Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil få stille følgende spørsmål til finansministeren:

«Finansministeren har uttalt at kontantstøtten kan bidra til å redusere arbeidsstyrken i Norge og dermed skape problemer for privat og offentlig sektor.

Hvilke tiltak har statsråden tenkt å iverksette for å motvirke denne utviklingen på kort og lang sikt?»

Statsråd Gudmund Restad: Det jeg har sagt om kontantstøtten, skjedde i et foredrag under YS" inntektspolitiske konferanse den 9. februar i år. Der viste jeg til forhold som kan føre til lavere vekst i arbeidsstyrken framover. Jeg viste bl.a. til veksten i antall uføre- og tidligpensjonister, og sa herunder om kontantstøtten følgende:

«Innføring av kontantstøtten kan også bidra til å redusere arbeidsstyrken. En undersøkelse utført av Statistisk sentralbyrå tyder på at 20 pst. av kvinnene i målgruppen har redusert sin arbeidstid som følge av ordningen.»

Jeg la til at dette er en foreløpig undersøkelse, og at man bør avvente evalueringen av ordningen med kontantstøtten før det trekkes noen konklusjoner.

Kontantstøtteordningen ble innført for å sikre en reell valgfrihet for barnefamiliene når det gjelder omsorgsform for barna. Reell valgfrihet innebærer både at det finnes barnehagetilbud til dem som ønsker det, og at familier som ønsker andre omsorgsformer, gis økonomisk mulighet for dette valget.

En undersøkelse utført av Statistisk sentralbyrå på grunnlag av data fra 1998 og 1999, tyder som nevnt på at 20 pst. av kvinnene i familier som mottar kontantstøtte, har redusert sin arbeidstid som følge av ordningen. Overtids- og heltidsarbeid er noe redusert, og flere arbeider deltid.

Jeg har flere ganger pekt på at tilgangen på arbeidskraft vil bli en avgjørende faktor for utviklingen i norsk økonomi i årene framover. På kort sikt er det viktig å motvirke flaskehalser og pressproblemer i arbeidsmarkedet, og sikre en lønns- og prisvekst på linje med våre handelspartnere. På lengre sikt er det viktig å stimulere til høy yrkesdeltakelse for å kunne møte eldrebølgen og sette oss i stand til bl.a. å produsere de velferdstjenestene som trengs.

Vi er i den gunstige situasjon i Norge at yrkesdeltakelsen er rekordhøy og arbeidsledigheten er lav. Det gjør samtidig at veksten i arbeidsstyrken framover ikke kan bli like høy som gjennom 1990-tallet. I en situasjon med knapphet på arbeidskraft er det særlig viktig å motvirke at personer varig trekker seg ut av arbeidsstyrken.

Kontantstøtteordningen er under bred evaluering i regi av bl.a. Norges forskningsråd. Ordningens konsekvenser for arbeidsmarkedet er ett av aspektene som belyses. Som barne- og familieministeren redegjorde for i spørretimen 2. februar i år, vil det bli gitt en samlet oppsummering av evalueringen antakelig våren 2001. Når denne evalueringen foreligger, vil det være aktuelt å vurdere tiltak for å motvirke uheldige utslag.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil takke finansministeren for svaret. Jeg deler finansministerens bekymring over at veksten i arbeidsstyrken ser ut til å ha stagnert. Det er jo et meget urovekkende signal for vår framtidige velferdsstat. Bare for å opprettholde dagens nivå på omsorgstjenestene vet vi at det er behov for flere tusen nye arbeidstakere. I romjulen offentliggjorde Norsk Sykepleierforbund en statistikk som viste at i underkant av 3 000 sykepleiere forlot yrket i fjor for å benytte seg av kontantstøtteordningen. Jeg regner med at statsråden er enig med meg i at framtidens politikk må gjøre det mer attraktivt å arbeide, og at de reformene vi iverksetter, må ha et helhetsperspektiv i seg i forhold til utviklingen på andre samfunnsområder.

Jeg vil derfor spørre finansministeren hva han ser for seg av endringer i kontantstøtteordningen, slik at det blir mulig å stimulere til økt sysselsetting i framtiden.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg synes det er positivt at spørreren og jeg har en felles virkelighetsoppfatning når det gjelder utfordringen vi står overfor i den økonomiske politikken framover, at det er mangel på arbeidskraft som vil bli flaskehalsen. Jeg synes allikevel det er litt påfallende at man nå griper tak i akkurat kontantstøtten som det store problemet. Det er jo andre ordninger som Arbeiderpartiet verner sterkt om, som nok er et større problem når det gjelder arbeidsstyrken. Det gjelder bl.a. Arbeiderpartiets forslag til hva som burde erstatte kontantstøtten, nemlig en gradvis fordobling av foreldrepermisjonen. Når den ville være fullstendig gjennomført, ville det bety 30 000 færre i arbeid til enhver tid. Det ville derfor – hvis det skulle bli aktuelt – bli et langt, langt større problem for norsk økonomi enn det kontantstøtten er i dag.