Grethe G. Fossum (A): Jeg vil få stille kulturministeren følgende spørsmål:

«Aftenposten 3. februar 2000 viser til at statsråden personlig har ringt mulige sponsorer for å skaffe penger til Ibsen-festivalen. Normalt sett bevilger en statsråd penger til kultur over statsbudsjettet, og eventuell sponsorpåvirkning med forventet gjenytelse fra et sentralt regjeringsmedlem er prinsipielt betenkelig.

Hvordan ser statsråden på denne problemstillingen?»

Statsråd Åslaug Marie Haga: Med få unntak er norske kulturinstitusjoner helt avhengige av offentlige driftsbevilgninger eller driftstilskudd for å oppnå balanse i årsregnskapet. Det er imidlertid bred enighet om at det like fullt påhviler kulturinstitusjonene et ansvar for også å skaffe seg egeninntekter. I tillegg til ordinære billettinntekter og lignende har en del institusjoner også et utvilsomt potensial for å oppnå bidrag fra sponsorer.

Sponsing er etter min vurdering uproblematisk så fremt det ikke oppstår konflikt mellom næringslivets forutsetninger for eventuelle bidrag og vedkommende kulturinstitusjons kunstneriske eller kulturfaglige interesser og planer. Erfaring tilsier at slike dilemma sjelden oppstår. Så langt min oversikt rekker, har kulturinstitusjoner gode erfaringer med sponsorer.

Det er viktig at potensialet for sponsing blir utnyttet best mulig. Næringslivet er i mindre grad inne i finansieringen av kulturlivet i Norge enn det som er tilfellet i en rekke andre land. Sponsing vil kunne gi institusjonene et viktig løft utover det aktivitetsnivå som muliggjøres gjennom ordinære driftstilskudd og driftsinntekter.

Selvsagt er det den enkelte institusjon selv som må sørge for å skaffe seg sponsorer. Departementet er likevel opptatt av å ha en forståelse for hvordan aktører i næringslivet tenker og vurderer når det kommer forespørsler fra kulturinstitusjoner om økonomiske bidrag. Det framstod for meg som et alvorlig tankekors når selv ikke et så sentralt kulturevenement som en Ibsen-festival ved Nationaltheatret var i stand til å fange næringslivets interesse.

Dette var mitt utgangspunkt for å ta telefonisk kontakt med en håndfull sponsorer som tidligere hadde ytt bidrag til Ibsen-festivalen. Jeg ønsket i dette konkrete tilfellet å få klarhet i hvorfor de ikke lenger fant dette tiltaket attraktivt nok, og å påpeke betydningen av festivalen.

Dersom saken vinkles slik enkelte aviser har valgt å gjøre, kan det utledes et prinsipielt dilemma. Jeg vil understreke at de bedriftene jeg var i kontakt med, ikke har et forhold til Kulturdepartementet i andre sammenhenger som aktualiserer den type problemstillinger som synes å ligge i spørsmålet.

Grethe G. Fossum (A): Jeg takker kulturministeren for svaret.

Jeg har også lest et intervju i Aftenposten den 6. februar, hvor hun uttaler at hun ikke angrer på den runden hun gjorde til tidligere sponsorer av Ibsen-festivalen. Hun påstår riktignok i intervjuet at det ikke var for å spørre om mer penger, men for å spørre om hvorfor de ikke lenger var sponsorer, og kanskje for å inspirere dem til fortsatt å være det.

Jeg ser ikke de helt store prinsipielle forskjellene i det å ringe og be noen om å være sponsorer og det å undersøke hvorfor de ikke er det. Det er jo slik at når man ringer som kulturminister, er man en litt annen person enn når man er ansatt i Ibsen-festivalen, og ansatt der for å få tak i sponsormidler.

Ser ikke kulturministeren at det ikke lar seg forene med å være kulturminister å drive oppsøkende virksomhet overfor sponsorer?

Statsråd Åslaug Marie Haga: Jeg kan forsikre representanten Fossum om at jeg ikke på noen måte har tenkt å bli sponsoragent, verken for Ibsen-festivalen eller for andre kulturevenementer i Norge. Mitt anliggende har vært at jeg generelt er opptatt av sponsing til kulturformål, ikke som et substitutt for statlig finansiering, men som et tillegg. Og Ibsen-festivalen er interessant, fordi festivalen tidligere har vært begunstiget med sponsormidler.

Jeg hadde en serie interessante samtaler da jeg hadde kontakt med en håndfull tidligere sponsorer, som jeg mener brakte nyttig informasjon til meg, også i forhold til hvordan vi kan bidra til å profesjonalisere kulturinstitusjonenes arbeid men sponsing.

Grethe G. Fossum (A): Jeg takker kulturministeren for svaret.

Jeg må si at jeg synes kanskje kulturministeren kunne få den nyttige informasjonen på en litt annen måte og på et litt annet tidspunkt fra disse mulige sponsorene. For etter det jeg også ser i Aftenposten, er det Kreditkassen, som er inne i en sak i Stortinget om sammenslåing av kredittinstitusjoner, det er Dagbladet, som er i søkelyset for moms på løssalgsaviser nå, som ligger under statsrådens portefølje, og det er Telenor, som vi har en annen sak gående med i Stortinget. Det betyr at disse man kanskje da har ringt til, på en måte har et slags avhengighetsforhold til Stortinget. Og da begynner samtalene å bli interessante. For det er nemlig slik at uansett om man er ideell sponsor – slik som staten er, gir pengene og forventer lite tilbake igjen – så forventer næringslivet noe. Og det er spesielt når kulturministeren går inn i én festival og sier at denne er så spesiell at her må jeg undersøke.

Så mitt spørsmål til kulturministeren er: Vil hun gjøre den jobben en gang til?

Statsråd Åslaug Marie Haga: La meg for det første klargjøre at Aftenposten ikke har noen korrekt liste over hvilke tidligere sponsorer jeg har hatt kontakt med.

Når det gjelder det siste spørsmålet, om jeg vil gjøre jobben igjen, er situasjonen den at jeg vil jobbe videre med sponsing som tema, men ikke, som jeg sa, med det utgangspunkt at det på noen måte skal være substitutt for statlige bevilgninger. De bevilgningene skal jeg kjempe for gjennom tradisjonelle kanaler. Men jeg mener det er relevant å ha en dialog med næringslivet for at våre institusjoner som er begunstiget med betydelige statlige midler, kan gjøre sin jobb enda bedre, og at vi kan øke kulturaktivitetene i landet totalt.