Per Ove Width (Frp): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til helseministeren:

«En ny kartlegging utført av Norsk Sykepleierforbund Vestfold viser at kun hver fjerde sykepleier, eller bare 24 pst., arbeider i hel stilling. I Vestfold er det i dag 341 ledige sykepleierstillinger. Omgjort til hele stillinger utgjør dette 103 årsverk. Dette er meget bekymringsfullt sett opp mot behovet. Ansvaret ligger hos fylkeskommunen og kommunene.

Vil statsråden ta et initiativ overfor de ansvarlige for å få rettet opp dette?»

Statsråd Tore Tønne: Slik jeg forstår representanten Widths spørsmål, dreier dette seg både om bruk av deltidsstillinger og om ledighet i sykepleierstillinger.

Departementet har utviklet en Handlingsplan for helse- og sosialpersonell for perioden 1998-2001. Planen har et eget kapittel om å mobilisere arbeidskraftreservene, rekruttere og beholde personell. Her blir de spørsmål representanten Width reiser, grundig behandlet. Det blir pekt på at det er arbeidsgivernes ansvar å utnytte det tilgjengelige personellet best mulig og legge til rette for at flest mulig får tilbud om full stilling.

Når det gjelder sykepleiermangel generelt, vil jeg vise til at tall fra kommunesektorens lønns- og personalregister viser en vekst i årsverk i helse- og sosialsektoren på over 3 100 årsverk utenom Oslo fra 1998 til 1999, og at det utføres ca. 1 300 flere sykepleierårsverk i kommuner og fylkeskommuner i 1999 enn i 1998.

Når det gjelder Vestfold, viser de samme utskriftene at det ble utført 143 flere årsverk av høgskoleutdannet personell i 1999 enn i 1998, altså en vekst på over 6 pst., som ligger over gjennomsnittet for landet. Av de nye årsverkene var 86 sykepleiere.

Når de nye årsverkene ikke alltid utføres i heldagsstillinger, kan det ha flere årsaker. Bruk av deltidsstillinger innebærer en fleksibilitet som samlet sett kan føre til flere sykepleierårsverk enn det en ville hatt uten mulighet for redusert stillingsbrøk. Mange arbeidstakere ønsker ikke full stilling, og mange arbeidsgivere legger opp vaktplanene slik at de tilsatte ikke får tilbud om så stor stillingsandel som de ønsker. Jeg er enig med representanten Width i at det er kommunenes og fylkeskommunenes ansvar som arbeidsgivere å utnytte den ledige arbeidskraft som følger av at sykepleiere arbeider deltid. En forutsetning for kontinuitet i pasientbehandlingen er at et tilstrekkelig antall sykepleiere arbeider i full stilling.

Det er en sentral utfordring både for helsemyndighetene og for arbeidsgiverne i fylkeskommunene og kommunene å rekruttere og beholde kvalifisert personell i det omfang som er påkrevd for å yte befolkningen helsetjenester av god kvalitet. Jeg vil nøye følge utviklingen og resultater av tiltakene i Handlingsplan for helse- og sosialpersonell.

Per Ove Width (Frp): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er fornøyd med og glad for å høre at det nå er en arbeidsplan som er i gang, og som da forhåpentligvis vil berøre disse tingene og ta seg av de problemene som dette utgjør.

Det er et betydelig antall stillinger vi snakker om. Og når vi kjenner behovet innenfor sykepleien for sykepleiere, er jo dette ressurser som ligger der, og som vi på alle mulige måter burde prøve å gjøre oss nytte av. Dette er jo ressurssterke mennesker, høyt utdannede mennesker. Vi er klar over at etter en tid er de vel blitt så voksne at de tilhører såkalte barnefamilier. Noe av nøkkelordet rundt dette er kanskje lønn, det er et annet spørsmål som ikke vi kan ta opp her nå. Men dette med å tilrettelegge for sykepleiere og for barnefamilier med barnehager, fleksible ordninger osv. håper jeg denne arbeidsplanen innebærer, og jeg vil gjerne høre om statsråden kan si noe om det.

Statsråd Tore Tønne: Det er selvfølgelig riktig at lønn også er viktig, men igjen vil jeg gjenta noe jeg sa i et tidligere svar, at jeg ikke har til hensikt å gå inn på de problemstillinger som knytter seg til lønn og lønnsforhandlinger mellom partene i arbeidslivet.

For øvrig tror jeg at stikkordet i representantens andre spørsmål nettopp er fleksibilitet. Det er store ressurser som ofte står i fare for ikke å bli godt nok utnyttet på grunn av manglende fleksibilitet, og jeg tror at nettopp det å legge til rette for økt fleksibilitet når det gjelder utnyttelse av den type arbeidskraft, er et av de viktigste virkemidler vi har for å bedre situasjonen i helsesektoren.

Per Ove Width (Frp): Jeg takker igjen for svaret. Det er en annen problemstilling jeg har lyst til å ta opp rundt dette. Dette viser etter min mening at verken kommunene eller fylkeskommunene er i stand til å ta seg av dette problemet på en skikkelig måte. De er ikke i stand til å takle dette og er ikke i stand til å tilrettelegge for fleksibilitet, som vi snakket om. Det bringer inn et annet spørsmål, nemlig fylkeskommunens berettigelse. Det håper jeg statsråden kan bringe inn i denne tankegangen.

Nå har vi jo fått en regjeringserklæring som nettopp snakker om effektivisering i den offentlige sektor. Det er vel en annen statsråd til stede som antakeligvis kunne sagt mer om det, men jeg vil gjerne at helseministeren tar dette opp med den rette statsråden og hans departement og ser på om noe av problemet kan ligge innenfor dette.

Statsråd Tore Tønne: Jeg tror de fleste vil være enig i at helseministeren har mer enn nok med å arbeide med de oppgaver som tilligger ham som øverste leder for helsesektoren. Det er riktig at man dermed kommer inn på en rekke samarbeidsrelasjoner mellom stat, fylkeskommuner og kommuner, og jeg begrenser meg til å si at vi skal ha stor oppmerksomhet rettet mot de problemstillinger som knytter seg til organiseringen på tvers av de forvaltningsgrenser det her er snakk om.