Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg vil stille følgende spørsmål til justisministeren:

«En arbeidsgruppe som skulle vurdere nye rutiner og arbeidsmetoder i forbindelse med melding om savnet person, avleverte innstilling 13. mars 1997.

Hvordan er denne saken fulgt opp i Justisdepartementet?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Den 19. mars 1996 ble det av Justisdepartementet oppnevnt en arbeidsgruppe som ble gitt i mandat å vurdere nåværende etterforskningspraksis i forbindelse med melding om saknet person, både nasjonalt og internasjonalt. I mandatet het det videre at gruppen eventuelt skal fremme forslag om nye rutiner og instrukser ved mottak og behandling av meldinger om saknet person, herunder også vurdering av nåværende skjemaer, tidsfrister og registrering.

Arbeidsgruppen la fram sin utredning den 13. mars 1997, hvor en rekke kompliserte forhold ble vurdert. Gruppen konkluderte med at gjennomgangen av politiets praksis i saknetsaker viser behov for faste og mer standardiserte rutiner. Dette gjelder både mottak av anmeldelser, registrering og saksbehandling, klarere ansvarsforhold mellom flere politidistrikt som kan være berørt av den enkelte sak, mer standardisert etterforskning og annen oppfølging. Mange saker om saknet person berører flere politidistrikt, og således ikke bare det distriktet hvor saknede hører hjemme.

Denne gruppens innstilling har vært ute til høring. Høringsinstansene stiller seg gjennomgående positive til forslagene om nye rutiner og nye skjemaer. Utredningen er nå til sluttbehandling i Justisdepartementet. Gjennomgang av regelverket og eventuelle forslag om lovrevisjoner er i gang i departementet. Det gjelder spesielt de rettslige spørsmålene om reglene om taushetsplikt og hvilke opplysninger politiet kan innhente. Hovedoppgaven er å få kartlagt hvor langt dagens regelverk rekker når det gjelder å utveksle informasjon – både i og utenfor straffesak.

Justisdepartementet har tatt initiativ til å få utredet taushetspliktens rekkevidde. Når denne utredningen foreligger, vil forslagene fra arbeidsgruppen kunne sluttbehandles i departementet både hva angår de lovmessige spørsmål og de økonomiske og administrative konsekvenser ellers. Men mange av tiltakene vil kunne være gjennomført i løpet av første halvår i år.

Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg takker for svaret. Justisministeren bekrefter her at dette arbeidet har tatt lang tid, men det er gledelig nå at det gis høy prioritet, og at det vil komme tiltak i løpet av våren.

Bakgrunnen for mitt spørsmål er at en ungdom ble meldt savnet i juli 1994 i Tønsberg. Avhør ble ikke foretatt av de nærmeste, det ble ikke tatt tekniske undersøkelser av sykkelen hans og heller ikke avhør av dem som så ham sist. 14 måneder gikk før Kripos kom inn i bildet, og man kan forstå hvor dramatisk og tragisk de pårørende opplevde dette. Da en arbeidsgruppe så ble oppnevnt i 1996 for å se på nye rutiner og arbeidsmetoder, øynet man håp om en forbedring i etterforskningsrutinene.

Spørsmålet blir da om det behovet pårørende har for at samfunnet reagerer raskt, blir ivaretatt, særlig når det gjelder mindreårige. Er justisministeren enig i at retningslinjene må være så konkrete som mulig, slik at pårørende vet hva de har å forholde seg til, og at den generelle rettssikkerheten blir ivaretatt?

Statsråd Odd Einar Dørum: Representanten har helt rett i at saken har tatt tid. Det er faktisk en av grunnene til at jeg har brukt det første år av min tid som justisminister til å sørge for at Justisdepartementet har blitt reorganisert, ikke på grunn av denne saken, men på grunn av den enorme saksmengden og behovet for ordnede strukturer.

Men det er også slik at det spørsmålet representanten stiller meg, er helt berettiget. Selvfølgelig er man tjent med klare regler for dette. Enhver som har vært i nærheten av en slik situasjon som beskrevet, vil forstå det. Det var derfor jeg også gav bekreftelse på at arbeidet er under sluttbehandling. Jeg har en egen evne til å gå i skuffer og se hva som ligger i dem. Det gjør også departementet mitt, slik at når vi samarbeidet om det, klarte vi i fellesskap også å få fram noe allerede i første halvår. Men noe må vi vente på, fordi det henger sammen med den alminnelige gjennomgang av taushetspliktbestemmelser.

Jeg deler representantens bekymring, og jeg deler også hennes utålmodighet for å få praktiske resultater på bordet.

Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg takker her for oppfølgingen fra justisministeren på mitt spørsmål.

Når en person forsvinner, berører det samfunnet vårt på en helt spesiell måte. Denne aktuelle saken utløste en sterk reaksjon i lokalbefolkningen, slik at det ble samlet inn penger til en privat etterforsker. I en rettsstat skulle vel dette være unødvendig i en slik sak.

Justisministeren sier at økonomiske og administrative konsekvenser skal utredes. Pårørende kjenner en annen frihet i saken når de vet at alt som kan gjøres, er gjort, selv om resultatet er negativt.

Noen ønsker å forsvinne. Men særlig når mindreårige blir borte, må poenget være at de blir funnet igjen. Hastemomentet er derfor viktig. Jeg minner om at når flere personer blir berørt samtidig, stiller samfunnet opp med systematisk krisehjelp. Like dramatisk er det for pårørende når én person plutselig blir borte. Så jeg vil spørre om hvilken status disse nye rutinene får på politikamrene. Vil de gis slik legitimitet at de ikke skaper konflikt mellom pårørende og politi?

Statsråd Odd Einar Dørum: Politiet er jo pålagt et enormt antall oppgaver, som de skjøtter bra. Det vises bl.a. når det gjelder spørsmål av den karakter som er reist her, og som vi ser i forbindelse med redningsoperasjoner. Men her handler det, som representanten sier, om enkeltpersoner. Hele hensikten med å få fram et regelverk er jo å unngå konflikter. Derfor er det viktig å få det på plass. Men noe av det kan kanskje være knyttet til taushetsplikt i noen sammenhenger. Der tok jeg et visst forbehold. Jeg tok ikke et forbehold om igangsetting av jobben, for det er det riktig av oss å gjøre.

Som svar på representantens opprinnelige spørsmål, sa jeg at arbeidet er under sluttbehandling, og jeg sa at en rekke tiltak ville være på plass i løpet av første halvår. Så er det slik at når politiet har retningslinjer på plass, så følger de dem også.