Are Næss (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til sosialministeren:

«En døv kvinne har gjennom Hjelpemiddelsentralen i Hordaland søkt om telefaks som hjelpemiddel i stedet for teksttelefon, som hun finner mindre tjenlig. Rikstrygdeverket har avslått søknaden med henvisning til regelverket.

Vil statsråden ta initiativ til å endre forskriftene, slik at telefaks i slike unntakstilfeller kan klassifiseres som hjelpemiddel etter folketrygdloven?»

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Det er en forutsetning for stønad til hjelpemidler etter folketrygdloven at brukeren har fått sin funksjonsevne i dagliglivet varig og vesentlig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Stønad ytes i forbindelse med tiltak som er nødvendige og hensiktsmessige for å bedre brukerens funksjonsevne i dagliglivet.

Ved vurderingen av om et tiltak er hensiktsmessig legges det vekt på at hjelpemiddelet skal fungere på en slik måte at hjelpemiddelet avhjelper det problemet som funksjonshemmingen medfører, og at bruker skal kunne nyttiggjøre seg hjelpemiddelet.

Hørselshemmede kan etter søknad få tilstått stønad til teksttelefon dersom de ikke er i stand til å føre en samtale med vanlig telefon. Dette gjelder de tilfellene der det ikke er tilstrekkelig med f.eks. høreapparat eller annet forsterkerutstyr for å dekke brukers behov.

Ifølge forskrift om stønad til hjelpemidler ytes det ikke stønad til såkalte hvitevarer, brunevarer og alminnelig kjøkkenutstyr. Dette unntaket begrunnes med at dette utstyret anses som vanlig forbruksvare. Telefaks regnes som brunevare. Gruppen brunevarer omfatter medieelektroniske varer som f.eks. vanlig videokassettspiller, vanlig telefon og TV. Det ytes kun stønad til slike brunevarer fra folketrygden dersom hjelpemiddelet er spesialbygd for funksjonshemmede. Telefaks er ikke spesialbygd og regnes dermed ikke som et hjelpemiddel i folketrygdlovens forstand.

Forskriften ble forandret 1. januar 1996. Begrunnelsen for regelendringen var at slikt utstyr også brukes av funksjonsfriske, og at det derfor ikke var urimelig at funksjonshemmede dekker utgifter til brunevarer, hvitevarer og alminnelig kjøkkenutstyr.

Etter det jeg kan se, er det pr. i dag ikke behov for å foreta endringer i gjeldende regelverk.

Are Næss (KrF): Jeg takker for svaret, men jeg må innrømme at jeg er skuffet. Jeg er helt enig i den generelle begrunnelse og prinsippet for forskriftene, nemlig at vanlige forbruksvarer som også brukes av funksjonsfriske, ikke skal klassifiseres som hjelpemidler på denne måten. Men dette er et unntakstilfelle, et tilfelle der en kvinne i den aktuelle alder neppe selv ville gått til innkjøp av et slikt apparat hvis det ikke hadde vært for hennes funksjonshemning, som setter henne i en spesiell situasjon. Det må jo være slik at regelverket er til for brukerne og ikke omvendt, og den funksjonshemmede selv kjenner best sin situasjon og sine muligheter for å gjøre seg bruk av ulike hjelpemidler. Vil statsråden gå gjennom forskriftene med tanke på dette?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg merker meg at representanten Næss er enig i begrunnelsen for at de vanlige forbruksvarene ikke skal dekkes inn av folketrygden. Nå er dette en konkret sak som det er vanskelig for meg å kommentere, og som beskrives som et unntakstilfelle. Det kan hende at det er et menneske som ikke hadde tenkt å kjøpe en telefaks hvis vedkommende ikke hadde hatt bruk for det, men jeg minner om at telefaks er et ganske rimelig apparat, slik at jeg ser ikke helt begrunnelsen for at akkurat dette eksemplet skulle gjøre at jeg skulle gå gjennom hele regelverket på nytt.

Are Næss (KrF): Ja, jeg er helt enig i den generelle begrunnelsen for regelverket her, men her er det snakk om unntak, og jeg har merket meg at Rikstrygdeverket i brev til Hjelpemiddelsentralen i Hordaland, til tross for at de opprettholder sitt standpunkt, skriver:

«I noen tilfeller kan telefax være en god og billigere løsning for den enkelte og for trygden.»

Vil ikke statsråden bidra til at en kan se litt nærmere på disse reglene med tanke på at enklere løsninger kan være å foretrekke for den enkelte bruker, og samtidig også billigere for samfunnet?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Enklere løsninger kan være billigere for samfunnet, men jeg må bare gjenta mitt svar fra i sted: Jeg ser ikke at denne saken er av en slik dimensjon at den begrunner en hel gjennomgang av et meget komplisert regelverk. Men jeg må si, som statsråden som stod her før meg, at det er mye av det offentlige regelverket som bør ses på, nettopp fordi det er blitt for komplisert, og det vil jeg være med på.