Rolf Reikvam (SV): Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

«Det er store variasjoner mellom kommunene når det gjelder delingstimer på ungdomstrinnet. I en rapport fra Norsk Lærerlag basert på data fra GSI-statistikken, og som omfatter alle kommuner, varierer tallet på delingstimer fra 0,6 til 21,8 timer pr. uke. Et stort antall kommuner bruker under 5 timer til deling.

Mener statsråden at en skole som har 0,6 timer til deling, kan oppfylle læreplanens krav til tilrettelagt undervisning, og er det en nedre grense for timer en skole med gjennomsnitts klassestørrelse bør ha?»

Statsråd Jon Lilletun: Kommunane har ansvar for å gje elevane forsvarleg opplæring, i samsvar med lova og læreplanverka og innanfor dei økonomiske rammene dei har til rådvelde. Mellom føresegnene her er prinsippet om tilpassa opplæring. Det er i stor grad opp til den enkelte kommunen å velje løysingar og tiltak for å oppfylle dette prinsippet.

Delingstimar er ekstra lærartimar som gjer det mogleg å dele ein klasse eller ha fleire lærarar til stades i klassen samstundes. Det er ikkje fastsett særskilde føresegner om slike timar.

Eg er samd med representanten Reikvam i at det er vel store variasjonar mellom kommunane når det gjeld bruken av delingstimar, også på ungdomstrinnet, slik tala frå GSI stadfester for skuleåret 1999-2000. Dette kjem både av at kommunane prioriterer ulikt, og av at behovet for delingstimar avheng av fleire ulike faktorar, deriblant elevsamansetnad og klassestorleik.

Generelt sett vil t.d. små klassar ha mindre behov for delingstimar enn store, utan at dette i seg sjølv treng ha nokon verknad for korleis ein oppfyller kravet om tilpassa opplæring. Det er opp til den enkelte kommunen å utøve eit forsvarleg skjønn i spørsmålet om kva ressursar som bør setjast inn for å oppfylle dette kravet. Dersom skulen meiner det ikkje er mogleg å gje elevane den forsvarlege opplæringa dei har krav på innanfor dei ressursrammene skulen har til disposisjon, skal skulen melde dette vidare til kommunen.

Dei nemnde variasjonane i ressurstilgang kan gje grunn til uro. Som omtalt i St.meld. nr. 28 for 1998-99, Mot rikare mål, og følgt opp i statsbudsjettet for i år, vert det sett i gang forsøk med å prøve ut ulike modellar for timetildeling til skular på ungdomstrinnet. Tildelinga av timar vert i stort monn knytt til elevtalet på kvart klassetrinn. Formålet er å stimulere til større fleksibilitet i organiseringa av opplæringa og å jamne ut forskjellar mellom små og store klassar. Dette vil kunne vareta omsynet til store klassar på ein betre måte enn i dag. Eg vil vurdere erfaringane frå forsøket, også når det gjeld spørsmålet om korleis ein kan få ressursane best mogleg utnytta med tanke på behovet for tilpassa opplæring. Dei tala representanten Reikvam peiker på, gjev som nemnt grunn til uro. Eg ser det difor som rett å vurdere behovet for nærare regulering av delingstimar i samband med forsøket.

Rolf Reikvam (SV): Jeg takker for svaret, men det var vel egentlig ikke svar på mine spørsmål.

Aller først til terminologien. Jeg oppfatter ikke delingstimer som ekstra timer. Delingstimer er en del av det samlede timetallet som en klasse har til disposisjon, som skal brukes til ulike ting.

Mitt første spørsmål er følgende: Kan en skole som har 0,6 timer til deling – og da snakker vi om individuelle opplegg, prosjektarbeid og til alt som har med tilpasset opplæring å gjøre – oppfylle kravet i læreplanen? Læreplanen er ganske klar, både på arbeidsformer og arbeidsmåter.

Så til det andre spørsmålet. En gjennomsnittsklasse på ungdomstrinnet er på ca. 22 elever, det vet statsråden, og det vet jeg. Og da blir spørsmålet: Vil statsråden anta at det finnes en nedre grense for timetall som en sånn klasse bør ha for å kunne oppfylle kravene som vi som politikere har satt i læreplanen?

Statsråd Jon Lilletun: Fyrst til terminologien. Eg kan godt gje representanten Reikvam rett i at hans definisjon av kva delingstimar er, er like god og utfyllande som min. Der vil eg imøtekome spørsmålsstillaren.

Når det gjeld om det finst ei nedre grense, gjer det i og for seg ikkje det lovmessig. Det er knytt til ein stor bruk av skjønn. Det som er sagt frå vår side i St. meld. nr. 28, er at ein del kommunar ligg heilt i nedre grense når det gjeld ressursbruken på skule. Då er det som spørsmålsstillaren her tek opp, noko av det som vert vurdert. Difor har vi òg sagt der, og eg seier det igjen i dag, at dette gjev grunn til uro, og dersom det held fram over lengre tid, er eg innstilt på å gå nærare inn i den problemstillinga som representanten Reikvam tek opp.

Rolf Reikvam (SV): Nå synes jeg det blir litt interessant. Det som statsråden sier, er at det ikke finnes noen nedre grense, men det finnes noe som ligger helt ned mot en nedre grense. Hvis det finnes noe som ligger ned mot en nedre grense, må statsråden på en eller annen måte ha definert en eller annen form for nedre grense. Jeg oppfatter det slik så langt at 0,6 timer til deling med en gjennomsnitts klassestørrelse ligger over den nedre grensen. Men da må vi reise det grunnleggende spørsmål: Hvordan kan en lærer som har 30,6 timer – han har 30 timer obligatorisk – klare å tilby individuelt opplegg? Hvordan kan han greie å legge opp til prosjektarbeid når han har 0,6 timer pr. uke til å gjøre dette? Det blir det grunnleggende spørsmål, som jeg synes statsråden ikke går inn i. Men han har nok åpenbart definert en nedre grense, i og med at han legger noe som ligger ned mot en nedre grense. Jeg vil nok be om at han kommenterer det en gang til. I og med at han har funnet at noe ligger der, må han jo ha definert grensen. Og da er spørsmålet: Hvor går den?

Statsråd Jon Lilletun: Fyrst vil eg seie meg glad for at representanten Reikvam tykkjer at det begynner å verte interessant. Det i seg sjølv er jo eit godt teikn. Då eg definerte det som at det var grunn til uro, og at det òg måtte vurderast dersom såpass låg ressurstilførsel heldt fram over tid, var jo det i forhold til kommunars satsing på skulen totalt det som ligg i tilstandsrapporten. Det vi har sagt, er at ut frå det skjønnet som vi skal bruke i forhold til dei tilstandsrapportane, kan det verte aktuelt å gjere noko i forhold til det. Når ein vert så spesifikk som spørjaren er når han spør om ein klasse og ber meg seie om det er forsvarleg eller ikkje, er det så mykje opp til korleis den klassen er, at eg ikkje vil svare konkret på det spørsmålet på dette tidspunktet. Men det er heilt sant at det er interessant, og det er nødvendig å arbeide vidare med det.