Dag Danielsen (Frp): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til statsråden:

«Oslo kommune bruker ca. 1 mrd. kroner i året på tiltak for rusmiddelmisbrukere. Oslo har ca. 12 pst. av landets befolkning, men ca. 50 pst. av landets rusmiddelmisbrukere. Dette fordi rusmiddelmisbrukere fra hele landet kommer til Oslo. Hjemkommunene overlater problemene til Oslo og slipper utgiftene. Dette kompenseres i dag ikke av staten.

Hva vil statsråden gjøre for å rette opp denne skjevheten, slik at Oslo får akseptabel refusjon for kostnadene og kan opprettholde et akseptabelt tilbud for rusmiddelmisbrukerne?»

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Anslag foretatt av Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning tyder på at i underkant av halvparten av de sprøytebrukende heroinmisbrukerne er hjemmehørende i Oslo, mens to tredeler er bosatt på det sentrale Østlandet – inkludert Oslo. Det synes derfor i første rekke å være misbrukere fra de sentrale østlandskommunene som trekker inn til og oppholder seg i misbruksmiljøene i hovedstaden. En del må antas å være reelt bostedsløse og kan følgelig lett bli værende i disse miljøene.

Det er etter sosialtjenesteloven § 10-1 oppholdskommunen som skal yte tjenester etter loven til alle som oppholder seg i kommunen. Hva slags hjelp oppholdskommunen er forpliktet til å gi, må vurderes ut fra den situasjonen søkeren er i. Den fulle forpliktelsen etter loven vil være aktuell ved fast opphold. Ved midlertidige og kortvarige opphold kan det være aktuelt å gi akutt nødhjelp. Ved vurderingen av hvilke tiltak som er nødvendige, kan det tas hensyn til eventuelle tilbud i andre kommuner. Det er ikke etter loven refusjonsplikt for utgifter mellom kommunene, hvilket innebærer samsvar mellom kommunenes ansvar for å yte tjenester og det økonomiske ansvaret for disse. Det finnes ett unntak: Dersom en rusmiddelmisbruker er tatt inn i institusjon, er det kommunen som var oppholdskommune før institusjonsoppholdet, som skal gi eventuelle tjenester.

Det er klart nok at Oslo blir å betrakte som oppholdskommune for mange rusmiddelmisbrukere som ikke i utgangspunktet kommer fra kommunen. Storbyer trekker ikke bare til seg yngre arbeidskraft som bidrar til verdiskaping, men også mennesker på flukt fra altfor vanskelige livssituasjoner. For misbrukere kan de større miljøene gi anonymitet og – tross alt – en form for tilhørighet. Det er også en av grunnene til at det er en egen storbyfaktor i inntektssystemet til fylkeskommunene, og at Oslo kommune i tillegg får betydelige ekstraordinære statstilskudd til bl.a. tiltak for rusmiddelmisbrukere, herunder metadonassistert rehabilitering.

Det er også fullt mulig for en kommune å ta kontakt med misbrukerens bostedskommune, der en slik faktisk finnes, med henblikk på samarbeid om tilbakeføring og etablering på hjemstedet. Jeg er kjent med at Oslo kommune har tatt et slikt initiativ i forhold til nabokommunene. Det vi må unngå, er at rusmiddelmisbrukerne blir kasteballer mellom kommunene. Dagens system synes å være det som klarest sikrer ansvarsplasseringen.

Utjamningsmeldinga er til behandling i Stortinget, og jeg kommer ikke til å trekke den tilbake. Den vil gi Stortinget muligheten til å diskutere viktige tiltak for bl.a. bostedsløse rusmiddelmisbrukere. I den debatten vil også storbyens spesielle situasjon måtte vurderes.

Dag Danielsen (Frp): Jeg takker for svaret, men jeg er ikke så veldig fornøyd med det.

Det er riktig at dette er tatt opp i Rattsø-utvalgets innstilling, men poenget er at det aldri har vært fulgt opp med praktiske tiltak i form av bevilgninger som tilgodeser Oslo ut fra de ekstra problemene Oslo har. Jeg kan f.eks. nevne at mellom en tredjedel og en fjerdedel av overdosedødsfallene i Oslo har skjedd blant mennesker som er bosatt i andre kommuner.

Det andre alternativet utover det å følge opp det man har lagt opp til i Rattsø-utvalget, er å endre loven om sosiale tjenester slik at Oslo kommune og andre kommuner som står overfor samme problemstilling, i det minste kan sende regning til bostedskommunen for utgifter til døgnovernattingstilbud, avrusing, helsetjenester m.m. i en periode på inntil to år. I dag er det ikke slik, men snarere at de kommunene som mange av disse rusmiddelmisbrukerne kommer fra, bruker dette som en sovepute.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg sa i mitt første svar at det faktisk er ekstraoverføringer til Oslo i rammene for kommunene. I tillegg til at Oslo får en rekke rusmiddelmisbrukere fra andre kommuner, får de også en rekke mennesker som er velutdannet. Men man trekker jo ikke inn penger eller sender penger tilbake til opprinnelseskommunen av den grunn, slik at jeg tror at hvis vi skal tenke veldig bredt på dette, har vi et stort og komplisert regnskap framfor oss.

Dag Danielsen (Frp): Det er riktig at Oslo får en viss støtte. Ifølge byrådet i Oslo er dette 60 mill. kr, og det vil altså si at det bare er 6 pst. av de over en milliard kroner Oslo kommune har i reelle utgifter på dette området. Jeg håper at Regjeringens holdning til Oslo og de spesielle storbyproblemene Oslo står overfor, vil bli klarere, og at man vil få en bedre forståelse for dette etter at man har sittet i statsrådsstolen en stund.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Det er denne statsråds plikt å ivareta de svakeste gruppenes interesser. Derfor er det også min plikt å se til at de aller dårligste, som heroinavhengige sprøytenarkomane, ikke blir kasteball mellom kommunene. Og det var derfor man endret dette i sosialtjenesteloven.

Som jeg sa, får man i Oslo kommune noe økte tilskudd i tillegg til at det er en rekke statsfinansierte tiltak som retter seg direkte mot denne gruppen.