Jørn L. Stang (Frp): Jeg har følgende spørsmål til statsråd Dørum:

«Utlendingsregisteret hos Kripos inneholder 37 000 fingeravtrykk. Det er forbud mot å kryssjekke med 32 000 uidentifiserte fingeravtrykk fra kriminalsaker, selv om det også gjelder utlendinger som er utvist fra Norge.

Hvilke holdninger har statsråden til at vesentlige fingeravtrykk ikke kan kryssjekkes i Norge, når velutviklede land i Europa har denne muligheten i sin kamp mot kriminalitet?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Utlendingsloven § 37 gir hjemmel for å ta fingeravtrykk av utlendinger når nærmere angitte vilkår i loven er til stede, som f.eks. at vedkommende ikke kan dokumentere sin identitet eller det er grunn til å tro at det oppgis falsk identitet, eller vedkommende søker asyl eller en tillatelse etter loven.

Fingeravtrykkene i utlendingssaker blir benyttet i den forvaltningsmessige behandlingen av utlendingssaker, men er av praktiske og økonomiske grunner lagret i en egen fil i Kripos" alminnelige fingeravtrykksregister. Når fingeravtrykk tas av en utlending, sjekkes disse i utlendingsregisteret for å se om vedkommende er registrert der fra før under samme eller annen identitet. Samtidig søkes det i det alminnelige fingeravtrykksregisteret for å undersøke om utlendingen er ettersøkt for straffbare forhold i Norge eller annet land. Forskriften slår fast at søk i registeret ikke skal finne sted i forbindelse med etterforskning av straffbare forhold begått i Norge. Årsaken til dette er at en ikke ønsket å stille asylsøkere i en mer utsatt stilling enn andre utlendinger som ikke er registrert eller norske borgere som ikke er registrert med fingeravtrykk, med mindre de har begått straffbare forhold.

Spørsmålet om å tillate bruk av utlendingsregisteret i forbindelse med etterforsking av alvorlige straffesaker ble vurdert ved etableringen av registeret i 1992. Selv om mange av høringsinstansene den gang stilte seg positive til å tillate søk, ble departementet den gang stående ved at man foreløpig ikke ville la forskriften omfatte slik bruk av registeret.

Selv om kriminalstatistikken viser at asylsøkere og andre utlendinger som søker om en tillatelse etter utlendingsloven, ikke er mer kriminelle enn folk flest, er jeg nå åpen for å vurdere en begrenset bruk av registeret i forbindelse med etterforsking av alvorlige straffbare forhold. Selv om det kan hevdes at utlendinger som registreres, derved kommer i en mer utsatt stilling enn personer som ikke er registrert, vil jeg påpeke at vi i mange tilfeller vet svært lite om bakgrunnen til dem som kommer hit, herunder om de har hatt en kriminell løpebane. Dessuten må det påpekes at organisert internasjonal kriminalitet er en «vekstnæring». Det er viktig for meg å sørge for at politiet får tilgang til gode nok virkemidler for å bekjempe slik alvorlig kriminalitet. En forutsetning for å gi adgang til en bruk av registeret må imidlertid være at en tar tilbørlig hensyn til både personvern og hensynet til likebehandling mellom asylsøkere som blir registrert, og andre utlendinger og norske borgere, som ikke registreres med fingeravtrykk.

Slike begrensninger som jeg har vist til, foreligger også i andre land. I Sverige må politiet ha tillatelse fra Innvandrarverket før de kan foreta søk i registeret. Det forutsettes bl.a. at det er opprettet en straffesak før søk kan foretas. I Danmark kan søk i registeret kun foretas etter rettens kjennelse. Hvilke begrensninger som eventuelt bør innføres i Norge dersom slik bruk skal tillates, er et spørsmål jeg vil vurdere nærmere under den videre behandling av saken.

Min konklusjon er at jeg er villig til å vurdere en begrenset bruk av en slik kobling som det er stilt spørsmål om her i dag.

Jørn L. Stang (Frp): Jeg vil takke statsråden for svaret. Selv om det gikk litt fort, var jeg veldig fornøyd med konklusjonen.

Innledningsvis sa statsråden noe som vi kanskje alle vet, at samtlige asylsøkere som ankommer landet, har obligatorisk plikt til å ta fingeravtrykk og bli registrert i utlendingsregisteret. For Kripos er det viktig å få muligheten til å sjekke uidentifiserte fingeravtrykk mot fingeravtrykkregisteret for asylsøkere i straffesaker, og med beskjedne håndgrep vil dette faktisk være mulig.

Kryssjekkinger bør også omfatte utlendinger som er utvist fra Norge. Jeg håper at statsråden deler dette synet.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg vil ikke gå inn på nærmere detaljer i det jeg vil foreta en vurdering av. Jeg vil kun gjenta det jeg har sagt om at jeg vil vurdere en kobling i spesielle forhold for å bekjempe alvorlig kriminalitet. Og det framgår også at den gangen denne saken var til høring, omkring 1991-92, var det også instanser som satte premisser for hvordan dette skulle skje. Det var det jeg viste til også skjer i Sverige og Danmark. Det er en slik ordning jeg nå vurderer praktisert i Norge, og jeg vil selvfølgelig komme tilbake til spørsmålet når vurderingen er avsluttet.

Jørn L. Stang (Frp): Jeg takker statsråden for svaret, og ser fram mot at vurderingen er foretatt.

Disse mulighetene som kryssjekking vil gi, vil bl.a. føre til at man vil forsterke et eventuelt nytt norsk politiorgan, som nå skal kjempe mot grensesprengende organisert kriminalitet, og det er også etter politiets eget ønske. Det tar sekunder å sjekke et fingeravtrykk, og det er viktig å få ta i bruk Kripos" hypermoderne dataregistre fullt ut. Dette er derfor positivt, og det er veldig viktig å etterkomme politiets ønsker på dette området for å avsløre kriminelle utlendinger i Norge, og for øvrig også alle andre kriminelle elementer.

De asylsøkere som ikke har gjort noe galt, har jo intet å frykte, og slik sett kan fingeravtrykk bidra til å fjerne mistanke mot personer. Jeg håper også at statsråden er enig i en slik konklusjon fra undertegnede.

Statsråd Odd Einar Dørum: Konklusjonen min kan gjerne gjentas.

Ut fra det som også gjaldt i 1992, ser jeg ingen grunn til å foreta noen alminnelig kobling, men av grunner som er anført i mitt svar, nemlig at det er viktig å gardere seg mot alvorlig kriminalitet, er jeg villig til å vurdere en begrenset ordning etter klare kriterier som hviler på rettssikkerhet, rettslige kjennelser og personvern. Jeg viser til de paralleller man har til dette i andre nordiske land.