Torbjørn Andersen (Frp): Jeg skal tillate meg å stille helseministeren følgende spørsmål:

«En kommunelege i Agder, som sovnet bak rattet under en utrykning med sin egen bil i forbindelse med legevakt, er blitt forelagt en bot på 3 000 kroner av politiet for å kjøre bil mens han var for trett. Den aktuelle legen nekter å betale boten. Legen måtte rykke raskt ut til en syk pasient. Saken reiser prinsipielle sider, idet en lege som er på vakt, plikter å rykke ut til en syk pasient dersom dette er nødvendig.

Hva vil statsråden gjøre for å forhindre at leger havner i slike vanskelige situasjoner?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Spørsmålet som reises, reguleres ikke direkte av helsepersonellovgivningen.

Uten at jeg kjenner til enkelthetene eller kan kommentere direkte den episoden som er beskrevet av representanten Andersen, er det klart at vegtrafikkloven også gjelder for legevaktkjøring. Den generelle aktsomhetsplikten i vegtrafikkloven § 3 gjelder for all trafikk med motorvogn. Innholdet i aktsomhetsplikten er:

«Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade».

Justisdepartementet opplyser at bestemmelsen gjelder for alle, også yrkessjåfører.

I situasjoner der legen av ulike årsaker er indisponert til å føre et kjøretøy, må det etableres alternative transportordninger, slik at legen kan få undersøkt pasienten på forsvarlig måte. Pasienten kan f.eks. transporteres til legen bl.a. ved hjelp av ambulansetjenesten eller ved bruk av drosje. Dette må den enkelte lege vurdere nødvendigheten av i hvert enkelt tilfelle. Alternativt må legen kunne vurdere bruk av drosje for å få gjennomført nødvendige legebesøk hos pasienter. Det er også en mulighet for at legevaktleger rykker ut til alvorlig syke pasienter ved bruk av ambulansetjenesten. Legeloven § 25 om forsvarlig virksomhet omfatter også legevirksomhet utført i tilknytning til legevaktarbeid. Dersom en lege vurderer at vedkommende ikke er i stand til å ivareta sine forpliktelser under legevakt på en forsvarlig måte, må vedkommende sørge for at pasienten blir tilbudt forsvarlig behandling ved hjelp av annen allmennlege eller ved bruk av spesialisthelsetjenesten, f. eks. akuttmedisinske poliklinikker eller sykehus.

Jeg er godt kjent med at mange leger i kommunehelsetjenesten har stort arbeidspress knyttet til legevaktarbeid. Det er i flere sammenhenger påpekt at vaktbyrden for allmennleger er stor, og av mange antatt som en av de viktigste årsakene til en dårlig stabilitet i og rekruttering til allmennlegetjenesten. Jeg har derfor satt i gang flere tiltak for å bedre på situasjonen. Ett av tiltakene er tilskudd til legevaktsamarbeid for å stimulere til interkommunale legevaktordninger. Siktemålet med slike ordninger er i første rekke å redusere vakthyppigheten og dermed den samlede arbeidsbelastningen ved at legene fra de samarbeidende kommuner sammen betjener et større distrikt. Arbeidsbelastningen reduseres også ved at det ofte opprettes stasjonære vaktstasjoner, hvor pasientene tas inn til undersøkelse og behandling, slik at sykebesøk for legene reduseres.

Jeg er også kjent med at allmennlegedekningen i enkelte kommuner ofte gjør det nødvendig at ordinært legearbeid må utføres på dagtid etter nattevakt. Kommunene bør her tilstrebe en organisering av legevaktarbeidet slik at det kan tas fri dagen etter vakt, og videre at det legges opp til arbeidsordninger som gir mulighet for tilstrekkelig hvile før deltakelse i vaktarbeid.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret, som jeg må si jeg finner rimelig tilfredsstillende.

Jeg tar opp denne saken fordi jeg anser dette som en viktig og aktuell problemstilling, som for så vidt statsråden og departementet bør mene noe om og avklare noe nærmere.

Jeg vet at statsrådens svar på dette spørsmålet har vært imøtesett med en viss interesse hos en del leger. Saken representerer selvsagt et vanskelig dilemma, for bilkjøring kombinert med en tretthetstilstand er noe som slett ikke bør forekomme. Jeg vil allikevel si at det er uheldig å stemple en lege som lovbryter i en sammenheng der en akutt situasjon krever at leger må rykke raskt ut nattetider til en syk pasient, selv om han altså føler seg trett der og da. Når en lege som gjør sin soleklare plikt under vanskelige og krevende forhold, blir ilagt en større bot av politiet for noe som kan være en uunngåelig konsekvens av det å rykke ut nattetider, og han blir lovbryter på bakgrunn av det, så mener jeg at det er en ubehagelig situasjon for legen å komme opp i, og at vi bør kunne løse dette på en noe mer fleksibel måte enn å gi en bot på stedet.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg har svart på det prinsipielle spørsmålet som representanten Andersen reiste. Den meningsytring som representanten Andersen nå kommer med, gjelder den konkrete saken, som hører inn under annen myndighet, og den ønsker jeg ikke å kommentere nærmere.