Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Per Roar Bredvold til kulturministeren, vil bli besvart av olje- og energiministeren på vegne av kulturministeren.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg ønsker å stille kulturministeren følgende spørsmål, som vil bli besvart av olje- og energiministeren:

«Støtte til norsk filmproduksjon er meget stor i forhold til blant annet i Sverige, som maksimalt dekker 80 pst. av kostnadene, Danmark 50 pst. Det har faktisk skjedd at tilskudd til produksjonen har oversteget den kostnaden filmen hadde. Når man i tillegg ser på hvor mye dette blir i subsidiering pr. solgt billett, må man undres over om dette er riktig bruk av kulturmidlene.

Er statsråden enig i denne problematikken?»

Statsråd Marit Arnstad: Jeg må si at representanten Bredvold synes å gi en noe misvisende beskrivelse av situasjonen for filmproduksjonen i Norge. La meg først få lov til å redegjøre kort for hva som er situasjonen i Danmark og Sverige.

Danmark har to forskjellige støtteordninger for film. I den ene ordningen er det ikke noen øvre grense for offentlig støtte, som altså betyr at staten teoretisk kan bidra med opp til 100 pst. av en films kostnader. Den andre ordningen fungerer slik at staten automatisk bidrar med 60 pst. av kostnadene.

I Sverige er det mange aktører som bidrar med midler til filmproduksjon: staten, fjernsynsselskapene og kinoeierne i tillegg til filmprodusentene selv. Støtteordningen i Sverige er utformet som en avtale mellom disse aktørene. I gjeldende avtale er det fastsatt en regel som sier at maksimalt 50 pst. av de statlige midlene kan gå til filmproduksjon. Samlet kan støtten utgjøre 80 pst. av kostnadene ved en film.

I Norge har gjennomsnittlig støtte i årene 1994 til 1997 vært 71 pst. Å karakterisere det som «meget stort» i forhold til f.eks. Danmark, synes jeg er en smule overdrevet.

Det er imidlertid riktig at det har forekommet enkeltstående tilfeller der en film har mottatt mer i støtte enn det den har kostet å produsere. Det kan til dels tilskrives den belønningsfunksjon som ligger innbakt i den særlige ordningen som kalles billettstøtten. Jeg er enig i at ordningen, slik den fungerer i dag, i noen tilfeller kan virke for generøs. Som representanten Bredvold er kjent med, er det bl.a. i erkjennelsen av det at Regjeringen i 1998 tok initiativ til å gjennomgå samtlige støtteordninger på filmområdet. Denne gjennomgangen vil ta for seg samtlige støtteordninger på området. En av hensiktene er å fremme en mer kostnadseffektiv produksjon av film med høy kvalitet som kan nå et størst mulig publikum. En første presentasjon av konklusjoner vil bli lagt fram for Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Som representanten Bredvold forstår, er jeg ikke helt enig i at det er gal bruk av midler å støtte norsk film. Film er en viktig kunstnerisk uttrykksform, og offentlig støtte er helt avgjørende for å opprettholde en norsk filmproduksjon. Og i en tid da mange språk er under stort press, er det viktig å forstå også filmens betydning for norsk språk og kultur. Ingen andre enn norske filmprodusenter vil ta utgangspunkt i norsk virkelighet og kultur.

Per Roar Bredvold (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Hun er i hvert fall enig med undertegnede i at det har forekommet enkeltstående tilfeller der filmer har mottatt mer i støtte enn det de har kostet å produsere. Derfor registerer jeg at statsråden innrømmer at staten i enkelte tilfeller kan være for generøs. Og det er her kjernen i spørsmålet mitt ligger. Det bør og må være en viss økonomisk risiko, slik at ikke alle og enhver kan produsere film for at vi skal få et såkalt kulturelt mangfold. At statsråden og undertegnede er enige om at vi trenger film, og at film har betydning for norsk språk og kultur, er det derimot ingen tvil om.

Når det gjelder statlig støtte til filmproduksjon i Sverige, er den på 50 pst., som jeg nevnte i mitt hovedspørsmål. Fremskrittspartiet har ingen motforestillinger mot at andre interessenter er med på å finansiere filmproduksjon. Det som er interessant for den enkelte skattebetaler, er hvor mye staten bidrar med. Det er også verdt å merke seg antallet solgte billetter når f.eks. svenske filmer vises på norske kinolerreter. Ofte har de svenske filmene et meget høyere seertall. Dette må også gi oss en pekepinn på hva folk ønsker å se – men dette er en annen debatt.

Ellers vil jeg håpe at heller ikke i Sverige og Danmark får alle som vil produsere en film, økonomisk støtte.

Statsråd Marit Arnstad: Det jeg forsøkte å få fram i mitt svar, er at bildet er et noe annet og langt mer nyansert enn det representanten Bredvold legger opp til i sitt spørsmål. Det finnes filmer som får mer støtte enn det som er de faktiske produksjonskostnadene. Mitt svar på om det er akseptabelt eller ikke, er: Nei, det er ikke akseptabelt. Men det finnes også norske filmer som faktisk har en statlig støtte som ikke utgjør mer enn fra 21 kr pr. solgte billett. Gjennomsnittet er 132 kr pr. solgte billett. Det er ikke urovekkende i forhold til støtteordningene i Danmark og Sverige.

Den gjennomgangen som Regjeringen satte i verk i 1998, har nettopp som utgangspunkt at vi skal kunne opprettholde og videreutvikle en norsk filmproduksjon og statlig støtte knyttet til den, men at vi samtidig skal se på hvordan dette kan gjøres mer kostnadseffektivt, og hvordan en skal kunne nå ut til et større publikum.

Som jeg var inne på, vil den første gjennomgangen av rapporten bli forelagt Stortinget i revidert nasjonalbudsjett.