Annelise Høegh (H): Jeg skal få stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

«Taiwan er et demokrati med 22 millioner innbyggere som nektes medlemskap i Verdens Helseorganisasjon og Verdens Handelsorganisasjon.

Hva er begrunnelsen for dette, og vil Regjeringen ta initiativ til at et av Øst-Asias få demokratier får sin rettmessige plass i disse to internasjonale organisasjonene?»

Utenriksminister Knut Vollebæk: Sammen med et stort flertall av verdens land fører Norge en ett-Kina-politikk. Taiwan betraktes som en del av Kina. Norge har diplomatiske forbindelser med Kina og følgelig ingen offisielle forbindelser med Taiwan.

Samtidig har det uoffisielle samkvemmet med Taiwan økt betydelig de siste årene, særlig på det økonomiske området. Taiwans sterke økonomiske vekst har ført til en betydelig økt samhandel med mange land, deriblant med Norge.

Norge har inntatt en positiv holdning til deltakelse av Taiwan i internasjonale og regionale fora av økonomisk og handelspolitisk karakter, som GATT, nå WTO, og OECD. Regjeringen vil fortsatt støtte slik deltakelse av Taiwan i det internasjonale samfunn.

Taiwan oppfyller WTO-regelverkets krav til medlemskap, men vil ikke bli akseptert før Kina er fullverdig WTO-medlem. Kina er nå inne i sluttfasen av 13 år med forhandlinger om dette. Ennå gjenstår det å sluttføre bilaterale forhandlinger mellom Kina og en del enkeltland, men det er forventet at dette vil skje i nær fremtid. Norge er blant de landene som har sluttført sine bilaterale forhandlinger med Kina.

Jeg er derfor glad for at både Kina og Taiwan vil kunne bli medlemmer av WTO i løpet av inneværende år.

Verdens Helseorganisasjon er en FN-organisasjon med stater som medlemmer. Taiwan har søkt om observatørstatus i organisasjonen, noe Kina motsetter seg.

Dette spørsmålet var første gang oppe på Helseforsamlingen i 1997. Det forelå da en tilrådning fra Helseforsamlingens generalkomite om at saken ikke skulle settes på dagsordenen, og tilrådningen ble gjenstand for avstemning. Norge stemte som de øvrige nordiske og vesteuropeiske landene for generalkomiteens tilrådning, som ble vedtatt med stort flertall. USA var ett av fem land som avstod fra å stemme, mens 19 land stemte mot.

Spørsmålet om observatørstatus for Taiwan kom også opp på Helseforsamlingen i 1998 og 1999, men da ble rapportene fra generalkomiteen på dette punktet godkjent uten avstemning.

La meg avslutningsvis legge til at Regjeringen ser meget positivt på at det er et demokrati på Taiwan. Det er vårt ønske at dialogen mellom Taiwan og Fastlands-Kina nå videreutvikles på en måte som sikrer fred og stabilitet i området.

Annelise Høegh (H): Jeg vil takke utenriksministeren for svaret, som var positivt, iallfall delvis, når det gjelder Verdens Handelsorganisasjon.

Men jeg mener at det må være etisk problematisk for en regjering som bekjenner seg til menneskerettigheter og demokrati, at man gjør demokratiet Taiwans anerkjennelse i det internasjonale samfunn avhengig av diktaturet Kinas godkjennelse av det samme? Er det nødvendig at Norge skal føre en ett-Kina-politikk? Er det etisk velbegrunnet når Taiwan faktisk er et eget land, om ikke i formaliteten – de har sin egen regjering og sin egen president, og de fører sin egen utenrikspolitikk?

Da blir mitt spørsmål: Er det alltid nødvendig å begynne med dette at vi har det syn at Taiwan skal være en del av Kina, når det faktisk ikke er det, og at det skal bestemme om vi skal anerkjenne et demokrati og gi det sin rettmessige plass i internasjonale fora, der det kan bidra på vesentlige måter, også økonomisk?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Nå er det ikke bare Kina som er opptatt av ett-Kina-spørsmålet, det har for så vidt også Taiwan vært tidligere. Jeg må innrømme at jeg ikke er helt sikker på hva som er den offisielle politikk fra den nåværende regjering i Taiwan, men tidligere regjeringer og politiske partier i Taiwan har vært opptatt av at de skal gjenvinne makten i Kina, så det har for så vidt ikke der vært noen uenighet om at det bare er ett Kina, uenigheten har ligget i hvor makten skulle være. Derfor ser vi det, som jeg sa, som positivt at det i de siste årene har vært en dialog, det har vært kontakter mellom myndighetene i Taipei og Beijing. Vi har oppfordret til det. I kontakter vi har hatt med myndighetene i Beijing, har vi understreket betydningen av den dialogen, undersøkt hvordan den går og støttet opp om den. Vi håper at dette kan fortsette, og det er viktigere enn en markering fra norsk side.

Annelise Høegh (H): Når det gjelder Verdens Helseorganisasjon, blir mitt spørsmål om ikke Regjeringen nå vil revurdere sitt syn, at Norge stemmer for at Taiwan kan tas opp, iallfall som det de har søkt om, nemlig som observatørmedlem, og det gir statuttene anledning til. Jeg syns det er oppsiktsvekkende at vi syns det er greit å ha diktaturer som medlem – Cuba, Nord-Korea, Myanmar, Iran, Kina og Laos – men at vi nekter et demokrati å bli medlem. Dette er jo en organisasjon som skal fremme helse og velferd, uavhengig av hvilken politikk man for øvrig har, og det burde være et selvsagt ønskemål for Regjeringen å få med også disse 22 millionene som bor på Taiwan, uavhengig av hva man for øvrig velger å mene: om man i fremtiden vil komme frem til ett Kina eller om det vil forbli to land, slik det de facto har vært siden Taiwan oppstod, for å si det sånn. Så mitt spørsmål er: Ser Regjeringen det som ønskelig å få Taiwan med, og vil de stemme for å gi det observatørstatus?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Fra norsk side ser vi det som nyttig og hensiktsmessig at flest mulig, både stater, territorier og områder, er med oss i Verdens Helseorganisasjon nettopp ut fra det anliggende som representanten Høegh pekte på, at dette dreier seg om helse. Men det er nok en viss uenighet mellom representanten Høegh og meg om statuttene gir anledning til dette. Ifølge de opplysningene jeg har – jeg skal selvsagt gjerne sjekke dem på nytt igjen – kan bare stater være medlemmer av Verdens Helseorganisasjon. Territorier kan være assosierte medlemmer, men med tillatelse fra WTOs styre og etter forslag eller samtykke fra det land som har suverenitet over det aktuelle territoriet. Dette gjelder f.eks. Puerto Rico, som har et assosiert medlemskap i Verdens Helseorganisasjon, men etter samtykke fra USA. Det er vel lite sannsynlig at man – i hvert fall på det nåværende stadium – vil få det samtykket fra Kina.