Bendiks H. Arnesen (A): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

«Etter de siste hendelser på sjøen er det avdekket flere tilfeller hvor sikkerhetsutstyr på innenriks passasjerskip ikke holder mål. Dette har utløst en sterk kritikk av Sjøfartsdirektoratet, som er det organ som har ansvaret for godkjenning og kontroll av dette utstyret.

Hva vil statsråden gjøre for å gjenopprette tilliten til Sjøfartsdirektoratet, og vil det fortsatt bli foretatt bemanningsreduksjoner som er begrunnet med at nye redningsmidler er montert?»

Statsråd Lars Sponheim: Jeg ønsker innledningsvis å presisere at det er rederiet og ledelsen om bord som er ansvarlig for at skip og utstyr til enhver tid holdes i forskriftsmessig stand, og at skipet er tilstrekkelig bemannet.

Alt redningsutstyr som skal benyttes på norske skip, skal enten være godkjent, typegodkjent eller akseptert av Sjøfartsdirektoratet. Redningsutstyr som er godkjent eller typegodkjent av land som har ratifisert Sjøsikkerhetskonvensjonen, aksepteres av Sjøfartsdirektoratet uten ytterligere prøving, med mindre det foreligger særskilte grunner til å tro at utstyret ikke tilfredsstiller gjeldende krav. Denne fremgangsmåten er i samsvar med nasjonale og internasjonale regler.

Gjennom EØS-avtalen er norske myndigheter i utgangspunktet forpliktet til å akseptere utstyr som er produsert og godkjent i et EØS-land. Testkriteriene for godkjenning eller typegodkjenning er utarbeidet på grunnlag av skader og uhell som man antar kan inntreffe med et fartøy, samt erfaringer fra inntrufne hendelser. Kriteriene kan nødvendigvis ikke dekke alle tenkelige nødsituasjoner et skip kan komme opp i, men godkjenning av utstyret er en dokumentasjon på at det tilfredsstiller en definert minimumsstandard.

Når det gjaldt redningsvestene om bord på «Sleipner», viste det seg at disse ikke fungerte som de skulle. Redningsvestene var godkjent av britiske myndigheter. Utstyret ble på denne bakgrunn akseptert uten ytterligere prøving til bruk på norske skip. Etter «Sleipner»-ulykken har Sjøfartsdirektoratet trukket tilbake sin aksept av denne typen redningsvester med øyeblikkelig virkning og informert andre sjøfartsadministrasjoner, herunder de britiske, og EU-kommisjonen.

En av oppgavene til ulykkeskommisjonen er å kartlegge årsaken til at redningsflåtene ikke fungerte. Jeg ønsker ikke å trekke noen slutninger før rapporten foreligger, men jeg kan forsikre om at innholdet vil bli fulgt opp av sjøfartsmyndighetene.

Sjøfartsdirektoratet foretar kontroll av redningsutstyret under både periodiske og uanmeldte tilsyn. Det tas bl.a. stikkprøver med hensyn til utstyrets funksjon. Ved ordinær kontroll på en ferge ble det nylig avdekket mangler ved pakking og montering av redningsutstyr. Ved en nærmere undersøkelse viste det seg at et annet skip med tilsvarende utstyr hadde mangler.

Sjøfartsdirektoratet tok da øyeblikkelig kontakt med produsenten og fikk en liste over andre skip med slikt utstyr. Det ble deretter gjennomført kontroll som medførte at fartøyene ble holdt tilbake eller fikk passasjerantallet redusert, inntil nødvendig funksjonsprøving var utført og mangler rettet opp.

Tilliten til Sjøfartsdirektoratet er basert på at det gjør det arbeidet som skal til for å ivareta sikkerheten til sjøs på den måten som er beskrevet ovenfor. Utgangspunktet for arbeidet med nye redningsmidler er og har vært å bedre sikkerheten til sjøs. Bemanningens størrelse vurderes individuelt for det enkelte skip. Sjøfartsdirektoratet fastsetter, etter en konkret vurdering, den sikkerhetsbemanning som er nødvendig for å ivareta skipets og de ombordværendes sikkerhet.

Et viktig element i denne vurderingen er hva som kreves for å betjene redningsmidlene i en nødsituasjon. Et skifte av redningsutstyr vil derfor, i likhet med ombygginger eller andre vesentlige endringer i utstyr for øvrig, kunne innebære endringer i bemanningens størrelse eller sammensetning. Forutsetningene for enhver bemanningsfastsettelse er imidlertid at passasjerenes og skipets sikkerhet opprettholdes.

Bendiks H. Arnesen (A): Jeg takker statsråden for svaret, men jeg er på ingen måte beroliget av det jeg hørte.

Sjøfolk har i lengre tid påpekt svakheter ved bemanningskravene og sikkerhetsutstyret på innenriks passasjerskip. De har uttrykt stor bekymring for sikkerheten.

På mitt spørsmål i spørretimen om dette den 27. januar 1999 svarte statsråden bl.a.:

«Det er den senere tid utviklet redningsutstyr som er lite arbeidskrevende, og som reduserer mannskapsbehovet ved evakuering.»

Ettertiden har vist at sjøfolkenes bekymring ikke var ubegrunnet. Øvelser har påvist at godkjent redningsutstyr ikke har fungert tilfredsstillende.

På bakgrunn av det statsråden nettopp sa, vil jeg spørre: Er det virkelig slik at utstyr som tas i bruk, ikke blir prøvd om bord i båtene før godkjenning blir foretatt for den enkelte båt? Og hvem har ansvaret når godkjent utstyr ikke fungerer? Er det slik at rederiet har ansvaret for det utstyret som direktoratet har godkjent?

Statsråd Lars Sponheim: La meg enda en gang få gi uttrykk for at det er Sjøfartsdirektoratet som fastsetter sikkerhetsbemanningen for den enkelte båt, basert på de redningsmidler som båten har.

Det vil selvsagt alltid være ulike oppfatninger av om det bør være flere sjøfolk om bord på en båt enn det som fastsettes av fagmyndighetene som nødvendig for å ivareta sikkerheten. Men Sjøfartsdirektoratet har faktisk kompetanse til å fastsette den nødvendige sikkerhetsbemanning. I tillegg vil det svært ofte være en rederifastsatt bemanning utover det for å løse andre oppgaver om bord på skipet. Det er også slik at når det kommer nye redningsmidler, ny teknologi, vil det være mulig for Sjøfartsdirektoratet å gjøre en ny vurdering av situasjonen. Men uansett er det dyktige fagfolk som hele tiden vurderer sikkerheten som det viktigste, og hva som er nødvendig bemanning.

Vi er underlagt internasjonale regler når det gjelder utstyr. I tillegg skal utstyret godkjennes av Sjøfartsdirektoratet. Men det er slik at hvis de landene som produserer dette utstyret, har godkjent utstyret, og det er innenfor de internasjonale regler, EØS-avtalen osv., skal det automatisk godkjennes i Norge.

I dette tilfellet som vi kjenner til – etter «Sleipner»-ulykken – har vi valgt å gå utover dette, fordi det er utstyr som ikke er godt nok til bruk i Norge.