Aud Gaundal (A): Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

«Norsk Pasientskadeerstatning har i en veileder om erstatning ved pasientskader sagt at det skal utbetales erstatning ved «grov uaktsomhet». Mange pasienter, og særlig kvinner litt opp i årene, sliter med å bli trodd når de overfor lege hevder at noe er galt eller er blitt galt etter behandling.

Når det senere er beviselig at pasienten hadde rett, kan det å ikke få medhold defineres som «grov uaktsomhet» fra helsevesenets side, og dermed danne grunnlag for erstatning?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Norsk Pasientskadeerstatning behandler krav om erstatning for skader påført ved offentlige somatiske sykehus og deres poliklinikker. Videre dekker reglene kommunelegetjenesten og den kommunale legevakt samt offentlige psykiatriske sykehus og deres poliklinikker. Mye av hensikten med Norsk Pasientskadeerstatning og de reglene ordningen bygger på, er bl.a. å bringe søkelyset bort fra spørsmål om helsepersonells skyld eller uaktsomhet.

Erstatning etter reglene for Norsk Pasientskadeerstatning gis for fysisk skade forårsaket av undersøkelse, diagnostikk, behandling og lignende, men med enkelte unntak. Det gis bl.a. ikke erstatning når risikoen er kjent, og heller ikke når behandlingen som gis, er adekvat. Det er behandlingen og risikoen forbundet med denne, som i hovedsak er avgjørende. Videre er det et krav om at det har oppstått en skade, og at det er en årsakssammenheng mellom behandlingen og skaden.

Etter norsk rett er det et vilkår for erstatning at skaden har påført pasienten et økonomisk tap f.eks. i form av tapt arbeidsinntekt, og det er dette tapet erstatningen i første omgang skal dekke. Ved varige medisinske skader over et visst nivå kan det også ytes menerstatning, dvs. erstatning for redusert livsutfoldelse.

Det er videre riktig, som representanten Gaundal nevner i sitt spørsmål, at det også kan gis oppreisning, dvs. erstatning som ikke er knyttet til økonomisk tap eller medisinsk men. Slik erstatning utbetales bare hvis det foreligger grov uaktsomhet, og det er en beløpsmessig begrensning på 20 000 kr. Denne regel om oppreisning gjelder bare for de somatiske sykehus, ikke for kommunelegetjenesten eller i psykiatrien.

Spørsmål om pasienten skal få såkalt oppreisning, avgjøres ikke i sekretariatet i Norsk Pasientskadeerstatning. Det er alltid Pasientskadeerstatningsnemnda som behandler slike krav. I 1998 ble seks krav om oppreisning brakt inn for nemnda, tre fikk medhold i sine krav. I 1999 var tallet ti, hvorav tre fikk medhold.

Jeg oppfatter spørsmålet slik at representanten Gaundal ønsker svar på om det kan karakteriseres som grovt uaktsomt, og således gi grunnlag for oppreisning, at en lege ikke stiller riktig diagnose, ikke stiller noen diagnose i det hele tatt, mistror sin pasient eller ikke registrerer bivirkninger eller skader som pasienten påføres.

Det er ingen enkel formel i slike saker som kan fortelle hvilke handlinger eller unnlatelser som er grovt uaktsomme, og hvilke som ikke er det. Spørsmål om grov uaktsomhet må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Det som er klart, er at grov uaktsomhet krever en kvalifisert klanderverdig opptreden fra legen, mens den mildeste skyldformen, simpel uaktsomhet, bare krever at legen i liten grad kan lastes.

Som nevnt gjelder oppreisningserstatningen bare for de somatiske sykehusene, og ikke for kommunelegetjenesten. Ordningen er heller ikke foreslått videreført i ny pasientskadelov. Spørsmål om grov skyld og oppreisningserstatning kan imidlertid bringes inn for domstolene for vurdering. Erstatningen vil da vurderes etter skadeserstatningsloven § 3-5 om erstatning – oppreisning – for skade av ikke økonomisk art.

