidssituasjonen for de yrkeshemmede eller brukes til ulike velferdstiltak.

Arbeidssamvirketiltakene er dermed basert på at ytelsen til den enkelte i hovedsak utgjøres av uførepensjonen. Det er viktig å være oppmerksom på det. Deltakerene mottar ikke ordinær lønn fra bedriften, men kan få utbetalt en økonomisk godtgjøring eller bonus. Dette er en bonus som bestemmes ut fra verdiskaping i selskapet. Størrelsen på bonusen avtales mellom tillitsvalgte for de yrkeshemmede og bedriftens ledelse. Arbeidsmarkedsmyndighetene griper ikke inn i dette forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

Jeg ser heller ingen grunn til at vi skulle be arbeidsmarkedsmyndighetene gripe inn på dette området. Arbeidssamvirketiltakene har i dag en viktig sosial funksjon for de som jobber der. Skulle kravene til produktiv innsats og inntjening øke, vil det kunne fortrenge de svakeste tiltaksdeltakerne.

Ivar Kristiansen (H): Jeg takker statsråden for svaret.

Det statsråden egentlig sier, er at han ikke er villig til å gjennomgå et regelverk som fortoner seg meget stivbeint. Og han sier også at han ikke er villig til å gå gjennom et system som ikke honorerer utviklingshemmede for den jobben de faktisk gjør. Dette er ikke med på å skape den nødvendige selvrespekt som følger av det åkunne leve i større grad av egen inntekt, som også denne befolkningsgruppen har krav på.

Da har jeg lyst til å spørre statsråden om han ikke i det minste kan vurdere å se på en overføring – i dette tilfellet til Bodø kommune – av en del av trygdemidlene, sånn at en større andel av den inntekt som den enkelte utviklingshemmede har, i dette tilfellet ved egen jobb, framgå som lønn og en mindre andel som trygd.

Statsråd Jørgen Kosmo: Jeg er opptatt av å se på alle regler som kan virke stivbente og upraktiske, og gi styrene og ledelsen i de enkelte tiltak størst mulig anledning til å foreta de rette valgene.

Men her er jo ikke regelverket stivbent! Vi gir et statstilskudd, og så bidrar kommunene i tillegg. Så sier vi at dette er det grunnlaget dere har å drive på. Og det de som er ansatt der skal ha som garantert inntekt, er det de normalt ville fått i uførepensjon. Og hvis dere greier å få til en verdiskaping i bedriften, så må dere fordele denne verdiskapingen på de ansatte i bedriften, enten som lønn eller som andre velferdstiltak.

Så det blir på mange måter bedriften selv som avgjør dette. Jeg må si at vi kan ikke gå inn og stille helt andre produktivitetskrav enn det ser ut til at de er i stand til å gjennomføre. Derfor kan jeg ikke se at regelverket er til hinder for denne praksisen vi har i dag.

Ivar Kristiansen (H): Jeg tror statsråden må ta seg en tenkepause i garderoben sammen med sine kollegaer, for dette er ikke et spørsmål om produktivitet. Det finnes på alle andre områder i arbeidslivet standarder som skal følges og som blir fulgt. Blir de ikke fulgt, vet vi at det er et tilstrekkelig apparat som sørger for at lover og regler som gjelder i ansatteforhold, blir overholdt.

Mitt poeng er at dette er en lite verdig situasjon både for den ansatte og for resten av denne søkkrike nasjonen, når vi ser at vi har utstyrt utviklingshemmede rundt omkring med et lønnssystem hvor de i enkelte tilfeller ikke engang klarer å dekke sine reisekostnader til og fra jobb. Så dette er ikke et spørsmål om å plusse på en sum, økte offentlige utgifter, men kanskje om en fordeling som gjør at vi kan se på også denne gruppen med litt andre øyne enn man har vært villig til hittil.

Statsråd Jørgen Kosmo: Ja, jeg kan godt gå i garderoben og sitte der en stund, men det er ikke sikkert at jeg kommer til noe annet resultat.

Selvsagt skal vi diskutere, og det skal fortløpende vurderes, om det tilskuddet som gis gjennom arbeidsmarkedsetaten på godt og vel 84 000 kr, er stort nok, om det gir bedriften den muligheten som de trenger å ha for å kunne tilby de ansatte – og jeg understreker de ansatte - de valgmuligheter de må ha for å kunne fungere som mennesker i samfunnet. Det skal vi gjerne diskutere. Men å overføre denne delen av arbeidsmarkedstiltakene på 84 000 kr til kommunene – som representanten foreslo – kan jeg ikke se vil løse noe som helst slags problem. Men selvsagt skal vi fortløpende vurdere størrelsen på den summen som hver enkelt tiltaksplass skal ha.

Presidenten: Vi går tilbake til spørsmål 6.