Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten John I. Alvheim til sosialministeren, vert svara på av helseministeren.

John I. Alvheim (Frp): Jeg ber om at den ærede helseminister svarer på mitt spørsmål til sosialministeren. Spørsmålet lyder:

«Sosialetaten i Kvinnherad har fattet tvangsvedtak for en gravid kvinne i 7. måned. Vedtaket er godkjent av fylkesnemnda. Hordaland fylkeskommune har ikke behandlingsplass å tilby og nekter å betale behandling i institusjon utenfor fylket.

Er dette i samsvar med lovens intensjoner?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg vil understreke at det er sterkt bekymringsfullt når tungt belastede misbrukere, som har behov for det, ikke får plass i institusjon. Samtidig er det viktig å merke seg at man etter felles anstrengelser fra Kvinnherad kommune og Hordaland fylkeskommune fant en løsning i den konkrete saken som danner utgangspunkt for spørsmålet.

Formålet med en regel om at det kan fattes tvangsvedtak overfor gravide rusmiddelmisbrukere, er å søke å hindre at barnet blir påført skade. Tvangsvedtak kan fattes i situasjoner der frivillige tiltak har vist seg utilstrekkelige, og dersom rusmiddelmisbruket er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet blir født med skade. For at loven skal kunne virke etter intensjonen, er det en forutsetning at det finnes tiltak som kan nyttes i disse situasjonene.

Det er likevel ikke slik at et konkret tvangsvedtak utløser en fylkeskommunal plikt til å stille institusjonsplass til rådighet og en korresponderende rettighet for den enkelte rusmiddelmisbruker til en institusjonsplass. Dette følger av ansvarsdelingen mellom fylkeskommunen og kommunen: Utgangspunktet er at kommunen har ansvaret for å sørge for egnede tiltak for rusmiddelmisbrukere, herunder sørge for at rusmiddelmisbrukeren får plass i institusjon dersom dette er nødvendig og vilkårene i loven er oppfylt.

Fylkeskommunen har et alminnelig ansvar for å etablere og drive institusjoner for rusmiddelmisbrukere. De har også ansvaret for å utarbeide en plan som skal vise hvordan fylkeskommunen vil dekke aktuelle og framtidige behov for institusjonsplasser. Kommunen og fylkesnemnda har ikke instruksjonsmyndighet overfor fylkeskommunen. Et konkret tvangsvedtak pålegger derfor ikke fylkeskommunen en plikt til å stille institusjonsplass til rådighet.

Dette er likevel ikke ensbetydende med at rusmiddelmisbrukeren står uten rettigheter. Dersom fylkeskommunen ikke stiller institusjonsplass til rådighet etter at det er fattet et tvangsvedtak, og rusmiddelmisbrukeren ikke kan dra omsorg for seg selv, er det et krav i loven at sosialtjenesten om nødvendig skal sørge for midlertidige tiltak.

Regjeringen ser det som svært viktig at fylkeskommunene følger opp det ansvaret de har etter loven, og oppretter og driver et tilstrekkelig antall institusjonsplasser. Ikke minst gjelder dette plasser for gravide, tungt belastede misbrukere i akutte situasjoner.

Kapasitetsmangelen i deler av behandlingsapparatet var den viktigste grunnen til at sosialministeren i desember 1998 nedsatte en arbeidsgruppe, Nesvåg-gruppen, som bl.a. fikk i oppdrag å vurdere det samlede døgnbehandlingstilbudet for rusmiddelmisbrukere. Gruppens mandat var også å vurdere eventuelle behov for endringer i det nåværende systemet for ansvarsplassering og finansiering av tiltakene for rusmiddelmisbrukere. Videre skulle gruppen vurdere samarbeidsforholdene mellom institusjonene og den kommunale sosialtjenesten med sikte på å sikre kontinuitet og sammenheng i tilbudene til den enkelte. Dersom vi skal få til helhetlige løsninger for brukerne, er det helt nødvendig å få til et godt og smidig samarbeid mellom forvaltningsnivåene.

Gruppens rapporter har nå vært ute til bred høring, og sosialministeren går nå nøye gjennom materialet. I stortingsmeldingen Omsorg 2000 følges noen av gruppens anbefalinger opp, og der varsles det at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med oppfølging av andre forslag og anbefalinger i egen sak. Videre har sosialministeren bedt om en orientering fra Hordaland fylkeskommune om deres plan for institusjonstilbudet til rusmiddelmisbrukere. Planen vil bli gjennomgått og drøftet med fylkeskommunen.

John I. Alvheim (Frp): Jeg takker for svaret.

Det er ukjent for meg at denne saken fant en lykkelig løsning, hvis man da ikke anser opphold i fengsel som en lykkelig løsning for en gravid rusmisbruker.

I sosialtjenesteloven § 6-2 a er det hjemmel for tvangsinnleggelse for gravide misbrukere, og vedtak i denne saken ble gjort av fylkesnemnda. Da er det en forutsetning i sosialtjenesteloven at fylkeskommunen, som er forpliktet og har ansvaret for institusjonstjenesten på dette området, også skaffer til veie behandlingsplass, noe som Hordaland fylkeskommune i dette tilfellet ikke gjorde. De ville heller ikke betale for en tilveieskaffet plass i eksempelvis Telemark fylke, fordi Hordaland fylkeskommune selv hadde innført inntaksstopp ved sin egen institusjon.

Jeg vil spørre helseministeren om det ikke i tillegg til en orientering fra fylkeskommunen er grunnlag for å gi Hordaland fylkeskommune en skikkelig korreks i denne saken.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har ikke grunnlag for å gå inn i ytterligere enkeltheter i den konkrete saken, men jeg forutsetter at når sosialministeren har bedt om en nærmere orientering fra Hordaland fylkeskommune, vil hun i de drøftelser som jeg varslet at hun vil ha med fylkeskommunen, også vurdere hva slags oppfølging som er nødvendig.

Jeg må for min del si at det i tillegg til dette er viktig å se på kontinuiteten og sammenhengen mellom de ulike forvaltningsnivåenes tilbud, og det er et sentralt tema i oppfølgingen av Nesvåg-gruppens arbeid. Jeg tror helt klart at det her vil være nødvendig å vurdere endringer i rutiner i tillegg til det som har med kapasitet å gjøre, for å sikre et langt mer smidig samarbeid og sikre løsninger på en annen måte enn det som var utgangspunktet i denne konkrete saken.

John I. Alvheim (Frp): Det siste i helseministerens svar er jeg helt ut enig i – noe må skje på dette området. Når det ikke har skjedd til nå, er det fordi denne gruppen lidende mennesker dessverre er lite prioritert i vårt samfunn.

Kvinnen har etter avslag fra Hordaland fylkeskommune om behandling fristet en kummerlig tilværelse, og hun har også i mellomtiden hatt opphold i Bergen kretsfengsel uten adekvat behandling for sitt rusproblem. Hvordan er det mulig å behandle selv en gravid stoffmisbruker på denne umenneskelige måte? Vil helseministeren sørge for at den aktuelle gravide kvinnen får medisinsk behandling umiddelbart, slik at det ventede barnet ikke blir påført alvorlige mentale skader?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg finner det ikke riktig fra Stortingets talerstol å gå inn i en konkret sak på den måten som representanten Alvheim nå inviterer til, men vil bare si at jeg har merket meg de opplysninger som han har brakt fram, og vil bringe dem tilbake til sosialministeren til den oppfølging av saken som jeg på hennes vegne varslet i mitt hovedsvar.