Erik Solheim (SV): Jeg skal få stille dette spørsmålet til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

«Lokalpolitikere fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i Oslo ønsker å nekte ukentlige bønnerop fra moskeer.

Mener statsråden at et kommunestyre eller bydelsutvalg eventuelt har anledning til å innskrenke religionsfriheten på denne måten?»

Statsråd Jon Lilletun: Så vel i Grunnlova som i lov om trudomssamfunn er retten til fri utøving av religion slått fast i tråd med føresegnene i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. I artikkel 9 i konvensjonen heiter det:

«Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.»

Sjølv om fridomen er der, går det fram at den må balanserast mot andre omsyn som er heimla i lov. Av naturlege årsaker finst det ikkje nasjonale retningsliner som regulerer spørsmål om bønnerop. Slik eg ser det, er det naturleg at det vert gjeve løyve til bønnerop i tilknyting til hovudsamlingar, t.d. ved fredagsbønna.

Representanten Solheim stiller spørsmål om kommunestyre eller bydelsutval har høve til å innskrenke religionsfridomen. Det har dei sjølvsagt ikkje. Kommunestyre og bydelsutval må halde seg til dei overordna lovene og konvensjonane om trusfridom, men samstundes kan det òg liggje avgrensingar som bl.a. går i høve til offentleg orden og reglar om støygrenser. Eg har tillit til at dei lokale nivåa vil halde seg til dei konvensjonane Noreg har forplikta seg på, men at det i den konkrete utforminga vil vere nyansar ut frå ulike lokale forhold.

Erik Solheim (SV): Jeg skal få takke statsråden for svaret, som jeg i all hovedsak finner positivt.

Alle forstår at det her er en avveining. Man har på den ene siden religionsfriheten, som må innebære at ethvert livssyn og enhver religion skal ha anledning til å komme klart til uttrykk – at kirkeklokker skal kunne spille, og at det skal kunne være bønnerop fra en moské, eller for den del at hinduer eller buddhister i tilknytning til sine sentrale religiøse handlinger også skal kunne forkynne dette i det offentlige rom. På den annen side må dette avgrenses av privatlivets fred, av støyregler og at det ikke skal være til sjenanse for resten. En kirke som mente seg å kunne spille inn til gudstjeneste fem ganger i døgnet, hvorav en gang midt på natten, ville selvsagt være til sjenanse for sitt nabolag og ikke blitt akseptert av noen. Så dette er den avveiningen som vi må gjøre. Men slik jeg oppfatter statsråden, er hans oppfatning at i tilknytning til de sentrale elementene i ethvert livssyn, fredagsbønnen for muslimer eller høymessen på søndager for den kristne kirke, er det ikke anledning for kommunestyret eller bydelsutvalget til å foreta avgrensninger.

Statsråd Jon Lilletun: I all hovudsak er eg samd i den oppsummeringa som representanten Solheim hadde i forhold til forståinga av mitt svar, med unntak av siste setninga.

Det er klart at det kan tenkjast at det finst religionslokale som ligg så nær inntil anten ein sjukeheim, eit sjukehus eller andre ting, som gjer at dei lokale myndigheitene ut frå det vil ha ekstra behov for avgrensingar. Difor vil ikkje eg seie det fullt så generelt som representanten Solheim sa det no. Her må den lokale bruken av lova leggjast til grunn, og eg har tillit til dei lokale nivåa, som eg sa. Men det som er min innfallsvinkel, er at eg finn det naturleg at det i det tilfellet som har vore diskutert no, er høve til bønn på det som er heilagdagen for muslimar, nemleg fredagen. Og eg har registrert at i Nettavisen i dag gjev Solheim uttrykk for nokolunde det som er mine synspunkt på det.

Erik Solheim (SV): Jeg kan bare slutte meg helt ut til statsrådens syn. Essensen her er selvsagt at man behandler alle livssyn likt når det gjelder disse spørsmålene, at de altså, enten det gjelder bønnerop fra en moské eller klokkeklang fra en kirke, eller for den del andre religiøse ytringer, behandles likt. Dersom det er til sjenanse for nabolaget, må man finne en praktisk avveining. Det kan være folk som sover på fredag ettermiddag og føler at de er plaget av støy som kommer fra en moské, det ser jeg ikke bort fra. Noen av oss har vel av og til også syntes det har vært tungt å stå opp på søndagsmorgenen når vi blir vekket av kirkeklokkene, det kan jeg heller ikke se bort fra. Poenget er bare at man behandler islam, kristendom, buddhisme, sikhisme og hvilken som helst religion likt, og har det samme krav om tilpasning til omgivelsene for de ulike livssynene. Og der oppfatter jeg det slik at statsråden og jeg er helt enige.

Statsråd Jon Lilletun: Eg vil berre gjenta det som eg sa i mitt hovudsvar, at det er Den europeiske menneskerettskonvensjonen som skal liggje til grunn, og norsk lovgjeving. Så må det vere opp til myndigheitene å forvalte dei lovene på ein god måte. Dei som måtte vere misnøgde med eit vedtak her, må sjølvsagt få høve til å anke gjennom vanlege kanalar eller leggje opp til ein prosess i forhold til det.

Det som eg er glad for, og som denne spørjerunden avklarar, er at representanten Solheim og eg òg er heilt einige om at det i vår kultur ikkje vil vere naturleg å innføre eit system der det skal vere bønn fem gonger om dagen, sju dagar i veka. Det vil vere unaturleg, og det er det eg har sagt heile vegen. Men den prinsipielle moglegheita som hovudregel bør liggje fast.