Inger Lise Husøy (A): Jeg vil stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

«FN-koordinator for den humanitære hjelpen til Irak har nylig gått av i protest mot sanksjonene. Det samme gjorde hans forgjenger. Tidligere i år uttalte von Sponeck at sanksjonene bør oppheves, og at straffetiltakene mot Irak er «en virkelig humanitær tragedie». Ifølge den tidligere amerikanske justisministeren Ramsey Clark har krigføringen og sanksjonene tatt livet av 1,5 mill. irakere siden 1990. WHO og UNICEF melder også om de grusomme resultatene.

Står Regjeringa fortsatt fast på sin støtte til sanksjonene?»

Utenriksminister Knut Vollebæk: Saddam Hussein er en diktator som i løpet av et tiår førte sitt folk inn i to angrepskriger. Det irakiske militære har ødelagt store landbruksområder som et ledd i målrettede angrep mot egen befolkning. Selv om det er vanskelig å komme med presise tall, antas at 5 000 mennesker døde umiddelbart etter ett av myndighetenes angrep med kjemiske våpen mot byer i Nord-Irak i 1988.

Siden innføringen av sanksjonene har Irak motarbeidet alle forsøk fra FNs side på å skjerme sivilbefolkningen mot virkningen av tvangstiltakene. Mat og medisiner var unntatt fra sanksjonene fra første dag. Den irakiske regjeringen la fra første stund vansker i veien for humanitære organisasjoners arbeid. Tilbudet om olje for mat-programmet som ble fremsatt i 1991, kunne ikke iverksettes før i 1996, fordi Irak ikke aksepterte de betingelser som var stilt. Store summer har gått til militære forskningsprogrammer og bygging av presidentpalasser.

FNs egne representanter har understreket at arbeidet med olje for mat-ordningen ikke er fulgt opp tilstrekkelig fra irakisk side. Nødvendige produkter for utsatte grupper er utelatt fra bestillingslister, mens det oppfordres til helsemessig uheldig og dyr kostholdsprofil bl.a. for nyfødte. Mat og medisiner har vært lagret unødvendig lenge.

En kan ikke se bort fra at Irak i vesentlig grad har medvirket til den vanskelige humanitære situasjonen i den hensikt å utnytte dette som et pressmiddel i forhold til det internasjonale samfunn for dermed å få opphevet sanksjonene.

Jeg finner det nødvendig å minne om disse forhold. Jeg vil imidlertid samtidig understreke at jeg deler bekymringen for den humanitære situasjonen i Irak. Til tross for at olje for mat-ordningen har bidratt til å forbedre situasjonen i den tid den har fått virke, er det grunn til uro over situasjonen for sivilbefolkningen.

Under de meget vanskelige forhandlinger som foregikk i FNs sikkerhetsråd i 1999, og som 17. desember i fjor førte til vedtak av Sikkerhetsrådsresolusjon nr. 1284, mente et stort flertall av medlemslandene at olje for mat-ordningen ikke fungerte godt nok. Videre ble det pekt på at Irak fortsatt ikke hadde oppfylt FNs krav om nedrustning. Den resolusjonen som er vedtatt, viderefører derfor våpeninspeksjonene og sanksjonene. Samtidig er det gjort vesentlige endringer i olje for mat-ordningen. Man har søkt å finne en balanse som bidrar til forbedringer i det humanitære arbeidet, samtidig som det muliggjør kontroll med bruk av de midler som genereres ved oljesalget.

Fra norsk side har vi flere ganger understreket betydningen av å forbedre den humanitære situasjonen i FNs fortsatte arbeid med Irak.

Endringene i olje for mat-ordningen er i ferd med å bli iverksatt. Det er mitt håp at de vil føre til forbedringer i den humanitære situasjonen i Irak. Dette er imidlertid fremdeles avhengig av irakiske myndigheters samarbeid.

Fra norsk side ble det gitt betydelig humanitær bistand til Irak i etterkant av Golfkrigen. Siden har støtten til Irak stort sett vært opprettholdt på et høyt nivå, og siste år var bistanden på 33 mill. kr. Vi har bl.a. gitt midler til innkjøp av spesialnæring, til rehabilitering av vannforsyning, minerydding og matvarehjelp. Vi holder nær kontakt med miljøer og organisasjoner som kan gi informasjon om situasjonen i Irak, og om hvordan man best kan bistå.

Sikkerhetsrådet har tilkjennegitt at man vil være villig til å vurdere en suspensjon og mulig senere opphevelse av sanksjonene dersom Irak samarbeider med det nye inspeksjonsorganet og IAEA over en periode på 120 dager. Det er mitt håp at Irak vil benytte denne muligheten.

Inger Lise Husøy (A): Jeg takker statsråden for svaret, selv om jeg synes det var litt tynt i forhold til at man fører en slags utmattelsesstrategi overfor regimet i Irak. Regimet er selvfølgelig hovedproblemet sett fra vestlig side, men katastrofen rammer jo vanlige folk, og det er mitt poeng. Det er ikke bare regimet der som har fått folk verden over til si at sanksjonspolitikken er totalt mislykket. Det er ikke så lenge siden Hans von Sponeck gikk av og kalte det som skjedde der, en menneskelig tragedie. Dagen etterpå fikk han også følge av lederen for Verdens Matvareprogram i Irak. Det må mer til enn bare å vente. Så spørsmålet mitt er om man ikke fra norsk side skal gjøre noe mer aktivt enn bare å vente og vente, for det var jo det statsråden også egentlig sa sist, at en holder på å prøve seg litt fram i Sikkerhetsrådet, men det skjer lite.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Nå er det representantens privilegium å spørre og min plikt å svare. Men det er riktig som representanten påpeker, at det ikke er lett å gi et godt svar på hvordan vi skal forholde oss til Irak og situasjonen der. Jeg vil imidlertid avvise at vi bare sitter og venter. Jeg synes jo det faktum at vi i 1999 bidrog med 33 mill. kr, at vi har vært aktivt engasjert i FN-miljøet i New York for å se på hvordan man kan endre sanksjonene slik at man i større grad ivaretar de humanitære hensyn, og det faktum at vi også har arbeidet aktivt for å få kontakter politisk gjennom frivillige organisasjoner inn i Irak for å se hva man kan gjøre for å støtte positive grupper, viser at vi prøver å gjøre noe. Men igjen står vi altså overfor et regime noe à la det vi har i Jugoslavia, som ikke er villig til å samarbeide med det internasjonale samfunn, og da er det svært vanskelig å komme frem til en forbedret situasjon.