Bendiks H. Arnesen (A): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

«En liten gruppe unge mennesker er på grunn av sin helsetilstand avhengig av å ta sin skolegang i et varmere klima utenfor Norge. Til tross for at slike opphold er anbefalt av spesialist og at dette bedrer livskvaliteten og mulighetene for læring betydelig, finnes det ingen offentlig støtte til de som er i denne situasjonen. Det synes også vanskelig å komme inn under ordningen med yrkesrettet attføring.

Hva vil statsråden gjøre for å hjelpe disse ungdommene til å skaffe seg nødvendig utdanning?»

Statsråd Jon Lilletun: Dette spørsmålet vedrører flere forhold. Det berører bl.a. studiefinansieringsordningen, ytelser under medisinsk rehabilitering og ytelser under yrkesrettet attføring.

Når det gjelder utdanningsstøtteordningen, er hovedregelen at det ikke kan tildeles støtte til utdanning utenfor Norden som er på nivå med videregående skole i Norge. Det er gjort unntak fra dette, bl.a. slik at støtte kan tildeles til utdanning på nivå med videregående skole i Norge når søkeren er bosatt i utlandet på grunn av sykdom. Det kan videre gjøres unntak i andre tilfeller når sterke rimelighetshensyn tilsier det. Dette unntaket gjelder først og fremst sosiale tilfeller, som f.eks. elever som har blitt utsatt for grov mobbing på videregående skole i Norge.

Jeg har innhentet nærmere opplysninger fra helseministeren når det gjelder ytelser under medisinsk rehabilitering. Det kan ytes rehabiliteringspenger når arbeidsevnen er nedsatt med minst 50 pst. på grunn av sykdom. Det er et vilkår for at personen får aktiv behandling. Rehabiliteringspenger ytes som hovedregel i ett år, og aldersgrensen er 18 år. Pengene utbetales bare under opphold i Norge. Etter søknad før utreisen kan det dispenseres fra dette kravet for en begrenset tid.

Barn og unge som lider av psoriasis, revmatisme, astma og lungesykdommer, har i dag mulighet til å delta i den statlige ordningen med behandlingsreiser til utlandet, som administreres av Rikshospitalet.

Sosial- og helsedepartementet utredet i 1998 muligheten for å gi økonomisk støtte til opphold uten behandling, som dette spørsmålet vil være å sammenligne med. Statlig støtte til opphold i Syden ville i tilfelle bli støtte til ikke-medisinsk tiltak. På bakgrunn av dette ville Sosial- og helsedepartementet ikke gå inn for økonomisk støtte til slike opphold, da det ville innebære et nytt prinsipp.

I 1999 ble det satt ned et utvalg for å vurdere ordningen med behandlingsreiser til utlandet. Utvalget skulle bl.a. vurdere om dagens ordning omfatter de pasientgrupper som har størst behov. Utredningen skal nå ut på høring.

Adgangen til utdanning som ledd i yrkesrettet attføring ligger som kjent under Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Jeg har derfra innhentet nærmere opplysninger om regelverket for attføring som regulerer retten til skolegang i utlandet for en ungdomsgruppe innenfor videregående skoles alderstrinn.

Det er et vilkår for å få rett til ytelser under yrkesrettet attføring at personen på grunn av sykdom, skade eller lyte har fått sin evne til å ha arbeid varig nedsatt, eller sine muligheter til å velge yrke eller arbeidsplass vesentlig innskrenket. Ytelser under yrkesrettet attføring kan gis i forbindelse med tiltak som er nødvendige for at medlemmet skal bli i stand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid. For å få rett til attføringsstønad må vedkommende ha fylt 16 år.

For å få rett til attføringspenger må vedkommende ha fylt 19 år. Yngre personer under skolegang, bl.a. i videregående skole, vil normalt ikke ha opptjent rettigheter etter folketrygdloven og heller ikke ha noe inntektsbortfall som skal kompenseres. Når det gjelder personer under 22 år, kan ytelser til skolegang bare gis til et medlem som på grunn av sykdom, skade eller lyte er i en situasjon som avviker vesentlig fra den som gjelder for annen ungdom.

Det er altså nokså begrensede muligheter for ungdom i de aktuelle aldersgruppene for videregående skole til å få godkjent ordinær skolegang som yrkesrettet attføring. Dette gjelder også utdanning gjennomført i Norge.

For øvrig er hovedregelen at attføring skal gjennomføres i Norge. Dette skyldes både kontrollhensyn og det at attføringen skal ta sikte på å skaffe vedkommende arbeid i Norge.

Denne gjennomgangen viser at vi har flere og gode ordninger for å sikre at elever skal få utdanning og opplæring, selv om de er i en vanskelig situasjon på grunn av sykdom, skade eller rehabilitering. Departementet er derfor villig til å se på om det er grupper som trenger særskilte ordninger, og som i dag faller mellom eller utenfor gjeldende ordninger.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg takker statsråden for svaret.

Den gruppen unge mennesker som man her snakker om, er en svært liten gruppe funksjonshemmede. Det å slite med f.eks. revmatisme og andre lidelser allerede fra barneårene er jo en stor påkjenning i seg selv, både når det gjelder livskvalitet og mulighet til læring – ja, det sliter på hele livssituasjonen. Jeg har vært i kontakt med unge mennesker som er i gang med slik skolegang i utlandet, men som må slutte dersom de ikke får økonomisk hjelp. Og det skal jo ikke være slik at det er foreldrenes økonomi som skal være avgjørende for hvem som får mulighet til slike tilbud.

Jeg forstår det da slik at statsråden vil se nærmere på dette. Jeg vil be statsråden prøve å klargjøre dette slik at behandlingen kan gå raskt, og folk med en diagnose der behovet er udiskutabelt får søknaden innvilget raskt.

Statsråd Jon Lilletun: Eg trur at eit av hovudproblema i slike saker som dette er at det gjeld få, og at det dermed er få som har kjennskap til kva slags ordningar som finst, og korleis dei kan kombinerast.

Det er klart, det ser eg berre no når eg har begynt å innhente opplysningar frå minst tre departement for å prøve å skaffe ei oversikt for å svare på representanten Arnesens spørsmål, at dette er vanskeleg. Og dersom ein har sett i gang utdanninga ute før ein har fått klarlagt dette, trur eg det oppstår eit nytt problem.

Vi har sterke krav til likebehandling og til god forvalting i forhold til dei rettsreglane som ligg føre, og det skal vegast opp mot eit individuelt omsyn. Ettersom dette dreiar seg om personar som har eit konkret problem, ber eg om at saka vert send til meg, så skal eg prøve å få adressert den til det departementet som den mest naturleg høyrer til. Eg kan ikkje utan vidare love støtte her og no, men vi må iallfall kunne sjå på det. Så det oppmodar eg representanten Arnesen til å gjere.