Torbjørn Andersen (Frp): Jeg skal få stille følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

«Norsk kommunesektor er preget av rigide kommunale monopoler. Den kommunale etatsstrukturen er lite tidsmessig, og er i sin nåværende form lite egnet for omstillingsarbeid og effektiviseringstiltak. De fleste tjenesteytende kommunale etater bør derfor omorganiseres og fristilles for så å kunne bli eksponert for konkurranse på pris og kvalitet fra private tilbydere.

Er økt konkurranseeksponering en omstillingsstrategi som er aktuell å anvende i Regjeringens varslede arbeid med fornyelse av den offentlige sektor?»

Statsråd Sylvia Brustad: Arbeidet med fornyelse av offentlig sektor har bl.a. som mål å skape et bedre samsvar mellom innbyggernes behov og ønsker og det offentliges produksjon av velferdstjenester, som gjør at folk er fornøyd med det offentlige. Det handler i bunn og grunn om å være enda flinkere til å sette brukerne eller innbyggerne i sentrum.

For Regjeringa er utgangspunktet at vi må ha en sterk offentlig sektor for å sikre rettferdig fordeling og for å kunne ha mest mulig likeverdige tjenestetilbud. Men det betyr selvfølgelig ikke at kommunene skal utføre absolutt alle oppgaver sjøl, noe de heller ikke gjør i dag. Kommunene er forskjellige både i areal, befolkningsstruktur og infrastruktur og må derfor i stor grad sjøl få bestemme hvordan tjenesteproduksjonen skal organiseres. For Regjeringa er det likevel viktig å understreke at kommunene ikke bør overlate styring av og kontroll over velferdstjenestene til andre. Omfang og utforming av det offentlige tjenestetilbudet er og skal være de folkevalgtes ansvar.

Konkurranseeksponering, som representanten Andersen er opptatt av, er ikke Regjeringas fremste våpen – for å si det mildt – i kampen for å modernisere offentlig sektor, og i særdeleshet ikke når vi snakker om grunnleggende velferdstjenester, f.eks. innenfor områder som eldre og helse. Kommunene må til enhver tid omstille seg og utvikle seg for å kunne levere det ønskede tjenestetilbudet til brukerne, og med den kvalitet som forventes. Regjeringas prinsipielle holdning i forhold til konkurranseutsetting er at det viktigste verktøyet for å utføre en best mulig og kostnadseffektiv tjenesteproduksjon ikke er konkurranseutsetting og privatisering, men heller i større grad satsing på egne ansatte gjennom motivasjon, skolering, tillit og gode rammebetingelser. Vi tror også at en helt nødvendig modernisering av offentlig sektor vil være et bidrag til å hindre omfattende privatisering.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret, men jeg vil jo påstå at svaret ikke stod seg særlig godt i forhold til den fornyelsen av offentlig sektor som den nye regjeringen så ambisiøst har satt på dagsordenen.

Norske kommuner har i mange år jobbet med omstilling nettopp for å oppnå økt effektivitet. Men har de egentlig lyktes i det, når vi ser på dagens rekordstore underskudd på 10-12 milliarder kr? For tilnærmet alt av kommunalt omstillingsarbeid har hele tiden måttet skje innenfor den snevre rammen av etats- og monopolsystemet. Innenfor dette monopolsystemet har det altså vært lettere å arbeide for å skaffe flere overføringer fra staten fremfor å se på hvordan kommunene selv kan spare penger. Monopolsystemet har i realiteten gjort det umulig å utfordre den kommunale tjenesteproduksjonen på pris- og kvalitetskriterier. Jeg vil derfor be statsråden bekrefte at hun iallfall ikke har de samme, la meg si, fastlåste oppfatningene om å beskytte de bestående kommunale monopolsystemer som f.eks. Norsk Kommuneforbund så uforsonlig har.

Statsråd Sylvia Brustad: Regjeringa mener ikke at alt skal være som det er, heller ikke i kommunesektoren eller i den offentlige sektor generelt. Det er nettopp derfor en av hovedpilarene i den regjeringserklæringa som statsministeren orienterte om fra denne talerstolen, var at vi er helt nødt til å modernisere eller fornye den offentlige sektoren.

Det er riktig at en del kommuner har jobbet med dette lenge, med litt varierende resultater. Men mange har oppnådd noe. Det er likevel helt klart at det her fortsatt er en vei å gå. Og det som er viktig, er at vi i alt vi foretar oss, er flinkere til å sette brukerne våre i sentrum i forhold til de ønsker og krav som er der, og det er klart at hvis vi ikke makter det, vil det bety omfattende privatisering også på sentrale områder.

Regjeringa er også opptatt av at vi må få mindre byråkrati og mindre kontroll, og at vi i stedet må bruke mer folk og mer ressurser i direkte tjenestetilbud til folk. Der er vi allerede i gang med en gjennomgang, og det vil vi selvfølgelig følge opp på alle områder.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Modernisering av offentlig og først og fremst kommunal sektor er en stor oppgave å ta fatt på, spesielt her i Norge hvor vi har ventet altfor lenge med å utfordre den offentlige tjenesteproduksjonen med konkurranse. Innenfor rammen av denne monopolinstitusjonen har altså den offentlige tjenesteproduksjonen fått leve sitt eget liv som en skjermet virksomhet, og det er neppe mulig å snakke om en modernisering uten å trekke inn elementer av mer marked og økt konkurranse. Etter mitt syn er det nærmest illusorisk å snakke om modernisering av offentlig sektor uten samtidig å trekke inn mer markedsstyring og konkurransetilpasning. Konkurranse må inn med stor tyngde i offentlig sektor. For statsråden mener vel ikke at den strenge konkurranselovgivningen som gjelder for privat sektor, har skadet privat sektor? Er det da slik at nesten all tjenesteyting som offentlig sektor utfører, også utmerket godt kunne utføres av private?

Statsråd Sylvia Brustad: Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet skiller lag når det gjelder tro på at markedet skal løse det meste, og i særdeleshet gjelder det det vi i Arbeiderpartiet mener er de grunnleggende velferdstjenester. Det dreier seg f.eks. om skole, helse og eldre, for å ta noen eksempler. Vi er opptatt av at alle, uansett hvor man bor, hvor rik man er, hvor gammel man er, osv., skal ha lik tilgang til grunnleggende velferdstjenester. Da tror ikke vi at det er rendyrket markedstenkning som gir svar på de utfordringene. Når vi setter modernisering av offentlig sektor på dagsordenen, er det i erkjennelse av at det er en del som må endres i offentlig sektor for at våre innbyggere skal bli mer fornøyd. La meg bruke bare ett lite eksempel, for tida er knapp. Når en lang rekke mennesker opplever – og med rette reagerer på – at de må gå fra det ene offentlige kontoret til det andre, f.eks. arbeids-, sosial- og trygdekontor, og fortelle livshistoria si på nytt og på nytt, er det et veldig godt eksempel på at sånn kan vi ikke ha det. De dette gjelder, må som hovedregel kunne gå til én person og én dør. Det er den type ting vi ønsker å gjøre noe med.