Olav Gunnar Ballo (SV): «I et brev til sosialkomiteen datert 3. februar 2000 skriver byråd for byrådsavdeling for eldre og bydelene, Erling Lae: «Oslo kommune blir tvunget til å inngå avtaler med privatpraktiserende leger om å ta imot turnuslege ..., mens utkantkommuner som ønsker turnuslege ikke får tildelt.»

Hva er begrunnelsen for den praksis som her beskrives, der kommuner uten ønske om flere turnusleger blir pålagt det, mens kommuner med behov ikke får tildelt leger?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er sammensatte årsaker til at noen kommuner blir pålagt å ta imot flere turnusleger samtidig som utkantkommuner med behov ikke får turnusleger. De viktigste årsakene er knyttet til tidsfaktoren, til regelverket og til økende antall turnusleger. Jeg har tatt initiativ til en full gjennomgang av denne ordningen for å møte en del av de problemer som her er beskrevet.

Kandidatene velger turnusplass ca. ni måneder før turnustjenesten skal påbegynnes. De velger da ved hvilket sykehus de skal utføre tjeneste. Samtidig velger de i hvilket fylke de skal gjennomføre turnustjeneste i kommunehelsetjenesten. Turnustjenesten varer i tolv måneder ved sykehus, etterfulgt av seks måneders tjeneste i kommunehelsetjenesten. Valg av turnussted i kommunehelsetjenesten gjøres således ca. ett år og ni måneder før den påbegynnes.

I november 1997 ble det åpnet for at utenlandsmedisinere kunne delta i den offentlige fordelingen av turnusplasser. Dette medførte at et stort antall kandidater med utdanning og statsborgerskap fra Sverige meldte seg på. Fylkeslegen i Oslo fremskaffet, som normalt, et like stort antall turnusplasser som antall påmeldte kandidater. Da valget av turnusplass skulle foretas, viste det seg at mange av kandidatene fra Sverige ikke møtte. Dette resulterte i at en rekke plasser ikke ble valgt, særlig ved sykehus i Nordland og Finnmark. Disse sykehusplassene var igjen bl.a. koblet opp mot kommuner i de samme fylkene. Problemet ble ytterligere forsterket av at enkelte kandidater som hadde valgt turnusplass, ikke møtte til avtalt turnustjeneste.

Ved fordeling av turnusplasser i mai 1998 forsøkte man å unngå en lignende situasjon. Det ble stilt færre plasser til disposisjon enn antall kandidater som skulle velge. Likevel var det flere kandidater enn forventet som trakk seg, og plasser ble stående ledig.

Ved valget i november 1998 tok fylkeslegen i Oslo i bruk såkalte «blinde plasser». Den nye ordningen innebærer at alle kandidater med utdanning og statsborgerskap fra EØS-land får velge plass etter det ordinære valget. Disse velger så blant de plassene som fortsatt er ledige. Den nye ordningen innebærer at plasser som blir ledige, f.eks. fordi kandidater får utsettelse, permisjoner osv., blir fylt opp av kandidater med en såkalt «blind plass».

Et forhold som kompliserer administreringen av turnustjenesten, er økende forskjeller i antall kandidater ved fordelingene vår og høst. Dette skyldes økt antall studieplasser i Norge og flere nordmenn som studerer i utlandet. Prognoser viser at antall kandidater som uteksamineres i januar, vil være stabilt i de nærmeste årene, mens antall kandidater som uteksamineres i juli, er sterkt økende – dette som følge av at universitetene i Tromsø og Trondheim bare uteksaminerer studenter i juli. Samtidig melder de fleste utenlandsmedisinere – også de norske – seg til turnustjeneste med start i juli.

Jeg er klar over at reglene for valg og tildeling av turnusplass har skapt problemer både for kommuner og for sykehus. Dette er også omtalt i Ot.prp. nr. 99 for 1998-99 om fastlegeordningen, som Stortinget nå behandler. Jeg har derfor nedsatt en arbeidsgruppe med representanter for alle berørte parter. Denne skal innen 15. mai komme med forslag til et system for fordeling av turnusleger som gir forutsigbarhet og sikkerhet for tildeling, både for sykehusene og for kommunene.

Stortinget har bevilget midler til økning i antall studieplasser i medisin. Det er bred politisk oppslutning om at vi skal bidra til at alle norske ungdommer som studerer medisin i utlandet, ønskes til Norge etter endt utdanning. Da må vi tilrettelegge for at disse også får turnusplass. Den store økningen i antall turnusleger vil innebære at flere kommuner som tidligere ikke har hatt turnuslege, også vil måtte motta slik lege.

Det er opp til den enkelte kommune å avgjøre hvorvidt ansatte leger eller privatpraktiserende leger skal være veiledere for turnuslegene. Fastlegeordningen vil innebære at en større andel av allmennlegene vil være privatpraktiserende. Det er derfor naturlig at en økende andel privatpraktiserende leger vil måtte delta som veiledere av turnusleger.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg har tidligere tatt opp spørsmålet knyttet til fordeling av turnusleger, bl.a. fordi man i mitt eget hjemfylke, Finnmark, fikk ti turnusleger tildelt for januar når det var søkt om 22. Derfor er illustrasjonen her på hvor grell kontrast man kan stå overfor, ganske klar, når enkelte kommuner som ikke ønsker turnusleger, likevel blir pålagt det.

I det svaret som helseministeren gav på min henvendelse i september – svar av 29. september 1999 – sier Høybråten at departementet i løpet av høsten vil ta initiativ til en grundig gjennomgang av turnustjenesten for leger der bl.a. fordelingsproblematikken skal fokuseres.

Jeg vil spørre helseministeren om det som har kommet ut av den grundige gjennomgangen, bl.a. er det han nevnte nå, en annen type fordeling fra november, eller om det eventuelt er andre konkrete tiltak man kan tenke seg. Har man bl.a. sett på det med utvidelse av turnustjenesten til et år – jeg tenker på turnustjeneste i distriktene – som et framtidig tiltak?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Den grundige gjennomgang som jeg varslet, er knyttet til den arbeidsgruppen som vi nå har nedsatt, som ikke bare skal forklare hvorfor situasjonen er blitt som den er blitt, for det synes jeg i og for seg vi har en relativt god oversikt over, men som skal komme med forslag – bl.a. knyttet opp mot fastlegeordningen som skal tre i kraft neste år – om hvordan en kan unngå den type skjevheter som både representanten Ballo og jeg er helt enige om er uheldige. Vi må innrette oss slik at vi kan unngå dette.