Stortinget vil imidlertid ha anledning til å gå inn i de ulike sider av disse spørsmålene i forbindelse med behandlingen av forslag til ny lov om pasientskadeerstatning.

Aud Gaundal (A): Jeg takker statsråden for et grundig svar.

I en undersøkelse som nå offentliggjøres i Tidsskrift for Den norske lægeforening, viser det seg at leger som er gode lyttere, gir tilfredse pasienter og best resultat. Å føle at en blir trodd, at en blir hørt og forstått når en er hos legen, er noe av det viktigste for alle pasientene. Undersøkelsen viser at det imidlertid ikke er noen selvfølge. En del pasienter gav uttrykk for at de var frustrerte, at de følte at de ikke nådde fram med budskapet, og at legen ikke forstod hva som var problemet. Det kan selvfølgelig forklares med at kommunikasjonen er vanskelig fordi det dreier seg om to mennesker i en maktubalanse; den ene er syk og sårbar, den andre sitter helt beskyttet og trenger strengt tatt ikke å gi noe av seg selv. Det ikke å bli trodd, det å få uhøflige kommentarer samt kanskje gjennomgå smertefull behandling som i ettertid viser seg å ha vært feilbehandling, er ingen god situasjon for en pasient.

Hvis det ikke er grov uaktsomhet, på hvilken måte kan da helsevesenet bli pålagt å komme med en beklagelse overfor pasienten? Er det virkelig slik at oppreisning må være i form av penger? Hva med dem som ikke har tapt arbeidsinntekt?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har redegjort for jusen slik den er å forstå i dag, og jeg har også redegjort for de muligheter til å se på den som Stortinget har i sine hender i forbindelse med behandlingen av pasientskadeerstatningsloven.

Men utover det juridiske er jeg sterkt opptatt av at helsetjenesten blir enda bedre i sitt møte med den enkelte pasient. Jeg har merket meg undersøkelsen i Lægeforeningens tidsskrift, og den samstemmer med brukerundersøkelser som er gjort for øvrig, og som viser at det pasientene aller mest etterspør, det er å bli sett, det er å bli møtt, det er å bli respektert. Og det er helt sentrale spørsmål i den stortingsmeldingen om verdier i helsetjenesten som Regjeringen la fram før jul, og som jeg håper vil skape gode prosesser både i denne sal og blant helsepersonell.

Aud Gaundal (A): Jeg er helt enig i statsrådens vurdering i forhold til at vi har en juridisk del. Men så er det den moralske delen, som kanskje blir den største utfordringa, hvis vi skal følge opp det som denne undersøkelsen nå viser, som er offentliggjort i Lægeforeningens tidsskrift, nemlig hvordan vi skal komme den gruppa i møte som kanskje oppfatter seg som de svakeste: de som ikke har tapt arbeidsinntekt, de er kanskje uføre. Det er litt slik at en del pasienter som har gode inntekter – de har kanskje gode stillinger – nok føler at de blir tatt mer alvorlig enn de som ikke har inntekt. Og det er den moralske delen jeg tror vi må prøve å satse litt mer på. Jeg er ikke interessert i å gi skyld til helsevesenet, og at de som jobber innenfor helsevesenet skal stå ansvarlig i enhver sak, men det er et viktig utgangspunkt at vi ikke bare ser på det juridiske.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er helt enig med representanten Gaundal i at spørsmålet i tillegg til å ha en juridisk side, også har en moralsk og en holdningsmessig side. Og jeg tror ikke at disse problemstillingene i det brede løses gjennom jus. Først og fremst må de løses gjennom et aktivt arbeid med å utvikle både holdninger og lytteevne der helsetjenesten møter det enkelte mennesket. Og det er prosesser som vi gjennom denne stortingsmeldingen som jeg viste til, håper vi skal forsterke, slik at mennesker som er i sårbare livssituasjoner, og som møter helsetjenesten i en ubalanse av makt og posisjon, skal føle seg tryggere og mer respektert enn det mange kan berette om i dag.

Presidenten: Spørsmål 22 er allerede besvart.